Når noen gifter seg i en familie, svever en slags merkelig, boblende spenning gjennom huset. Giftermålet smitter alle med forventning og livsglede under takegranens tak og regndråpenes tikking mot taksteinene.
Folk stirrer likevel på alt kun fra én side av speilet, selv om livet, lik en gammel femkroning funnet i lomma, alltid har to sider.
Nei, jeg hevder ikke at ekteskapet er noe fryktelig men det er fortsatt mange kvinner som tror selve lykken venter bak navnebyttet, vielsesringen og stiftelsen av hjem. Særlig unge jenter drømmer ofte om brudebukett og hvit kjole uten å ane hva ekteskap egentlig innebærer, eller hvilke skygger som kan føye seg til dansen deres.
Deres største framtidsplan: Bli gift, så vil alt ordne seg på forunderlig vis.
La meg fortelle min drømmeaktige erfaring. Jeg var overbevist om at hvis jeg giftet meg med mannen jeg elsket, og fikk barn med ham, ville hele verden fylles av nordlys og fest at jeg ville bli det lykkeligste menneske i Norge.
Men dessverre, dermed fulgte et virvar av nye utfordringer. Vi hadde ikke engang rukket å begynne å spare til vårt eget lille hus før jeg plutselig sto med en positiv graviditetstest i hånden. Å få barn nå for tiden, i vårt rare, blågrå land, er svimlende dyrt.
Vi gledet oss det gjorde vi virkelig. Mannen min drev sitt eget firma, jeg var hjemme i mammaperm med usikre kroner på kontoen. Å spare til bolig fantes ikke på kartet. Mammalivet slepte og dro gjennom dagene. Sønnen min var urolig; han hostet og var småsyk hele tiden. Natten var som en flytende grå sky, og nervene mine lå nakne, vibrerende uten hud. Noen ganger drømte jeg om å bare løpe ut barføtt i snøen og aldri se meg tilbake. Ikke alle kvinner er husets vokter og hjemmets søyle.
Hadde jeg bare forstått det tidligere. Sønnen min fylte to år da mannen min gikk konkurs. Mørket slukte ham, og sammen med mørket kom også glasset med akevitt, kanskje ett glass, kanskje to. Jeg hadde ikke annet valg enn å styre skuta selv. Jeg meldte sønnen min, Eilert, inn i barnehagen, og fikk meg to heltidsjobber på en gang. Jeg jobbet så svetten silte for at vi skulle klare å holde oss flytende, mens mannen min lå og druknet i putene. Noen ganger ville jeg bare hyle så det sprakk i veggen. Hadde jeg vært alene, hadde jeg klart både pengene, trøttheten og det spørrende hjertet mitt.
En dag ba jeg svigermoren min, Turid, om å snakke alvor med sønnen sin og få rettet han opp igjen. Det sømmer seg ikke for en voksen mann å bare gi opp alt og la økonomien synke. Samtidig la jeg frem alt jeg hadde på hjertet for henne: at jeg var utslitt, at jeg holdt på å gå i oppløsning, at jeg ikke klarte mer.
Jeg forventet trøst, gode ord, kanskje et smil og en kopp kaffe. Men Turid svarte: Du er ikke den eneste som har det strevsomt. Men du, du er kvinne og kvinner skal tåle livet. Det sømmer seg ikke for kvinner å vise svakhet.
Det er som oftest kvinnen som er limet i familien, så hold munn når du vil skrike, og tørk vekk tårene før de renner. Ta imot det skjebnen gir deg, og lev livet videre. Ikke klag!
Turids setninger rammet hjertet mitt som iskalde vindkast.
Hun vet hvordan det er å være kvinne. Hennes egen ektemann var også lat. I stedet for at vi kunne støtte hverandre, ble jeg bedt om å lukke øynene og tåle. Hvor mye skal man tåle egentlig? Livet varer jo bare ett øyeblikk, og vi fortjener at det skal være lett og lettfylt, fylt av latter og glede. Motgang kommer, men ikke slik. En kvinne er skapt for livsglede og kjærlighet det bør ikke glemmes, selv i den underligste drøm.
