Du er jo over femti, hvem vil vel ha deg nå, humret mannen min. Men jeg, Ingrid, bestemte meg for å sjekke.
Mannen min, Lars Kristian Nilsen, var en mann med mange teorier. Ikke bare én, selvsagt. Han hadde sikkert tjue, og alle var like urokkelige. Om at den beste fårikal lages kun med lam fra Hardanger. Om at katter er smartere enn hunder. Om at TV-en kun skal ha lydnivå nøyaktig på 26, verken mer eller mindre. Men hovedteorien hans var denne: en kvinne over femti er ikke interessant for menn.
Noen ganger sa han det med høytidelig mine: naturen er slik, Ingrid, ingenting å gjøre med. Andre ganger med filosofisk sukk: sånn er livet, det må man bare akseptere. Men som oftest kom det bare tørt hjemme ved middagsbordet når jeg iførte meg en ny kjole eller tok på litt leppestift: du er jo femti, hvem bryr seg om deg nå.
Uten spørsmålstegn. Et faktum, mente han.
Jeg var femtito. Jeg jobbet som regnskapsfører på et byggefirma, jogget om morgenen, leste bøker på kvelden, og bakte boller i helgene boller Lars Kristian spiste som om det var verdens syvende underverk, uten å reflektere over hvem som egentlig hadde bakt dem.
Vi hadde levd sammen i tjueseks år. På den tiden hadde Lars Kristian lagt på seg, blitt tynn i håret og utviklet disse teoriene sine. Jeg hadde ikke det. Eller, kanskje litt men på en annen måte.
Veninnen min, Sigrid, var den første som merket forskjellen.
Ingrid, sa hun en dag over kaffe, med det blikket som betyr at nå kommer det noe viktig og kanskje litt sprøtt. Vet du i det hele tatt at du er vakker?
Slutt å tøyse, svarte jeg som alltid.
Helt alvorlig, sa hun. Og du, hør nå hva om vi lager profil på en datingside? Bare for moro skyld. Som et eksperiment!
Jeg satte kaffekoppen bestemt ned på bordet.
Nå har du klikka.
Vi trenger bare fylle ut et skjema. Finne et pent bilde. Så ser vi hva som skjer.
Ingenting kommer til å skje, sa jeg. Jeg er femti, Sigrid. Hvem trenger meg?
Det slo meg i det jeg sa det: jeg hørtes helt ut som Lars Kristian.
Sigrid var en handlingsdame. Hun maste aldri lenge det lå ikke i hennes natur. Hun bare sørget for at det var nesten umulig å si nei, i alle fall ikke uten å skamme seg litt. Så den kvelden kom hun travende hjem til meg med laptop under armen, ei flaske vin i hånda og bestemte seg for at nå var det gjort.
Nå gjør vi det, erklærte hun, satte vinen på bordet. Vi lager profilen din. Kjapt og pent. Ingen diskusjon.
Vent litt, sa jeg, uten engang å ta av meg forkleet. Hva slags profil?
På en datingside. Det sa jeg jo.
Du sa det. Og jeg sa nei.
Du sa: hvem trenger meg. Det er noe annet.
Vi så på hverandre. Sigrid med vinnende selvsikkerhet, jeg med oppgitthet.
Sigrid, jeg er femtito.
Jeg veit det. Jeg har kjent deg i tretti år.
Så?
Så, ikke noe mer snakk. Sitt.
Jeg satte meg. Mest fordi bena var slitne dagen hadde vært lang med stress på jobben og kø hjem, så jeg tenkte at jeg kunne sitte litt.
Bilde, sa Sigrid. Åpent blikk mot skjermen.
Hvilket bilde?
Et bra et. Har du noen fine bilder?
Jeg tenkte etter. De siste var fra julebord. Der sto jeg litt for meg selv med et vinglass, vendt litt vekk, fordi Lars Kristian den kvelden ringte meg tre ganger for å høre når jeg kom hjem.
Jeg har ett fra nyttårsaften, sa jeg tvilende.
Vis meg.
Jeg viste henne det. Sigrid så lenge på bildet.
Det er fint. Du ser virkelig bra ut der. Hvorfor går du alltid litt krokete til hverdags, mens på dette bildet er du rett i ryggen?
På bilder er det jo ingen som ser meg på ekte, svarte jeg uten å skjønne helt hva jeg egentlig sa.
Sigrid så rolig på meg. Så åpnet hun vinen.
Vi brukte lang tid på å fylle ut profilen, eller Sigrid fylte ut, jeg protesterte. På omtrent hvert eneste spørsmål.
«Hva er du ute etter?» Ingrid, skriv «vennskap».
Jeg vil ikke ha venner engang.
Skriv!
«Fortell om deg selv». Hva skal jeg skrive? «Regnskapsfører, flink til å bake boller, bor med en mann som har teorier om kvinner etter femti»?
«Aktiv, nysgjerrig, glad i bøker og reiser,» skrev Sigrid.
Jeg reiser ingen steder.
Men du har lyst?
Jeg tenkte meg om.
Jo, jeg har jo det.
Da er det sant.
Bildet fra nyttårsaften ble valgt. Jeg i burgunderrød kjole, håret oppsatt, noe levende i øynene. Lars Kristian hadde aldri sett den kjolen, for han sov da jeg kom hjem.
Ferdig, sa Sigrid og lukket laptopen. Nå venter vi.
På hva da?
Du får se.
Jeg helte rødvin i glasset mitt og kikket ut. Utenfor var bare en vanlig kveld lyktestolpe, en løvlaus bjørk, ingenting spesielt. Lars Kristian så på TV i stua lydnivå på 26, som alltid. Skjermen mumlet.
«Jaja,» tenkte jeg. «Profilen er der, men ingenting skjer uansett.»
Jeg drakk opp vinen og gikk for å vaske opp.
Neste morgen tenkte jeg slett ikke på profilen. Ikke i det hele tatt. Jeg dro på jobb, jobbet meg gjennom kvartalsrapporten, spiste traurig suppe i kantinen til lunsj og oppdaget i tre-tida at jeg satt ved vinduet og telte duer på gesimsen.
Telefonen lå nederst i veska.
Først klokka fem sjekket jeg bare for å se om det var noe fra Lars Kristian. Det var det ikke. Men det var et varsel fra nettsiden. En rød prikk med tall.
Tallet var 11.
Elleve meldinger. På én dag.
Jeg stirret på telefonen. Den stirret tilbake. Jeg la den i veska igjen. Satt slik i noen minutter før jeg tok den opp på nytt.
Elleve.
«Sikkert bare reklame,» tenkte jeg.
Men neida. Elleve menn med bilder, navn og vennlige meldinger. Noen korte: «Hei, spennende profil.» Andre lengre og gjennomtenkte. En, Per Arild, femtifire, hadde skrevet tre avsnitt om bøker, om hvordan han ikke hadde sett en kvinne med slik utstråling på bilde på lenge, og at han elsket å reise.
Jeg leste det flere ganger.
«Jeg skrev jo reise,» husket jeg, og kjente et snev av dårlig samvittighet. Men bare litt.
Samme kveld ringte jeg Sigrid.
Det er elleve stykker, sa jeg i stedet for hei.
Allerede?! Sigrid jublet. Jeg sa jo det!
Én skriver om bøker.
Svar!
Jeg skal ikke svare.
Ingrid.
Hva da, Sigrid? Jeg er femtito og gift.
Svar likevel.
Jeg svarte ikke. Isteden sto jeg ved oppvaskkummen og tenkte på Per Arild og hans fine meldinger.
«Du er gal,» sa jeg til meg selv.
Men neste morgen åpnet jeg appen uansett. Prikken var ikke elleve lenger.
Tjueåtte.
Jeg satte meg på sengekanten. Lars Kristian sov fortsatt.
Tjueåtte hadde skrevet i løpet av natta.
Jeg bladde forsiktig som om jeg kunne smadre noe. Her var Rune, førtifem, ingeniør med kattebilde. Her var Morten, femtiseks, alvorlig i dress, skrev: «Du er vakker.» Så var det Geir og der stanset jeg førtien, bilde i fjellet, skrev bare: «Hei. Fortell litt om deg selv.»
Førtien. Han var elleve år yngre enn meg.
Jeg lukket telefonen. Åpnet igjen.
På kvelden var tallet over femti.
Femtitre meldinger. Faktisk femtifire, akkurat idet jeg telte ferdig.
Jeg satt på kjøkkenet, drakk te, scrollet med følelsen av å ha gått på butikken for å kjøpe brød, men snublet over en skatt. Her var Tom, femti, forretningsmann, sendte et dikt ikke sitt eget, men hyggelig uansett. Her var Harald som bare skrev: «Du virker flott, vil gjerne bli kjent.» Så var det han Geir igjen med fjellene, som skrev på nytt fordi jeg ikke svarte forsiktig og hensynsfullt: «Er du opptatt? Helt greit, altså.»
Jeg stirret lenge på den meldinga.
Lars Kristian snakket til TV-en. TV-en svarte tilbake. De hadde det egentlig veldig fint sammen.
«Hvem trenger deg nå,» husket jeg.
Femtifire menn på to døgn. Noen på min alder. Noen yngre. En sendte dikt. En annen ventet tålmodig på svar og spurte en gang til, helt høflig.
Teorien til Lars Kristian Nilsen knaket i sammenføyningene. Sakte, som gammelt tregolv, men den knaket.
Jeg drakk opp teen. Satte koppen i vasken. Og for første gang på lenge så jeg meg selv i det mørke vinduet ikke i forbifarten, men ordentlig.
Der stod en kvinne på femtito. Rett i ryggen. Vakre øyne. Hun, som hadde fått femtifire meldinger fra ukjente menn på to døgn.
Jøss, mumlet jeg til speilbildet.
Speilbildet så ut til å være enig.
Telefonen lå på nattbordet.
Lars Kristian lette etter brillene sine, fant dem, akkurat idet skjermen lyste opp: et nytt varsel. Han tok telefonen, uten engasjement, kasta et blikk. Rynket panna.
Så så han en gang til.
På skjermen sto: «Geir: God morgen! Tenkte på deg…»
Lars Kristian satte seg på senga. Sakte. Som om noen nettopp hadde fortalt ham noe viktig men han var usikker på om det var godt eller dårlig.
Ingrid, ropte han.
Jeg var på kjøkkenet og brygget kaffe. Jeg hørte det, men stresset ikke.
Ingrid!
Jeg kommer.
Jeg kom inn med en kopp kaffe. Roen selv. Lars Kristian holdt mobilen som om det var et levende vesen han ikke visste om han turte slippe fri.
Hva er dette for noe? spurte han.
Jeg så på skjermen. Så på ham. Sippet til kaffen.
Varsel, sa jeg.
Jeg ser det er et varsel. Men hvem er Geir?
Fra en datingside.
Pause. En slags pregnant stillhet.
Fra hvilken datingside?! Du har registrert deg der?
Ja.
Hvorfor?!
Jeg satte koppen på nattbordet. Møtte blikket hans, uten sinne, bare nysgjerrig sånn man ser på matteoppgaver man allerede vet svaret på.
Jeg testet teorien din, sa jeg.
Hvilken teori?
Om kvinner etter femti. Husker du? «Hvem trenger deg nå».
Lars Kristian åpnet munnen. Lukket den. Så på telefonen igjen nye varsel, tre stykker nå mens han sto der.
Hvor mange er det … han fullførte ikke.
Femtifire, informerte jeg. På to døgn.
Femtifire, gjentok Lars Kristian tonløst. Tallet passet liksom ikke.
Noen er til og med yngre enn meg, la jeg til og tok med meg koppen ut til kjøkkenet igjen.
Lars Kristian Nilsen ble stående midt på gulvet med telefonen i hånden. Utenfor var det en vanlig morgen lyktestolpen var slukket, bjørka naken, spurver kranglet på takskjegget. Alt var egentlig som før. Bortsett fra at teorien hans ikke virket lenger.
Ikke i det hele tatt.
