23. januar
Noen ganger føles det som om livet mitt kunne vært en dårlig TV-serie, eller kanskje en roman med for mange uventede vendinger. I dag sitter jeg her, med kaffen i koppen, og kjenner fortiden dundre i bakhodet. Hvordan kunne det gå slik?
Egentlig har jeg alltid trivdes best i mitt lille hjørne av Oslo, med pensler og malerlærret. Kunstskolen betyr alt for meg. Skjønnhetssalongen, den jeg arvet etter mormor, driver seg nærmest selv og jeg har aldri mangel på kroner. Det eneste jeg savnet var en ekte familie rundt meg.
Da mormor døde for to år siden, var det som et mørkt teppe trakk seg over meg. Men så, for bare et år siden, møtte jeg Eirik på en vernissasje. Han hadde det innadvendte smilet jeg ikke kunne stå imot, og behandlet meg som om jeg var noe dyrebart. Det var så uvanlig i vår raske, kalde hovedstad, at jeg ble betatt. Etter to måneder inviterte han meg hjem for å treffe stefaren sin, Jon Pettersen.
«Faren min døde da jeg var fire,» fortalte Eirik over middagsbordet, «så etter noen år giftet mamma seg med Jon. Jeg har aldri kalt ham pappa, men vi har et greit forhold.» Jon viste seg som en sympatisk mann, sprek og svært oppegående, til å være godt over femti. Jeg merket fort at han verdsatte meg.
«Eirik, du har virkelig vært heldig,» sa Jon og kysset hånden min galant. «Vet du hvor sjelden det er med en kvinne som Ina?» Eirik humret, og jeg så et øyeblikk sjalusi i øynene hans, men kvelden var varm og morsom, preget av latter og god mat.
Eirik fridde etter seks måneder. Jeg var så lykkelig, svevet på rosa skyer. Ikke ante jeg at alt kunne velte så brått.
En dag fikk jeg bilder på mobilen. Eirik min Eirik! smilte sjenert på dem, men ikke til meg. Han holdt rundt en annen jente, kysset henne. Bildene hadde dato merket for bare noen uker siden. Hjertet mitt hamret vilt.
«Ina, dette er bare tullete,» svarte han da jeg konfronterte ham. «Jeg elsker deg. Dette må være manipulert.»
Jeg ble irritert over hvor lite opprørt han var, hvor lunkent han unnskyldte seg. «Men hvem skulle ha interesse av det?» spurte jeg. Han bare trakk på skuldrene.
Jeg holdt meg hjemme i flere dager, gråt og gråt. Eirik kontaktet meg ikke én gang. Alt raste. Kanskje noen hadde endret bildene? Med dagens teknologi kan hvem som helst legge til dato eller endre et ansikt. Likevel klarte jeg ikke å gi slipp.
Til slutt, etter å ha søkt på nett, fant jeg henne: Sigrid. Hun var ikke en ukjent figur, og jeg sendte henne en melding. Overraskende nok møtte hun meg.
«De bildene er over et år gamle,» sa hun nesten leende, da jeg viste dem. «Alle kan endre en dato. Eirik og jeg hadde en kort greie, men det er lenge siden, og nå er jeg forlovet med en annen.»
Jeg kjente lettelsen skylle gjennom meg. Likevel ulmet det. Noen prøvde faktisk å ødelegge for oss, men hvem? Jeg skjønte at jeg måtte snakke med Eirik.
Samme kveld bestemte jeg meg for å gå bort til ham. Utenfor blokka så jeg ham stige ut av bilen til Silje, en gammel bekjent fra barndommen. Vi hadde vokst opp på Sagene sammen, men var aldri nære. Silje hadde i flere måneder forsøkt å kjøpe salongen, men jeg nektet å selge. Kanskje dette var hennes hevn?
Mens jeg sto der i egne vrangforestillinger, hørte jeg plutselig Jon Pettersens stemme rett bak meg: «Jeg sa jo at Eirik var litt for veik for deg, Ina.»
Jeg snudde meg fort og hilste, nesten flau over å bli oppdaget sånn.
«Du burde heller gifte deg med meg,» lo han halvt på alvor, men blikket var alvorlig.
Forvirret og sår løp jeg hjem. Men tankene ville ikke gi meg fred. Dagen etter tok jeg mot til meg og fant Silje idet hun parkerte utenfor blokka.
«Så, du har bestemt deg for å gå etter min forlovede?» spurte jeg rett ut.
Silje lo høyt. «Ina, du tror virkelig det? Eirik har tatt kontakt med meg, ikke motsatt, og du og han er vel ferdige, så vidt jeg vet. Og jeg har aldri sendt deg noen bilder.»
Det så ikke ut som hun løy. Jeg begynte å lure på hva jeg egentlig holdt på med.
Etter mye om og men ringte jeg Eirik. Han svarte endelig, litt kort: «Du kan komme hvis du vil, men jeg er syk.»
Jeg kastet alt og dro. «Eirik, jeg tok feil, tilgi meg! Jeg var bare så sjalu. Bildene virket ekte Jeg har dummet meg ut.»
Han ristet litt matt på hodet. «Det går greit.»
«Du er verdens beste,» sa jeg og kastet armene rundt ham.
Men han dyttet meg forsiktig bort. «Ina, jeg tror det er best om vi bare er venner. Jeg skal gifte meg med Silje.»
Jeg trodde ikke mine egne ører. «Hva? Vi skulle jo?»
«Ærlig talt, du er altfor følsom og dramatisk for meg. Jeg trenger stabilitet. Silje sitt firma går mye bedre enn ditt, jeg må tenke på fremtiden.»
Der brast alt. Eirik hadde brukt meg, og nå kastet han meg bort. Bedøvet forlot jeg leiligheten hans, styrtet ut i vinterkvelden. Nede på benken ble jeg sittende, alt i meg var tomt.
Jon kom ut etter noen minutter, satte seg rolig ned ved siden av meg.
«Du er sterk, Ina. Det er bedre at dette skjer nå.»
Tårene rant. «Men hvorfor måtte det bli sånn? Hvem gjorde dette mot oss?»
Han så ned og svarte lavt: «Det var meg. Helt fra første kvelden du var hos oss. Jeg forelsket meg i deg, og prøvde å beskytte deg mot Eirik. Da jeg overhørte ham si at han hadde funnet seg en rik kjæreste, visste jeg hva han var ute etter. Derfor lot jeg alt dette skje. Kanskje jeg var litt egoistisk.»
Jeg følte en blanding av raseri og sorg. «Så du ødela livet mitt?»
Han sukket. «Nei, Ina. Jeg anså det heller som å redde deg. Du hadde angret om du giftet deg med Eirik. Gift deg med meg i stedet?»
Jeg reiste meg raskt og gikk hjem i snøen, indignert, trist, men aller mest fri.
Senere flyttet jeg fra Oslo og begynte stille og rolig et nytt liv et annet sted. Jon ga seg ikke, han fant meg og ringte, og til slutt ble vi venner, på ekte. Da han døde året etter, arvet jeg alt han eide. Men jeg kunne ikke glede meg over det jeg savnet ham bare som en god venn. Eirik, forresten, ble rasende da han mistet leiligheten. Men det brydde jeg meg ikke lenger om.
Livet går videre og om jeg fremdeles har noen arr, så er de i ferd med å gro.
