Du elsker jo ikke ham, og vi hadde det bra sammen. Skal vi prøve på nytt, hva sier du?
For tre år siden ble vi skiltrolig, uten store drama. Som det sto i pressemeldingen: «Uenighet i personligheter». Vår datter trodde først det bare var en krangel, pappa var bare borte en stund.
I helgene hadde de det fantastisk. De møttes, og når de kom hjem om kvelden, spiste vi middag sammen, så gikk Henrik, Alina sa lenge farvel og sto i vinduet og voktet over pappa
Forrige uke fylte datteren min seks år. Det siste året hadde hun og Henrik ikke hatt så mye kontakt. Det var to grunner til det: Henrik traff ei ny dame og kunne ikke være med datteren hver helg, og jeg hadde funnet meg en ny mann. Jeg og Eivind ble kjent på en tur i Nordmarka. Alina og jeg falt bak gruppa, og Eivind hadde også stoppet opp uten å merke at han var blitt hengende etter. Vi fant turlederen, begynte å prate, utvekslet telefonnummer og gikk videre.
Eivind var svært beskjeden, motsatt av Henrik, men likevel virket han pålitelig. Ordene hans betydde noe. Han glemte aldri avtaler, var aldri sen. Hvis Eivind lovet noe, var det ingen tvil om at han ville gjøre det. Med Henrik derimot var det mye som glapp, sikkert derfor vi skilte oss
Både Henrik og Eivind skulle komme i bursdagen til datteren min. Jeg var spent på hvordan de ville snakke sammen og oppføre seg foran folk. Alina gledet seg selvsagt mest til å se pappa, selv om hun og Eivind kom godt overens.
Alle gjestene kom presist, bortsett fra min eksmann. Alina ba oss vente på pappa, og jeg måtte fylle pausen med gamle minner og skravling.
Til slutt kom faren! Med en enorm pakke til Alina og en diger blomsterbukett til meg. Jeg ble litt satt ut. Eivind presenterte seg, og Henrik, som om det ikke var tre år siden vi var gift, tok straks rollen som vert i huset. Han satte gjestene til bords, dirigerte skjenkingenoppførte seg som før.
Alina slapp ikke pappa et sekund, og Eivind, så det ut som, følte seg mer fremmed, selv om jeg forsøkte å inkludere ham.
Etter litt tid sa Eivind takk for seg, han hadde visst arbeid å gjøre hjemme og gikk.
Da han hadde gått, ble Henrik enda friere. Da jeg gikk ut på kjøkkenet for å hente kake, ba jeg ham roe seg. Og da sa eksmannen plutselig:
Du elsker ham ikke, og vi hadde det fint sammen. Skal vi prøve på nytt?
Jeg ble satt ut, men så
Nei, kjære deg, jeg vil ikke det. Du og jeg ble ikke lykkelige. Det eneste som binder oss sammen er Alina, det holder. Jeg er glad du tar vare på henne, at hun venter på deg, men jeg venter ikke på deg, særlig etter at du fant en ny dame.
Det er noe annet, det er bare kroppen, ikke hjertet, jeg vil ikke leve med henne
Nettopp derfor bør du finne noen du vil leve med, ikke bare
Gjester begynte å gå. Henrik var sist, han hjalp meg med oppvasken, la Alina, og håpet jeg skulle be ham bli natten over. Da han skjønte at invitasjonen ikke ville komme, ødela han ikke kvelden; han takket for praten, kysset meg på kinnet, og dro hjem
Jeg ringte Eivind og spurte om vi kunne dra på piknik neste dag? Eivind lyste opp som et barn og sa han skulle flytte alt annet til senere og komme klokka ni.
Klokka ni ringte det på døra, og Alina ropte: «Hurra! Bursdagen fortsetter!» Hele dagen lekte vi ute, som i et vakkert eventyr. Da vi kom hjem, spurte jeg Alina:
Alina, hadde du hatt noe imot om Eivind bodde her hos oss?
Den lille jenta så alvorlig på meg og svarte:
Du venter alltid på ham, men da får du se ham hver dagAlina tok seg tid før hun svarte. Hun kikket opp på meg, så bort på Eivind, som satt og delte ut jordbær til oss.
Hvis han vil, og hvis du vil, så kan han vel det? Han lager så gode pannekaker og han er snill. Da kan vi være sammen alle sammen.
Eivind ble rød i ansiktet, men smilte stort. Jeg tok hånden hans og kjente at noe nytt begynte, ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville. For første gang på lenge føltes livet åpent igjen akkurat som på den turen hvor vi møttes, midt i alle mulighetene.
Alina lo og kastet et jordbær mot ham. I det øyeblikket visste jeg at det vi hadde mistet før ikke trengte å finnes her, blant oss nå, i vår lille familie. Kanskje livet var så enkelt: å våge seg videre, å slippe inn dem som tok vare på deg uten å kreve mer enn du har å gi.
Vi gikk inn og spiste middag, alle tre. Denne kvelden ble ingen spurt om å gå, og ingen måtte vente noe fra noen: bare takknemlighet over at bursdagen og oss kunne vare litt lenger.
