Forrige helg dro jeg og kona mi, Ingrid, på familiemiddag hos foreldrene hennes i Drammen. Der startet selvfølgelig hele misforståelsen.
Vi samlet oss rundt bordet som vanlig, pratet om alt mulig rart fra været til naboens elendige hekk. Plutselig ble temaet mitt arbeidsliv dratt inn i samtalen, signert Ingrid. Det er ikke som det er helt ubegrunnet det er bare irritasjon over timing.
Grunnen til denne snakkisen var at det for tiden har vært en drøm om å bygge et basseng utenfor foreldrene mine sin enebolig i Asker. Ingrid bestemte i år at nok var nok nå skulle vi ikke vente lenger, det var «på tide å få vann i hagen», som hun så ironisk sa.
I tillegg hadde vi planer om å bytte ut den gamle Volvoen før vinteren setter inn. Til sommeren skulle vi endelig til Sørlandet, for vi hadde ikke sett sjøen på tre år! Og ja, undertegnede var den eneste i familien med inntektskilde.
Jeg var egentlig fornøyd med jobben min skal ikke klage! Men firmaet sliter, noen har mistet jobben, andre (les: meg) har fått lønnskutt på ubestemt tid. Ikke akkurat feststemning.
Så jeg forklarte at vi har litt sparing det holder kanskje til en rimelig tur til Kristiansand og den aller billigste Toyota-modellen, gitt at ikke prisen skyter i været.
Ingrid, derimot, mente bassenget hos foreldrene hennes var viktigere enn våre egne planer. Jeg syntes det var en snodig prioritering og ga beskjed om det. Diskusjonen endte med at hun kalte meg lat og at jeg manglet vilje til å finne ny jobb så familien kunne få råd til både basseng og bil.
Og selvsagt kjørte hun reprise på hele greia ved middagsbordet. Jeg klarte ikke å holde roen badet i suppe og frustrasjon og sa rett ut til svigerfamilien at de allerede får økonomisk støtte fra oss hver måned. I frustrert vakt sa jeg at hele middagen sannsynligvis var finansiert av pengene mine.
Det skulle jeg definitivt ikke sagt, men nå var det bare å seile videre på pinligheten. Suppe på tallerkenen, sur stemning og Ingrid begynte sitt emosjonelle foredrag om hvor håpløs jeg var. Masse interessante detaljer om meg selv jeg aldri har hørt før. Jeg tok ikke inn alt, satte meg på autopilot, tok jakka og gikk hjem.
Vel hjemme pakket jeg sakene hennes og kjørte dem til Drammen. At Ingrid skal få holde på sånn, og ta diskusjonene på den måten, det er jeg ferdig med. Nå sitter jeg hjemme, stirrer i veggen, og aner ikke hva jeg skal gjøre videre…
