Mamma, lov meg at du ikke blir for urolig nå. Men fra nyttår kan det hende vi får noen utfordringer, altså økonomisk sett. Men vi sulter nok ikke i hjel.
Jenta mi, ikke vær så hemmelighetsfull, du vet jeg liker ikke lange runder.
Jeg vet det, mamma. Ok. Jeg har sagt opp jobben. Sånn er det.
Hva? Frivillig, eller ble du presset?
Frivillig. Jeg liker å bestemme selv.
Ja, akkurat som faren din. Jeg kan bare forestille meg hva han ville sagt nå, om han fortsatt levde.
Mamma, se der! Se så flotte dompaper som sitter i treet rett utenfor vinduet… Og pappa ville ha sagt: “Det er ikke stedet som gjør en person verdifull.”
Jeg har vært så stolt av deg, datter, og gledet meg stort over jobben din, lønna, stillingen. Sjef for hele byens kultur. På TV stadig vekk. Folk så på deg som en dronning, fulgte deg, respekterte deg. Vakker, slank, alltid velkledd.
Mamma, ikke gråt. Skjønnheten min, den blir hos meg uansett.
Fortell meg hellerhva skjedde egentlig? Det må ha kommet brått på? Flytt deg fra vinduet, det trekker, sett deg her ved siden av meg.
Vet du, mamma, jeg har bare for ulike syn på livet som lederen min. For dem handler alt om rapporter og tall, og menneskene huskes bare når de står på talerstolen. Ikke min stil. Som de sier i retten når folk skiller lagvi fant ikke tonen.
På alle jobber vil ledelsen ha rapporter og resultater, sånn er det bare. Du skal vel ikke droppe vinterarrangementene dine nå i juleferien?
Klart jeg skal på dem, mamma. Hele teamet har jo jobbet med planleggingen. Men nå bare som publikum. Faktisk ganske festlig.
Festlig, hører jeg du si! Sjefen for hele byens kultur står med hendene i lomma på julegrana. Ta meg med i hvert fall, så jeg får støttet deg litt.
Men mamma, har du ikke fått nok av barnehagens juletrær et for hver avdeling, ett for de ansattes barn, ett for de ansatte selv, ett for filialen…
Og så glemte du barnehjemmet vi har ansvar for også. Ja, Lise, vi har våre egne “måltall”, som hvor mange barn som deltar i kulturopplegg. Husk, Lise, kulturelle! Men jeg kunne godt tenkt meg å se hva dere har funnet på med julearrangementet for barnefamilier i hovedparken. Familiejul ordner du men uten familie. Og nå uten jobb. Du nærmer deg førti, Lise! Går du enda og sukker for Pål? Pål den Første og den Siste! Han dro aldri engang herfrabare snakket om å spille på operaen i Wien. Ja ja, saxofonist!
Saxofonist, mamma. Adolphe Sax, belgisk håndverker, lagde det instrumentet for nesten to hundre år siden.
Må du minne meg på det, jeg som har vært musikkpedagog halve livet? Hør her, Liseden der saxofonisten tilgir jeg aldri. Han rotet til hele hodet ditt, du slipper jo ingen inn nær deg på årevis. Du eldes, Lise, min dronning. Mamma tørket en tåre. Dronning uten trone! Uforelsket, aldrende dronning! Hva ville faren din sagt nå?
Pappa ville sagt, mamma, at kvinner er som vinmer edle med årene. Ikke gråt, gå bra, skal du se.
Ja, faren din elsket kvinner, det skal sies.
Han elsket deg mer enn livet, mamma. Slapp ikke hånda di fra seg det siste sekundet, strøk over fingrene dine hele tiden. Jeg så det selv på sykehuset…
Jeg vet det, Lise. Jeg bebreider meg for at jeg ikke sa jeg elsket ham oftere. Som om det var en selvfølge.
Mamma, han visste alltid at du elsket ham, men når du sang for ham, kunne han ikke se seg mett på deg.
Mamma begynte å synge, mens hun tørket tårene:
Og snøen faller, ja snøen faller.
Alt venter på noe, under snøen, under stille snø,
Vil jeg si, for alle,
Du er min viktigste person.
Se på snøen sammen med meg.
Den er ren som ordene jeg tier,
Som det jeg ønsker å si.
Mamma, det stykket river alltid i hjertet. Når jeg hører den, drømmer jeg om snø på bursdagen min, i slutten av april, og at noen skulle synge den for meg…
Men jobben din da, Lise?! Du har jo SÅ mye å gi! Hvor skal du gå nå?
Jeg blir konduktør, mamma.
Du tuller nå? Kanskje du skal snakke med Nina i 2. etasjehun har bekjente overaltpå skatteetaten, politiet, kommunen…
Jeg er helt seriøs, mamma. Jeg har bestemt meg for å kjøre buss som konduktør. Du tar jo buss, gjør du ikke?
Ikke så ofte, men det hender.
Hva synes du om konduktørene da?
Ja, hvordan skal jeg si det? Helt anonyme! Ser ikke ut, ingen folkeskikk! De har på seg alt mulig rart, sandaler utenpå ullsokker og hojer ut: “Betal for billett! Gå lenger inn i bussen!” Om og om igjen. Veldig “kreativ” jobb!
Tror du ikke det kunne vært artig? “Betal for billetten!” Du får det helt riktig, mamma, akkurat som de sier det. Husker du forresten den gangen pappa kom hjem skikkelig full? Han kunne ikke holde på spriten, men de hadde feiret ferdigstillelsen av et nytt leilighetsbygg. Han kom hjem så blid, du sa du aldri hadde sett ham morsom sånn før. Og han fortalte oss den vitsen om bussen!
Nei, det husker jeg ikke, Lise, hvilken vits?
En helt dritings kar gikk inn på bussen, svingte voldsomt på bakrommet og klamret seg til gelenderet. Så kom konduktøren, bestemte seg: “Mann, betal for billetten!” Fyren løfter hånden som et glass og sier: “Å! For billetten!”
Å, Lise, hadde jeg bare fått en kveld med pappa igjen og hørt på de tullevitsene, bare han var her og lo…
Mamma, han er alltid med oss. Jeg hører stemmen og ordene hans hele tiden, han sa alltid: “Alt sitter i hodene våre, jenter. Bytt plate der oppe, så synger livet serenade, rockeballade eller folkevisedu velger selv!”
Men Lise, hvorfor byttet du aldri plate for Pål? Han var lei av at du var dronning, han bare hoffmusiker. Akkurat som Gøran fra “Oslo gråter ikke”. I det minste fikk de lykkelig slutt på filmen! Vel, la oss snakke alvor. Hvor skal du virkelig jobbe?
Konduktør, mamma. Rett på rute etter ferien.
Nei, Lise, ikke tale om. Du har alltid vært litt sprø, men dette…! Hver hund i byen kjenner deg, du har vært på TV flere år, og nå dette? Hva ville pappa sagt?
Jeg gjør jo akkurat som pappa lærte meg. Husker du hilsenen han skrev til mitt 18-årsdagkort? Jeg kan det nærmest utenat: “Husk, ingen andre bestemmer for deg. Ta livet ditt i egne hender. Ellers fortsetter det å banke på døra di, men du er aldri hjemmedu er alltid et annet sted.”
Og det andre stedet er i bybussen? Hva slags statement er dette mot samfunnet?
Nettopp, mamma. Men dette er en utfordring til meg selv! Sjefen i kulturen mente jeg måtte “ta av kronen”at jeg var blitt for høy på pæra, fjern fra vanlige folk. Han glemte at sjåføren min brakk foten så jeg måtte kjøre kollektivt hele desember. Jeg har sett nok av folk!
Herregud, du har hatt ti høytstående jobber i kulturen… og nå konduktør?!
Ja, nå skal jeg bidra til kulturen på kollektivtrafikken.
Mamma reiste seg fra bordet og la seg utslitt på sofaen.
Du nøytraliserte meg helt, jenta mi. Som et russisk godstog gjennom romjulen.
En eller annen klok saGud legger oss flate noen ganger, så vi skal få tid til å se opp på himmelen. Se ut, mamma, solen titter frem, barna har hengt opp fuglemater, meis og dompaper koser seg. Og nå faller snøen…
Lise nynnede: «Og snøen faller, ja snøen faller… Alt venter på noe…»
Vår gærne Lise! Som konduktør får du jo knapt en femdel av det du hadde i lønn før. Du tvinger meg nesten til å spørre major Larsen i andre etasjehan vil gjerne hjelpe til økonomisk.
Han er forresten en bra mann. Pensjonert oberst. Enkemann. Skikkelig, rederlig og raus. Men pappa var jo noe annet, det vet jeg, mamma… Men det er nesten ti år siden han døde…
Olaug! Dette handler ikke om meg, men om deg! Du kommer til å kjede deg ihjel på bussjåførjobben! Null kreativitet! Men faren din sa alltid at selv om du var vaktmester, ville du finne på noe… Burde du ikke heller reise en uke til Syden? Du får sikkert feriepenger utbetalt nå? Tenke litt over meningen med livet mens du hviler deg.
Eller så drar vi til Geilo på min feriebonus sammen, mamma?
Lise ble avbrutt av telefonen. Mamma satte seg opp og lyttet nøye til samtalen.
Datteren svarte rolig: «Jada, jeg begynner på ruta den fjerde januar. Ja, papirene mine er allerede inne hos personalavdelingen. Takk.»
Mamma, beklager, men det blir verken Geilo eller Syden på oss!
*******
Buss nummer 7 fullførte sin første tur gjennom hele byen fra sentrum til østkanten. Ruten er populær og har alltid mange passasjerer. Endestasjon.
Svein Pettersen! Kan jeg få bruke mikrofonen din? Nesten som guide, vet du.
Du har funnet på noe nytt igjen, din rare! Du har allerede hengt opp glitter og julekuler i hele bussen. Satt opp fargerike lapper. Dagens sitat til passasjerene henger i front. Hva står det der nå?
Et ordtak, Svein Pettersen!
Akkurat, ordtak!
“Det er godt å være på vei mot en destinasjon du selv har valgt!”
Du er en artig en, Olaug Karlsen. Hadde flaks på mine eldre dagerhar aldri hatt en sånn konduktør før. Men sjåførkollegaen min, Ivar, han skjønner seg ikke helt på deg. Da du ga ham en ny dokumentmappe med Norgesvåpenet og spurte om han ville putte papirene sine i den, kastet han gammelmappe og sa “Nå starter en ny æra.” Fikk kona til å handle t-skjorte med flagg til seg også. “Vi kjører ikke hvilken som helst buss, nei, vi frakter nordmenn!” Du er spesielt for bransjen, Olaug. Du har nesten uniform, briller, sko… Ivar sier han tror han har sett deg på TV. Jeg svarer: “Du er lik en artist!” Men det rareste, Ivar lo godt da du hengte sjåførutsagn opp i bussen sammen med dagens sitat. Vi begynte nesten å føle oss som filosofer.
***
Svein Pettersen! Dere er da våre lokale filosofer! Kloke tanker mellom latteren.
Olaug leste høyt fra to lapper i bussen:
“Snakk lavt eller interessant i mobilen.” Sjåfør Svein Pettersen.
“Hvis du ikke gir plassen til en eldre dame, gjør jeg det.” Sjåfør Ivar Nilsen.
Ren filosofi for busspassasjerer, svarte Olaug.
Men vi siterer deg jo også! Eller, kan jeg si du? Som du sier: “Alt sitter i hodet. Bytt innstilling der oppe, og du får en glad melodi i livet.”
Akkurat det sa faktisk pappa alltid, Svein Pettersen.
Hvorfor i fortid? Er han borte?
Han omkom. Bygningsingeniør, byggeplasser og broer. Ulykke. Døde i mammas armer på sykehuset.
Beklager, jenta mi. Det er livet. Moren din, da?
Lever! Jobber som musikkpedagog på barnehagen. Du, jeg har en idé! Hadde vært hyggelig om vi kunne hatt musikk i bussen. Jeg kunne sagt noen ord i mikrofonen, så skrur vi på musikken etterpå.
Vet ikke, folk er forskjellige. Mange liker ikke musikk.
Svein, jeg har sett gjennom regelverket! Står ingen steder at man ikke får spille musikk i bussen. Ikke om volum heller. Det viktigste er at det ikke plager noen, bare sprer glede. Dessuten, Aristoteles sa at musikk påvirker sinndet beviste han for to tusen år siden. Jeg skal velge musikk alle vil like. Og så kan jeg annonsere spennende ting over høyttalerne, men ikke i rushen. Klar?
Bussen startet. På endestasjonen kom nye passasjerer på, betalte, satte seg til rette. Olaug satte seg ved føreren, tok opp mikrofonen og startet med sikker stemme: «Kjære passasjerer! Velkommen på byens lengste og mest populære bussrute, startende fra Skogveien. Skogveien er kjent for frisk luft, mange reiser hit for tur. Midtpunktet vårt er etter 15 stoppLysløkka. Aller lysest om vinteren med alt av julelys. Kjære medborgere, byen vår er fantastisk, og nå i juletiden kan dere besøke julemarkedet, ta med barna til dukketeatret og se eventyr, bare hopp av én stopp før sentrum. Tilreisende bør besøke friluftsmuseetdet finner dere ved Landetsveien. Og ikke minst: Vi inviterer alle til stort familietreff med juletre, gløgg og leker i Hovedparken på Gamle Sagens gate. God tur og god jul!»
Olaug satte mikrofonen tilbake, idet en ung mann ropte: «Hva går på kinoen i kveld?» Olaug svarte: «Kinografen “Nordlys” er ikke langs vår rute, men bytt på Lysløkka til rute 1, så er du der på ti stopp. Der viser de “Stjernedryss 15”. Men jeg kan anbefale kinoen “Stjerneglimt”rett på vår rute! Tre salertre sjangre: komedie, eventyr og julefilm.»
Svein smilte og hvisket: «Vi kommer på familiarrangementet i Hovedparken! Det sies det blir gløgg og loddtorg?» Olaug smilte: «Det stemmer.» Svein nikket: «Du gir deg vel ikke med bare det. Tenker du ut noe mer!» Olaug lo: «Drømmen er levende musikk på bussen i helgene! Til jul kan trioen ‘Lysglimt’ synge gamle folketoner. Til bursdagen til Prøysen inviterer jeg Einar med gitarhan er rå på visesang. Og en dyktig trekkspiller til fastelavn!» Senere ringte Lise til moren: «Unnskyld, mamma, årets juletre-arrangement blir uten meg, jeg går dobbeltvakter. Mangler folk! Men dere må dra med major Larsen. Han blir glad, det tror jeg du også blir! Klem, nå starter ruta.»
…Resten av januar fikk hun stadig bruke mikrofonen, hun informerte underveis om byens kultursteder og arrangementer. Hun var alltid vennlig og direkte, ikke påtrengende, men engasjerte. Etter en måned visste faste passasjerer hva de kunne forvente segog praten om den spesielle konduktøren spredte seg i byen.
***
Etter tre måneder hadde ryktet spredt seg, også til lederne.
Olaug Karlsen, sa leder for transportselskapet, Anders Sørensen, strengt. Jeg tror du har havnet på feil plass. Du skal klippe billetterikke underholde! Pass på så vi ikke får klager.
Herr Sørensen, takk for sjansen til å snakke direkte med deg! For en flott gjeng du har av sjåførerSvein Pettersen og Ivar Nilsen, begge fortjener premie! Takk for at jeg får bidra til at passasjerene har det hyggelig. Se på mine mini-omvisninger og konserter som innovasjon.
Sørensen, en staut kar, tørket svetten, reiste seg, satte seg igjen og sa høytidelig:
Olaug Karlsen, billettsalget på sjueren har steget! Men folk er forskjellige og liker ikke alltid musikk. Dette med levende musikk i bussen er ikke vanlig praksis!
Men det er heller ikke forbudt! Reglene sier vi skal sørge for sikkerhet og trivsel, ikke bare billetter.
Men kollegaene dine begynner å klage.
De kjenner meg ikke, jeg jobber dobbelt!
Nettopp! Våre to mest erfarne dro på tur med deg og mente du oppførte deg som en dronningsitter bare foran, styrer og “guidet” istedenfor å gå rundt.
Olaug nynnet: «Før det er for sent å stoppe, konduktør, trykk på bremsa…», så så hun mildt på Sørensen. Men hun holdt på sitt:
Ifølge instruksen har ikke konduktøren myndighet til å kreve betaling direkte, bare til å selge billetter når folk spør. Alt er altså i orden. De kaller meg “dronning”? Ikke rart, alle går på foran og betaler der, går ut bak. Hvis det er fullt, sendes kort og penger trygt fra passasjer til passasjerI kameratråkk, sier jeg, så alle vet at alt går riktig for seg!
Men vi har jo ikke kameraer! Lyver du offentlig nå?
Bare litt fantasibør jo ha kamera i fremtiden! Det er blitt vanlig.
Anders så tankefull ut:
Og du går aldri rundt i bussen?
Jo noen ganger, hvis jeg skal hjelpe eldre eller småbarnsmødre. Men folk kommer stort sett til meg. Særlig de nysgjerrige, som vil “se på dronningen.” Da tar de seg betalt.
Elsker du byen vår, Karlsen? Kjenner du deg igjen? Jeg har nylig flyttet tilbake, skilt meg, kjøpte nytt… byen er endret.
Akkurat derfor, Sørensen, det er mye å fortelle folk om! Jeg er ingen guide, bare inspirator. Jeg synes du skal prøve teaterforestillingen “Mannfolk til salgs”. Akkurat noe for å lette humøret.
Olaug, beklager, jeg må løpe. Men om du inviterer i teateret en gang, sier jeg kanskje ja…
********
“Konduktør-dronning”-prosjektet levde både i februar og mars. Olaug fikk til og med premie til 8. mars! Hun ga teaterbilletter til Sørensen til 23. februar, men hun måtte jobbe dobbeltvakter så hun fikk ikke vært med. Ryktet hennes gikk rundt, men ingen kopierte prosjektet. Kollegaene lo og kalte henne småsprø hvem gidder lage show for en sånn lønn? “Hun har sikkert ti sponsorer,” sa de, men ingen visste at hennes og morens eneste hjelper var pensjonert oberst Larsen i andre etasje, som oppriktig satte pris på Olaug og moren.
********
28. april, lørdag. Olaugs bursdag. Mamma foreslo at hun skulle ta fri. Olaug ville heller jobbe sin elskede rute 7, der hennes faste passasjerer ventet. Hun gikk ut tidlig og ruslet mot garasjen. Det var uvanlig kaldt, men melodiene og rytmen i hodet hennes ga glede. Plutselig så hun hvite snøfnugg dale ned. Hun trodde knapt det var sant fra barndommen hadde hun drømt om snøfall i april! Snøen la seg i håret på bursdagsbarnet, smeltet med en gang, men det føltes magisk. Med godt humør kom Olaug inn i bussen som var pyntet for henne med papirsløyfer. Ivar, som hadde vakt den dagen, ga henne og Svein sjokolade og ny mikrofon: «Vår dronning skal ha det flott!» Hun ga en flaske styrkedrikk og boka “Mitt Norge” tilbake.
På lørdagen var det få passasjerer, men i sentrum fyltes bussen plutselig opp. Da, inn i døra kom han Pål mannen i hennes liv, med instrumentkofferten sin, og kunne ikke betale billett. Olaug glemte sine egne prinsipper og ropte uten mikrofon: «Betal for billetten! Kamera i bussen! Gå videre inn!» Hun hoppet opp, prøvde å stikke seg bort mellom setene, men plutselig hørte hun levende musikk. Den romantiske, følsomme saksofontonen fra Påls hender fylte bussen og “dronningens” hjerte med melodien “Og snøen faller, og snøen faller…”
