Dronningen
Mamma, ikke bli bekymret nå, men utpå nyåret kan vi få noen, tja, la oss si, økonomiske utfordringer. Selv om jeg tror vi ikke kommer til å sulte.
Ikke trekk ut tida, jente. Du vet jeg ikke er glad i lange innledninger.
Vet det, mamma. Rett på sak: Jeg sa opp. Nå er det gjort.
Hva? Av deg selv, eller ble du bedt om det?
Helt av meg selv. Jeg bestemmer helst alt selv, du vet.
Ja visst, akkurat som din far. Kan levende forestille meg hva han ville sagt hvis han fremdeles var her.
Mamma, se ut, se på de vakre dompapene som sitter på treet rett over gata … Og pappa ville sagt «det er ikke stedet som gjør mennesket».
Jeg har vært så stolt av deg, jenta mi, og glad for at du hadde en slik jobb, en sånn lønn, en sånn posisjon. Du, sjef for hele byens kultur. På TV støtt og stadig. Folk så opp til deg som en dronning! De hørte på deg, respekterte deg. Du har alltid vært så vakker, slank, stilig.
Å mamma, nå ser jeg det kommer tårer. Skjønnheten min forsvinner ikke, den blir med meg videre.
Fortell meg hva som egentlig hendte. Hva fikk deg til å ta det valget så plutselig? Ikke stå ved vinduet, sett deg heller her ved meg.
Det er det at jeg ser forskjellig på ting enn ledelsen gjør, mamma. For dem er det viktigst å levere rapporter i tide, snakke om folk kun fra talerstolen. Jeg orker ikke holde på sånn. Som de sier i retten når folk skal skilles: vi klarte ikke å enes i grunnleggende spørsmål.
Men alle sjefer vil ha rapporter og resultater, uansett bransje. Så du har tenkt å la være å gå på noen av dine egne vinterarrangementer nå i høytiden?
Jo da, jeg drar, mamma. Hele laget har jo forberedt seg. Jeg får stå på sidelinjen denne gangen. Litt stas det også.
Ja, sannelig Sjefen for byens kultur som står stille og ser på juletreet. Ta meg med, da, for litt moralsk støtte.
Jeg trodde du var lei av juletrefestene i barnehagen; en for hver gruppe, for barna til ansatte, for de ansatte, for filialen…
Du glemte småbarnhjemmet. Ja, Lene, vi har også våre tall vi må oppfylle blant annet hvor mange barn som er med på kulturarrangementer. Merker du det, Lene; kulturelle! Men jeg ville gjerne vært på din store familiejul i Byparken. Du lager juletrefester for alle men selv står du alene. Og nå uten jobb! Lene! Snart fyller du førti! Er det fortsatt bare Pavel du tenker på? Han var din første og siste. Tenkte alltid på å dra til Wien og spille i operaen. Tenk det saksofonist!
Saxofonist, mamma. Adolphe Sax, belgisk oppfinner, laget instrumentet for snart to hundre år siden.
Skal du fortelle det til meg som var musikkleder i barnehage i årevis? Sannheten, Lene, er at jeg aldri har tilgitt ham, han rotet til hodet ditt og ingen andre har fått komme nær deg siden. Du min dronning uten trone nå! Du blir eldre, Lene. Hva ville pappa sagt?
Pappa, mamma, ville sagt at kvinne er som vin edlere med årene. Ikke gråt, alt ordner seg.
Ja, pappa elsket kvinner.
Men mest av alt elsket han deg, mamma. Du burde sett blikket hans på sykehuset, hvordan han holdt hånden din helt til slutten.
Ja, jeg vet, Lene. Jeg angrer at jeg ikke sa nok at jeg elsket ham. Det ble bare en selvfølge etter så mange år.
Han visste det mamma. Han så det hver gang du sang for ham.
Mamma begynte å nynne, med tårene trillende:
Og snøen faller, og snøen faller.
Hele verden venter på noe.
Under denne snøen, i stillheten,
Vil jeg si, til alle:
Min aller kjæreste, se på snøen sammen med meg.
Den er ren som det jeg tier om,
Det jeg ønsker å si.
Den sangen river i hjertet, mamma. Hver april på bursdagen min ønsker jeg meg snø, og at noen synger sånn til meg.
Hva skal du gjøre med jobben? Du har så mye potensial! Hva nå?
Jeg skal bli konduktør, mamma.
Nå tuller du, jenta mi! Du kunne jo snakket med Unni nede i 2. etasje, hun kjenner jo folk både i kommunen og fylkeskommunen; NAV, kemneren, alle steder …
Jeg mener det. Jeg vil prøve å jobbe som konduktør. Du tar jo buss iblant?
Ikke ofte, men det hender.
Hva synes du om konduktørene der, da?
Hva skal jeg si? Ikke mye ser ikke presentable ut, snakker bryskt: «Betal for billetten! Gå lenger inn!» Sånn går det rundt. Skjønner ikke at det er noe «kreativt» arbeid.
Du har jo en herlig stemme: «Betal for billetten!» Akkurat sånn som konduktørene sier det. Men husker du da pappa kom hjem så glad etter åpning av nytt borettslag og fortalte en vits om billettkontroll på skrå? Han var aldri noen drinker, men den kvelden lo vi godt.
Må innrømme jeg ikke husker vitsen lenger, Lene.
En drita ful mann stiger på en full buss, svaier helt bakerst, holder seg fast. Kommer konduktøren og sier strengt: «Mann, billett!». Mannen viser med fingrene som om han drikker og sier: «Ja! For billett!»
Oi, Lene, kunne godt gitt alt for å se din far fortelle vitser igjen. Bare han var her.
Mamma, han er her alltid. Jeg hører stemme hans, ordene han brukte: «Jenter, alt sitter i hodet. Bytt ut gamle tankespor, så vil livet synge en lystig sang for dere!»
Men Lene, hvorfor byttet du ikke ut tankesporet for Pavel? Han klarte aldri å akseptere at du var dronning og han bare musiker. Litt som Gosha i den filmen, «Moskva tror ikke på tårer», men i filmen fikk de hverandre til slutt. Jaja, nok om det. Hvor tenker du å jobbe?
Konduktør, mamma. Jeg begynner på ruta straks etter jul.
Nei, Lene, dette kan ikke stemme! Du har alltid vært litt annerledes, litt fantasifull og oppfinnsom men så forskjellig! Alle i byen kjenner deg, du har vært på TV og skal nå stå bak i bussen og selge billetter. Hva ville pappa sagt?
Jeg gjør faktisk det pappa lærte meg til 18-årsdagen: «Ingen kan bestemme for deg. Du må ta ansvar for ditt eget liv. Ellers vil livet fortsette å banke på, men du er ikke hjemme.»
Skal du være på bybussen, da? Er det et opprør mot samfunnet?
Ja, og mest av alt mot meg selv. Sjefen min sa jeg måtte slutte å tro jeg var dronning, og heller se folket! Han glemte vel at jeg faktisk tok bussen i to uker før nyttår da sjåføren min brakk beinet.
Å, Lene! Du har hatt så viktige kulturjobber så vil du være konduktør!
Ja, jeg skal skape kultur på bussen!
Mamma la seg på sofaen og gned tinningene.
Jenta mi, dette var ikke en julegave jeg ønsket meg. En kulturell knock-out.
Noen har sagt at hvis Gud ikke legger oss i bakken innimellom, rekker vi aldri å se til himmelen. Se ut, mamma, det sjeldne vintersola skinner. Ungene har hengt ut fuglemater, og både dompap og blåmeis er der. Og nå snør det
Lene begynte lavt å synge: «Og snøen faller, og snøen faller. Hele verden venter på noe …»
Du er gal, Lene! Konduktørlønna er jo en brøkdel av det du hadde før. Må jeg godta hjelp fra Torstein i tredje etasje, da?
Mamma, han er faktisk helt ok. Pensjonert oberst, enkemann. Seriøs og raus. Jeg vet at ingen kan måle seg med pappa, men sammenlign ikke. Pappa er alltid i hjertet vårt. Men snart er det ti år siden han dro, mamma …
Kari! Det handler ikke om meg men om deg. Du kommer til å kjede deg i hjel som konduktør! Ingen kreativitet! Selv om pappa alltid sa at du kom til å finne på noe, uansett jobb. Kanskje du heller skulle tatt deg ferie i Syden? Du får vel godtgjørelse når du slutter?
Eller kanskje vi drar sammen til Tromsø for å se nordlyset for min godtgjørelse, mamma?
Telefonen til Lene ringte. Mamma satt opp, lyttet spent.
Datteren svarte rolig: «Jada, jeg er klar 4. januar. Dokumentene ligger på kontoret allerede. Takk!»
Da blir det verken Tromsø eller Syden, mamma.
*******
Buss nummer 7 var ferdig med dagens første tur, fra sentrum til østkanten av byen. Alltid full av folk. Endestasjon.
Einar! Kan jeg bruke mikrofonen din? Litt som en guide.
Har du funnet på nytt, altså? Du har allerede pyntet hele bussen med juleglitter og kuler. Og «Dagens sitat» henger fremme. Hva er det i dag da?
«Det er fint å gå på den veien man selv har valgt!»
Moro med deg, Kari. Jeg har vært sjåfør i mange år, men aldri truffet sånn konduktør. Kollegaen min Sverre tørr nesten ikke se på deg, engang. Han sier at da du ga ham ei mappe med byvåpen på, skjønte han at ei ny tid var i gang. Kona måtte bestille t-skjorter med flagg til ham! «Vi kjører jo ikke hvem som helst, men våre egne nordmenn!» Sa han! Ja, du er ikke som andre her og så ser du ut som om du har uniform og. Sverre og jeg føler oss nesten som filosofer etter sitatskiltene dine.
***
Ja, Einar, dere er våre lokale Aristoteles! Tenk så dype tanker midt i spøken.
Kari, hvilende i setet ved sjåføren, leste høyt fra to små skilt i bussen:
«Snakk lavt i mobilen. Eller snakk interessant!» bussjåfør Einar Bjørnstad.
«Gir du ikke plass til gamle damer, så gjør jeg det» sjåfør Sverre Lie.
Filosofi for hverdagen! Konkluderte Kari.
Vi siterer deg også, Kari! Kan vi si du? Som du sier: «Alt sitter i hodet. Bytt plate, og få deg litt glad musikk i livet!»
Det er ikke mitt, Einar. Det var faren min sitt.
Hvorfor i fortid? Er han …?
Han døde i en ulykke på jobb. Var ingeniør. Pappa døde på mamma sine armer på sykehuset.
Beklager, jenta mi. Sånt er skjebnen. Men din mor lever ennå?
Ja, er musikklærer i barnehage. Men Einar, jeg vil gjerne at det skal være musikk i bussen. Jeg kan si noe i mikrofonen for passasjerene, og så spille musikk etterpå?
Vel, folk er forskjellige. Noen liker det, noen vil ha det stille …
Jeg har sjekket regelverket, Einar: ikke forbudt med musikk i bussen, verken om volum eller type. Det skal ikke irritere. Musikk påvirker humøret og stemningen, det visste Aristoteles for evigheter siden. Jeg skal velge musikk folk liker du får se. Og så kan jeg lage små annonser i mikrofonen ikke i rushen, altså. Klar, Einar? Får jeg mikrofonen?
Bussen rullet av sted. På endestasjonen fyltes den sakte opp, folk betalte, satte seg for turen tilbake mot sentrum. Kari satte seg ved siden av Einar, tok den gamle mikrofonen og sa klart:
Kjære passasjerer! Dere er på byens lengste rute, start fra Skogveien. Mange drar hit i helgene for frisk luft. Om femten stopp ser dere sentrum på «Lysgata». Den er virkelig mest opplyst vinterstid, snø, julelys, store lenker på byggene. Kjære alle sammen! Byen vår er fantastisk. I jul og nyttår kan dere besøke julemarkedet, eller gå på teater, bare hopp av bussen straks før sentrum. Gjestene må ikke glemme det spesielle treskulpturmuseet to tredeler ut på ruta, på «Bygdeveien». Og ikke minst: stor familiejul i Byparken på Hagegata. Håper dere får en fin tur og koselige helligdager.
Kari gjorde seg ferdig, men hørte så en ung stemme: «Kan du si hva som går på kinoen i kveld?» Kari tenkte ikke engang før hun svar: «På denne bussen kommer du ikke dit du må bytte til linje en i sentrum og ta ti stopp til. Men på vår linje finner du Star Cinema tre saler, tre filmer: Komedie, eventyr og romantikk».
Einar nikket til henne: «Vi skal på familiejula vi og, kona og jeg. Blir det gløgg og trekning?» Kari smilte: «Det gjør det». Du gir deg ikke, Kari! Du kommer sikkert på mer.
Jeg drømmer om levende musikk, Einar! Kanskje juletrioen Lysglimt kan spille i bussen i år? Og på 23. januar; Ivan med gitar og gamle viser. Eller en trekkspiller til påske. Jeg kjenner mange kreative!
Kari ringte moren: Mamma, unnskyld, men i år blir det ikke jeg som er med på juletrefesten. Jeg jobber dobbelt. Gå med Torstein du! Han blir nok glad, og du og. Klem, mamma. Vi skal ut på ruta nå.
… Kari ba flere ganger om mikrofonen gjennom turen. Stoppeknappen lå i pannen, men hun fortalte levende om byen når de passerte teateret, galleriet og museene. Alltid høflig, rolig, engasjerende og etter en måned brydde ikke folk seg om at konduktøren på 7eren var så spesiell. Hele byen snakket om henne.
***
Tre måneder senere hadde alle i transportselskapet hørt om «dronning»-konduktøren.
Kari, sjefen for transportselskapet, Andreas, snakket med stram stemme. Jeg ba deg inn for å snakke. Du gjør visst mer enn jobben din krever. Du lager underholdning og samtaler? Kommer det klager nå, må vi reagere.
Herr Andreas, jeg er virkelig takknemlig for at jeg kan jobbe med så dyktige sjåfører som Einar og Sverre. De burde få premie for sin innsats. Og takk for at jeg får selge ikke bare billetter, men også spre litt kultur. Kall gjerne mine små kunngjøringer for et innovasjonsprosjekt!
Sjefen, en storvokst og brydd type, ble først sint, så svett, så sjenert der han tørket pannen og sa:
For så vidt, omsetningen på 7eren går bare opp. Men folk er ulike. Ikke alle liker musikk eller småsnakk. Det står ikke i reglementet …
Men det er heller ikke forbudt, Andreas! I instruksen står det «Konduktør skal bidra til trivsel og trygghet».
Men kollegene dine klager allerede.
Jeg kjenner ingen av dem jobber bare dobbeltskift. Men kanskje fordi jeg alltid sitter foran som en konge, istedenfor å gå rundt? Andre konduktører sier jeg bare annonserer for betaling i mikrofonen og later som om jeg er byens dronning. Men jeg tar imot betaling i hånden om det er rolig tid.
Kari nynnede på en gammel vise: «Trykk på stopp-knappen, konduktør …». Hun så tålmodig på sjefen.
Andreas, ifølge instruksen har ikke konduktøren lov til å kreve betaling kun selge om noen vil kjøpe. Jeg har laget et eget system: alle går inn foran, der jeg er, og går ut bak. Når det er mange, sender folk penger eller kort fremover. Jeg forklarer at det er trygt det er kamera i bussen! Ingen stjeler!»
Men, vi har ikke kamera! Lyver du offentlig?
Jeg dikter … For folks trygghet. Men kanskje burde vi faktisk hatt kamera.
Du går aldri bak i bussen?
Jo, om en gammel dame trenger hjelp, eller en mor med barnevogn. Eller om en unge gråter og trenger papir. Mange kommer frem av nysgjerrighet og betaler. Forresten, Andreas, elsker du denne byen? Bor du her lenge?
Flyttet nettopp hit igjen etter skilsmisse. Alt er annerledes.
Nettopp. Ting forandrer seg til det bedre hvorfor fortelle folk om det? Jeg er ingen guide, men en slags navigatør. Og forresten: du burde se «Skilsmisse på herrevis», morsom forestilling i teatret.
Kari, jeg må i møte nå. Men inviter meg gjerne i teatret en dag.
********
Det «drømmende konduktør»-prosjektet fortsatte utover vinteren og våren. Kari fikk en påskjønnelse til kvinnedagen av Andreas, og hun ga ham teaterbilletter til farsdagen men gikk aldri selv, for hun jobbet dobbeltskift. Praten om bussdronningen nådde alle ansatte, men ingen kopierte henne, bare fleipet. Særlig ble det sagt at «dronningen» måtte ha mange rike støttespillere, siden hun gadd finne på alt dette, men ingen visste at familiens eneste hjelper var pensjonert oberst Torstein fra 2. etasje, som satte stor pris på både Kari og moren.
********
28. april. Lørdag. Karis fødselsdag. Moren foreslo fri, men Kari ville være på jobb med sine faste passasjerer. Hun løp ut i det kalde vårværet mot bussdepoet. Hun kjente det: Hun trivdes virkelig med den nye rytmen i livet etter å ha sagt opp sjefsjobben. Da så hun snøen dale, hvite fnugg over håret drømmen fra barndommen! Snøen forsvant med én gang på bakken, men det var noe magisk ved det. I bussen hadde sjåførene pyntet med hvite papirsnøfnugg. Sverre, som kjørte den dagen, overrakte sjokolade og en splitter ny mikrofon: «Hos dronningen må alt være pent!» Kari ga begge sjåførene urtebalsam og boka «Mitt Norge».
Få passasjerer på en slik dag men på Lysgata ble det fullt. Så, gjennom døra, kom han inn. Pavel. Hennes eneste. Han bar saksofonkofferten høyt, hadde ikke fått betalt for billetten ennå. Kari, mot sine rutiner, ropte høyt: «Betal for billett! Her er det kamera! Gå lenger inn!». Hun spratt opp og gikk bakover i bussen, vekk fra følelsene.
Så hørte hun levende musikk. Saksofonen hans fylte bussen, hennes indre kammer, med melodien «Og snøen faller, og snøen faller …» av André Espey.
