Drømmefanger
Igjen?! Sigrun, Sigrun! Våkn opp! Ellers vekker hun de små! Hold henne! Ingrid gled ned fra sengen og ristet søsteren sin forsiktig i skulderen. Når skal hun egentlig finne ro…
Sofie vred seg i søvne, en klagende, langtrukken lyd fylte rommet, gikk gjennom marg og bein, så alle instinktivt snudde seg og så over skulderen, som om noe eller noen sto bak dem.
Akkurat som i en dårlig skrekkfilm! Sigrun nappet dynen av seg og sjanglet med øynene halvveis lukket mot Sofies seng.
Hun la sitt teppe rundt henne, krøp ned inntil og begynte mykt å nynne:
Bæ-bæ lille lam, har du noe ull Nei, søren! Ingrid! Hvilke vuggesanger hjelper når hun brenner opp? Hent mamma!
Ingrid trampet betenkt på gulvet ved siden av Sofies seng, trakk pusten, før hun forsvant inn til foreldrene. Hva annet skulle hun gjøre? Sofie var like mye barn som de andre. Mor ville bli strengt sint om hun oppdaget at de hadde holdt noe skjult.
Foreldrenes soverom var stille. Ingrid strøk hånden over sprinkelsengen til lille Stian, som sto trukket opp inntil foreldrenes seng, så hun strøk moren over skulderen.
Mamma
De brune øynene, nøyaktig som Ingrids egne, åpnet seg med ett, som om Ragnhild aldri hadde sovet, og den varme hånden la seg over datterens små fingre.
Hva er det, vennen min?
Sofie Hun er dårlig! Tror hun har feber hun føles kokvarm!
Stian pep stille, og Ragnhild begynte straks å nynne, akkurat slik Sigrun gjorde i sted:
Bæ-bæ lille lam
Hun tok forsiktig Ingrids hånd, la den på lillebrors rygg.
Gynge ham litt, så han ikke våkner ordentlig. Jeg ordner dette
Ragnhild reiste seg, lett til tross for at hun bare forrige dag hadde smerter i ryggen etter et ublidt møte med gardintrappa. Med listende skritt beveget hun seg gjennom huset, lyttende til den sovende stillheten.
Dette huset var hennes stolthet. Hvor ofte fikk hun høre at de aldri ville klare husbyggingen, at det ble for krevende, og at de like godt kunne bodd komfortabelt i leiligheten?
Slektninger trakk på skuldrene, og kommenterte, uten et snev av skam:
Hvorfor så stort?! Dere har jo ikke barn, så hva skal dere med dette slottet?
Og Ragnhilds hjerte snørte seg av skuffelse, hodet sank, som om noen uendelig likegyldig presset henne ned mot gulvet. Kan du ikke få barn? Da er det ikke din plass å møte verden med løftet panne! Andre bærer hodet langt stoltere enn deg!
Hvor mange ganger hadde Halvard, når han så henne nedslått etter en samtale med mor eller tanter, trukket henne inn til seg og hvisket at hun betød alt for ham? Kinnet hennes passet visst akkurat inn i gropen ved hans hals, de satt sammen, smeltet til ett, og kjente ikke bare varme, men hverandres innerste tanker. Det var som om det ikke gikk an å føle en ting uten at også den andre merket det.
Ikke tenk på det! Ikke bry deg om dem! De aner ingenting.
Men Halvard Kanskje de har rett. Det blir jo aldri barn…
Det gjenstår å se! Halvard bet tennene sammen av sinne mot dem som krenket kjærligheten deres, og sverget å gjøre alt for å virkeliggjøre hennes drøm.
Alt virket mulig når man bodde nær Oslo og hadde råd. Men den ene legen etter den andre… Avslag, gang på gang. Legene ristet på hodet.
Beklager, vi driver ikke med mirakler.
Og Ragnhild begynte å skjule blikket sitt, selv for ektemannen, uten å forstå hvordan hun skulle fortelle Halvard det hun lenge hadde bestemt seg for. Alt håp var borte men da han begynte å snakke om husbyggingen, tok hun mot til seg.
Ikke med meg, Halvard Jeg elsker deg, det vet du. Men du fortjener en ordentlig familie, og hvis jeg ikke kan gi deg et barn så vil jeg skilles.
Slutt! Halvard smalt tekoppen hardt i bordet og spratt rundt på kjøkkenet, rystet av smerte etter at han brant fingrene sine. Hører du, Ragnhild? Slutt med det tullet! Jeg er ikke av de fine, men jeg kan også si hva jeg mener og jeg slipper aldri taket i deg, så det så!
Jeg?! Ragnhild møtte overraskende blikket hans, gråten avløst av forbauselse.
Hvem ellers?! Tror du at jeg velger bort min egen lykke? Jeg vil ha deg! Kommer unger, er det flott. Om ikke, så er det vår skjebne.
Ragnhild klarte ikke roe seg. Hva kunne vel bety hva en mann sier nettopp nå, mens han er ung og sterk? Slike valg får sine konsekvenser før eller siden ombestemmer han seg, og da er det for sent.
Men Halvard ga seg ikke. Endelig hadde han funnet den han helst ville leve med.
Ekteskapslykken deres var Ragnhilds nummer to. Første gangen giftet hun seg som nittenåring, mest for å komme seg vekk hjemmefra, bort fra kontrollen og mors konstante pekefinger.
Forholdet til mor, Liv, var komplisert. Liv elsket datteren av og til altfor sterkt og skrøt til alle om hvor flott jente hun hadde. Men så plutselig, var det som fanden dro i alle strenger og Liv glemte både kjærlighet og morroll.
Hvordan i all verden kunne jeg bli mor til noe så mislykket?! Ragnhild! Av og til er du genial! Men noen ganger Hva foregår egentlig oppi hodet ditt, jente?!
Hadde Ragnhild kunnet svare, så hadde hun gjort det. Men hun så ned, krøket seg under mors harde blikk, og tenkte; hvordan skal jeg klare å elske den som roper sånn på meg?
Hadde noen spurt om Ragnhild elsket moren sin, ville hun svart ubetinget ja. Hvordan kan man la være? Men med årene forsto hun: Hverken utdannelse, god jobb eller mange venner gjør et menneske varmt og godt. Mor kunne begeistre ethvert menneske, men sjelden sin egen datter.
En uke før bryllupet spurte Ragnhild endelig, da Liv rynket på nesen av brudekjolen hun hadde brukt uker på å lete frem:
Mamma, hvorfor elsker du meg ikke som de andre gjør? Jeg er jo enebarn. Og du og pappa hadde det jo greit sammen, tror jeg. Hva er det med meg? Hvorfor så hard mot meg?
Slutt med slikt tøys!
Er det virkelig tøys… Uansett hva jeg gjør, så er det feil…
Da gjør du det riktig, og alt blir som det skal! Ragnhild, slutt å tygge på nervene mine! Du skal gifte deg? Da gjør du det men ikke forvent at jeg alltid er enig med deg! Mor er ikke alltid den som klapper. Av og til må barnet kjeftes på.
Av og til
Slutt nå! Får du egne barn, vil du forstå.
Forstå hva, mamma?!
At det er vanskelig å elske et barn. Vanskelig å vise at det er elsket! Gjorde jeg for lite for deg?
Det handler ikke om det!
Hva da? Faren din brydde seg jo bare om sine ting, det var jeg som oppdro deg. Hadde du vært gutt…
Først da forsto Ragnhild det som lå bak i familien. En samtale med tanter gjorde det klart hun hadde vært en skuffelse, for både mor og far hadde ønsket seg en arving, ikke en datter.
For en middelaldersk tankegang! Ragnhild vandret gjennom den fuktige høstparken, forsøkte å forstå alt hun hadde fått vite. En gutt det er stas, men en jente ikke. Tull! Når mine barn kommer, skal jeg ikke gjøre forskjell! Kanskje jeg klarer det… Kjære Gud, hvorfor er det sånn? Hvorfor forstår ikke foreldre sine barn? Hvordan unngå det? Det finnes ingen naturlov for det eller gjør det? Jeg vil ikke ha det sånn!
Bryllupet ble stort, men kaotisk. Ragnhild følte knapt hun fikk puste i den stramme kjolen, men mamma var begeistret, strøk henne om midjen.
Så flott dere er, jenta mi! Er du lykkelig?
Svaret var ikke enkelt. Hun nikket, så seg over skulderen etter venninnen som skulle løsne korsettet, og lot være å si hun hadde det vondt. Ville ikke høre på nytt at hun hadde valgt feil.
Ekteskapet, overilet og mislykket, varte knapt halvannet år. Da Ragnhild mistet barnet, pakket mannen hennes sakene og reiste, uten et ord.
Leiligheten, kjøpt til henne av foreldrene for bryllupet, sto tom. Liv snakket om å leie den ut, og at Ragnhild snart måtte flytte hjem og bli fornuftig igjen.
Nå har du fått løpe fritt. Tid for å være voksen! Ta studiene, vi finner en egnet mann til deg. Du tok feil valg, og sånt har sin pris!
Ragnhild sa ikke imot, men om kvelden gikk hun til farens kontor og ba om en annen løsning.
Hvis du bryr deg litt om meg, la meg få bo alene, pappa. Jeg orker ikke være hjemme nå.
Hvorfor ikke?
Fordi det gjør vondt
Den gang forsto faren. Han bestemte at hun skulle ha økonomisk støtte, og Liv tok det bemerkelsesverdig rolig. Da Ragnhild etter hvert fikk deltidsjobb og sa nei til mer penger hjemmefra, hvisket moren til faren:
Gi henne “lønn” likevel. Hun trenger penger, og det er best sånn.
Ragnhild ble ferdig med masteren, fikk høyere stilling, men kjærligheten uteble. Hun var pen, men hadde ikke den gnisten som fanger menn. Hun smuldret stille, uten livsglød…
Årsaken var ekte. Komplikasjoner etter fødselen hadde gjort henne ufruktbar, sa legene. Hun drev på som før, jobbet og var med familien, men det var som om selve livet forsvant ut av henne.
Hva feiler det jenta? spurte mors søster Grete, og prøvde vekke Livs oppmerksomhet.
Hva mener du?
Bare se på henne hun virker så fjern! Du må gjøre noe!
Ragnhild merket ikke forandringen hjemme, men plutselig ble det mange små og store familiesammenkomster og en dag, på familiens hyttefest, møtte hun Halvard.
Han var ikke invitert han var bare taxisjåføren som hadde kjørt tanten hennes ut på landet. Han stusset da den vakre jenta i hvit jakke rev opp bakdøra på bilen nedsnødd i gårdsplassen og befalte:
Kjør til byen!
Hvorfor hun akkurat denne kvelden bestemte seg for å stikke ingen visste. Hun orket ikke og visste, om hun var yngre, hadde hun blitt plassert på stolen og tvunget til å lese dikt. Slik hadde det vært bestandig; god bordskikk og korrekt uttale alltid viktigere enn hva barna følte.
Halvard stilte ikke spørsmål, han kjørte henne til oppgitt adresse og lo i skjegget da hun fikk panikk og lette i lommene.
Oi
Mangler du penger?
Ja… Vesken ligger igjen hos familien… Nøklene har jeg, men lommeboken ble liggende.
Ikke stress med det! Du skylder meg bare et smil, så er vi kvitt!
Men Ragnhild, alvorlig, svarte:
Vent litt her, jeg kommer straks tilbake!
Han ventet ikke da hun kom ned med pengene, var bilen vekk. Ute i porten ble hun stående, så returnerte hun forvirret.
Flukten ble ikke oversett. Moren rablet i vei om manglende familielojalitet, men faren sa kun at det fra nå av var viktig å gi beskjed om slike utskeielser, så ikke slekten fikk panikk.
Halvard kom tilbake til huset hennes morgenen etter. Og Ragnhild, på vei til jobb, var ikke engang overrasket da hun så den kjente hvite bilen.
Hopp inn!
Han var rolig, trygg, og småmorsom, for med sine høye hæler var Ragnhild nesten hodet høyere enn ham selv.
Vent, jeg henter noe først!
Hun smatt inn igjen, kom ut i lave sko, og Halvard åpnet døren for henne.
Slik begynte det.
Ragnhild holdt igjen, var skeptisk til sine egne følelser. Datter av en professor og forretningsmann, og en taxisjåfør? Men noe ved ham var varmt, ekte, en skjult vår i brystet, så hun bestemte seg: Dette skal jeg uansett hva mor sier.
Og mor hun tordnet selvfølgelig:
Jeg forbanner deg! Hører du? Forbanner deg og spør hvordan du kan mene han er et godt valg!
Men for første gang lukket Ragnhild ørene for mamma.
Hun fortalte alt til Halvard lenge før de giftet seg.
Hva gjør vi nå? Ragnhild satt med en morsom kosebjørn han hadde gitt henne Vi får kanskje aldri barn… Du skjønner det?
Hva er det å skjønne? Er familie bare for den som produserer barn? Jeg elsker deg, det holder! Får vi ikke ti unger, så har vi hverandre.
Sier du det nå, men om noen år…
Og da sier jeg det samme! Far lærte meg: en mann står ved sitt ord. Greit?
De giftet seg i byen og feiret i Halvards hjembygd. Ragnhilds foreldre kom ikke. Moren ville ikke forholde seg til ny slekt, men faren kom likevel, gratulerte kort, og forsvant. Ragnhild visste hva det betydde moren kom ikke til å la det gå ubemerket, og faren fikk nok ha sovesofaen som sin eneste trøst en stund.
Med Halvards foreldre gikk det, overraskende, etter hvert bra.
Se på deg… svigermoren Brita ristet på hodet Halvard, mat henne opp! Kan hun ikke lage noe, så har jeg jo lært deg alt du kan.
Ikke rop, mamma! Halvard lo så han nesten hikstet, over hvor forvirret Ragnhild så ut.
Ikke mamma meg! Vet du hvor mange kilo jordbær som forsvant på deg og far i fjor? I år er avlingen liten! Kom, vi lager syltetøy!
På det enkle kjøkkenet skjønte plutselig Ragnhild at dette trivdes hun faktisk med. Dette var ikke et hjem der alle bar maske, men ekte varme, humor og åpenhet. Hun forstod ovnen var hjemme, og hun var faktisk ønsket.
Det viste seg at også Brita hadde vært fosterbarn. Hun fortalte det en dag med dampende bjørnebærsyltetøy og et stolt blikk:
Foreldrene mine fant meg under en trapp. Men jeg ble jo deres på ordentlig allikevel. Det er ikke genene det står på, det er kjærligheten Da jeg møtte mannen min visste jeg: Satt lovet, står ved.
Ragnhild tok ordene til seg. For det moren sa, lot hun stadig oftere prelle av.
Huset deres vokste frem, alt de kunne, gjorde Halvard og faren selv. På ukedager var Halvard på det lille kontoret sitt, i helgene bygde han. Svigerfar tilbød råd og kontakter, og alt gikk opp.
Ragnhild jobbet nå som advokat mye hjemmekontor, men tankene gikk stadig til drømmen om barn. Både hun og Halvard hadde fullført kurs for fosterforeldre, så de ventet bare på “sin” telefon.
Det tok ikke lang tid. Bare en drøy uke etter satt Ragnhild med fingrene i deigen en søndags morgen, da Brita raste inn på telefon:
Takk for sist, Brita, ta det med ro! Hvilke barn? Ragnhild stoppet opp, skotte på Halvard.
De barna i bygda vår, som du husker. Nå er de i kommunen! Mora har skrevet fra seg foreldreretten. Tre stykker, ikke en, men Gud hjelpe, de er så fine! Jeg kjenner dem, det er som mine egne kyllinger. Dere ville ha ett barn, jeg vet men om dere kunne redde dem alle?
Det går ikke, mamma! Halvard avbrøt, men så nikket han til Ragnhild, som allerede dro på seg joggeskoene. Ta roen, Brita! Vi kommer!
Slik ble Ragnhild mor til tre på én gang.
Sju år gamle Sigrun og seks år gamle Ingrid var reserverte kun et par dager, så sa de:
Du trenger ikke være redd. Vi ser at du er snill.
Og toåringen Marius, han begynte å rope “mamma” etter et par uker, hengte på Ragnhild i alt hun gjorde om det var boller, huskestativ eller “løft meg!” Kjærligheten var så åpenbar at selv motstandere i slekten ikke kunne overse det.
Herregud. Hva tenkte du, Ragnhild? Tre barn på én gang? Moren hennes ble vill.
Jeg er jurist, mamma
Uff, hvorfor utdannet vi deg! Ragnhild!
Nå er det nok! for første gang hevet Ragnhild stemmen Nå bestemmer jeg selv!
Hun så på mobilen, trykket ut samtalen, og forsto: Endelig var hun voksen.
Årene gikk, barna vokste og huset pulserte av latter. Jobben var redusert til et minimum førsteprioritet var familien.
Da hun oppdaget at hun selv var gravid, var det av ren tilfeldighet. Hun skyldte på stress og utmattelse, men Halvard var fast.
Du skal til legen, basta!
Brita, som var på besøk, slo seg for pannen, alt mens hun stekte pannekaker:
Hør på mannen, Ragnhild! Du ser grønn ut. Jeg kjenner igjen tegnene!
Da legen la den kalde geleen på magen og konkluderte, begynte Ragnhild å riste:
Nei… Det kan ikke være?!
Se her skjermen viser det selv, sa legen, og smilte.
Da Halvard kom inn, gikk latter og tårer om hverandre.
Stian ble født en vinterdag, og sammenbruddet og gleden vekslet i løpet av minuttene. Sigrun og Ingrid tok lillebroren med stoisk ro én til å hjelpe mamma med. Men Marius protesterte. Han klamret seg til Ragnhild, krevde medlidenhet, suttret og satt helst ved hennes side.
Liten Marius, det er ingen fare, sa Ragnhild, unnlot aldri å trekke ham inntil seg. Det tok tid, men til slutt skjønte han at mammas kjærlighet aldri tok slutt, bare fordi de var blitt fler.
Men så kom hun; Sofie. Den som fikk alt til å snu som gjorde at også Ragnhilds foreldre forsonte seg med henne, men hendelsen var så tragisk at ingen noensinne hadde vurdert å si nei til å ta imot et barn mer.
Sofie var datter av Ragnhilds kusine Marianne, og bodde langt nord. De sås sjelden, og Ragnhild visste knapt hvordan datteren så ut før telefonsamtalen midt på natten, som vekket selv de dypeste sovende.
Mamma, ro deg nå. Hva skjer?
Å, Ragnhild Marianne Hun er borte! Jeg visste at det var noe galt men ingen hørte på meg Mannen hennes! Nå er barnet foreldreløst! Hvem vil ha en jente med sånn bakgrunn?
Mamma, hvor er Sofie?
Hvordan skal jeg vite det? Å, Gud, hva gjør vi?
Jeg ringer rundt! sier Grete, den andre tanten. Gi meg tid, jeg gir beskjed straks.
Ragnhild la alle barna hos seg i senga, Halvard dro for å hente Brita, og hun satt alene, knuget til telefonen.
Ikke lenge etter visste hun hvor Sofie var i omsorgssenter. Og om et par timer var hun og Halvard på vei til flyplassen.
Det var vanskelig. Sofie tok lang tid å få hjem. Hun var vettskremt, ville ikke snakke, knapt sove.
På nettene var det ofte at Sigrun og Ingrid vekket Ragnhild:
Sofie skriker, kom!
Ragnhild satte seg på sengekanten, vugget og hvisket rolig:
Sofie, du er her hos oss. Vi passer på deg. Ingen svenske kommer inn her…
Det tok tid før jenta forsto at moren ikke kom tilbake. Da hun endelig spurte:
Kommer mamma noen gang?
Ragnhild svelget, vurderte rådene hun hadde fått, men så møtte hun det åpne blikket.
Nei, jenta mi. Mamma kommer ikke mer.
Sofie nikket, knuget seg mot hendene til Ragnhild og gråt stille, for første gang lot hun også de andre barna holde om seg.
Nettene var likevel fylt av mareritt. Følelsen ville ikke slippe. Sigrun og Ingrid gjorde det de kunne for at Sofie skulle føle seg hjemme.
Bestemor, hvorfor blir ikke Sofie tryggere? Vi var ikke så redde…
Dere er sterke! Men Sofie har hatt et annet liv. Gi henne litt av styrken deres, så går det til slutt. Overøs henne med kjærlighet.
Jentene forsøkte gaver, klær, til og med yndlingsbamsen, men ingenting hjalp. Da var det Marius, med boken om indianere han fikk av Brita, som kom på det:
Se her! sa han, og slo opp en side En drømmefanger! Om Sofie får en slik, blir hun trygg!
Alle kastet seg rundt. Sigrun og Ingrid tvinnet tråder og perler, og bestemor mistet to fjær fra gåsa.
Sofie fikk ingenting vite. Men om natten, etter et nytt angstskrik, strakte hun armene mot Ragnhild:
Ikke send meg bort!
Aldri, lille venn, svarte Ragnhild. Ingen tar deg herfra.
Da skjønte hun at jenta hadde sett det grusomme selv.
Gi meg mobilen! Vi må ringe legen, ropte hun til jentene.
Halvard var allerede der, kjente på pannen:
Dette var alvorlig… Vi må prøve mammas metode!
Ingrid, gå etter febernedsettende, vann alt!
De neste minuttene fløt over i hverandre. Ragnhild kjempet for sitt ekstra barn da kom ambulansen, hun lo og gråt om hverandre med jenta i fanget.
Hun falt Hun falt men ikke barnet. Det var temperaturen.
Å, så godt! Rop etter fastlegen deres i morgen, vi har ikke mer å gjøre.
Dagen etter våknet Ragnhild i barnerommet, overrasket seg over det som hang på veggen.
Ingrid, hva er det?
Den? Drømmefangeren, mamma. Vi lagde den sammen i natt. Marius fant oppskriften, Sigrun og jeg gjorde resten.
Men trenger hun den?
Ikke bare den. Vi er jo hennes drømmefangere! Du, Sigrun, Marius, pappa, jeg, bestemor, bestefar
Ragnhild smilte, strøk Sofie over pannen. Tåren var borte, pannen kjølig.
Fra kjøkkenet kom latter, barnerop, og bestemor som inviterte til kyllingsuppe. En pipende kylling satt i en pappeske, Marius og Sigrun snakket om katt eller hund til huset nå som det var nok plass.
Inn gjennom stuedøra kom Stian, som skulle si at maten var klar, mens bestemor bar ham glad inn.
Alle stemmer i huset blandet seg, latter og smil sendte varme gjennom hele hjemmet.
Ragnhild lukket øynene, vugget Sofie i favnen nå var alt endelig som det skulle være. Huset fullt, hjerter åpne og alle samlet akkurat som de norske eventyrene om hjem og varme.
Kanskje var det plass til enda en. Tiden ville vise det.
