Drømmefangeren
Igjen?! Sigrid, Sig! Våkne! Ellers vekker du de små! Hold henne litt! Linnea sklir ut av sengen og rister forsiktig søsteren på skulderen. Hvor lenge skal dette vare …
Sunniva vrir seg urolig, og den lange, sørgmodige stønnen fyller hele rommet, får frysningene til å løpe langs ryggen og Linnea til å se seg over skulderen, som om noen sto bak henne.
Som tatt ut av en dårlig skrekkfilm! Sigrid drar av seg dyna og trasker bort til Sunnivas seng med lukkede øyne.
Hun legger sitt eget pledd over henne, kryper inntil og nynner lavt:
Bysje, bysje, byss Ikke ligg ute på kanten Oi! Linnea! Hva hjelper vel «bysjesang»? Hun er glovarm! Vekk mamma!
Linnea trakker litt rundt Sunnivas seng før hun sukker og går til foreldrenes soverom. Man har jo ikke noe valg. Sunniva er like mye et barn som de andre, og mamma blir nok ikke blid om hun får vite at de skjulte noe.
I det mørke, stille rommet strekker Linnea hånden over den lille sprinkelsengen som står klemt inntil foreldrenes, og stryker mamma Kristine på skulderen.
Mamma
De brune øynene spretter opp med én gang, som om hun ikke har sovet i det hele tatt. Den lune hånden til mamma klemmer Linneas fingre.
Hva er det, jenta mi?
Sunniva har det ikke bra! Hun er så varm, nesten glødende!
Lille Sondre våkner og piper litt, men Kristine vugger ham og nynner lavt:
Bysje, bysje, byss
Så løfter hun Linnea vekk, legger hånden på den vesle brorens side.
Du kan bysse ham litt for meg. Jeg kommer snart
Det er som hun ikke kjenner vondt i ryggen lenger, selv om hun falt så hardt i trappa i går. Kristine venner seg vant på tå gjennom huset, lytter til det trygge mørket.
Hjemmet er stoltheten hennes. Så ofte har hun fått høre at hun og Henrik aldri ville klare å bygge hus. At det var unødvendig mas, at de heller burde sette pris på en leilighet.
Slektningene pleide å trekke på skuldrene og slippe ut en spydig kommentar:
Hvorfor så digert hus? Dere har jo ingen barn!
Hjertet til Kristine krympet seg av skammen, og hun følte seg trykket ned under blikk og meningsløst snakk. Kan ikke få barn? Da må du se ned! Skjønner du? Hold hodet lavt, sånn er det for oss
Mange ganger tok Henrik henne i armene etter slike samtaler, forbannet de som tråkket på dem, og hvisket:
Slutt å bry deg om tjaset! De aner ikke hva de snakker om!
Men de har jo rett, Henrik. Hvis vi aldri får barn
Vi får se på det! Henrik knep kjevene sammen og sverget at han skulle gjøre alt for at hennes drøm skulle gå i oppfyllelse.
Man tror at alt er mulig så lenge man har penger og bor i nærheten av Oslo. Men den ene klinikken etter den andre gav samme beskjed. Legene ristet beklagende på hodet:
Vi er ikke mirakelmakere!
Kristine skjulte ansiktet for Henrik og turte ikke å si det høyt, det hun allerede hadde innfunnet seg med. Først da han begynte å snakke om husbygging, åpnet hun seg.
Ikke med meg, Henrik Jeg elsker deg, det vet du. Men du fortjener familie og hvis jeg ikke kan gi deg barn … så kan vi skilles.
Slutt med slikt tull! Henrik dundret kaffekoppen brått ned på bordet så teen sprutet. Kristine! Jeg gidder ikke det der! Jeg sier ting som de er, og om moren din ikke liker det, så får du heller la henne klage! Er du gal? Hvem har sagt at jeg noen gang lar en sånn… Ja, unnskyld meg, sta og dum kvinne forlate meg? Ingen får slippe unna her!
Meg? Kristine blir så forbauset at hun glemmer hun hadde tenkt å gråte.
Ja, hvem ellers?! Slutt med dette snakket! Jeg trenger deg! Om vi får barn, flott om ikke, så får det være. Det finnes folk som lever uten også
Selvsagt fikk hun ikke ro etter den praten. Han er jo ennå ung … Men Henrik ga seg ikke. Han hadde ventet lenge på henne, sin glede.
Ekteskapet med Henrik var Kristines andre. Hun giftet seg ung, mest for å slippe vekk fra et kontrollerende hjem.
Moren, Randi, elsket Kristine grenseløst ene dagen og tirret henne grenseløst den neste, som om det bodde små demoner i sjelen hennes.
Hvordan kunne jeg få en slik feillesing? Kristine! Noen ganger ser jeg på deg, og tenker du er et geni, men så …
Kristine bøyde bare blikket og forsøkte å elske den moren hun hadde.
Spurte noen om Kristine elsket moren, svarte hun alltid ja. Hvordan kan man ikke elske sin mor? Men etter hvert skjønte hun at verken utdannelse, jobb eller nettverk gjorde folk gode.
Moren hennes var imponerende og alltid populær blant fremmede, men aldri like varm overfor datteren.
Mamma, hvorfor liker du meg ikke? spurte Kristine rett ut én uke før bryllupet, da moren rynket på nesa av brudekjolen Kristine hadde brukt ukevis på å finne.
Slutt med slikt tøv! svarte Randi.
Alt jeg gjør er feil for deg, mamma …
Så gjør det «riktig» da! snurpet moren.
Da jeg var tenåring, fikk jeg høre at guttebarn var mye mer ønsket enn ei jente fra meg og mine tanter … tenkte Kristine, som slet med tanken på ikke å bli sett.
Hun fikk aldri føler seg god nok for moren og bestemte seg tidlig at hennes barn hvis hun fikk noen alltid skulle bli elsket.
Bryllupet ble rikt, men Kristine hadde knapt pusten igjen under snøringen på kjolen, og moren skrøt for alle. Men brudgommen ble aldri den rette.
Ekteskapet røk etter halvannet år, og mannen forsvant med en gang han hørte om aborten.
Kristines leilighet stod tom etterpå, men faren hennes forsto henne endelig og ga økonomisk støtte uten innvendinger fra moren.
Arbeidet og utdannelsen gikk bra, men etter den medisinske beskjeden om at barn antakelig var utelukket, ble Kristine nummen.
Tanten Astrid tok initiativ til å vise omsorg for henne og sørge for at hun traff hyggelige unge menn på familiesammenkomster. Det var slik hun ble kjent med Henrik: han kom for å levere noen til grillfest ute på landet, og før hun visste ordet av det satt Kristine ved siden av ham i taxien på vei hjem til byen med nøklene i lommen og lommeboken igjen hos slekten.
Du slipper å betale, bare smil flirte Henrik. Men hun gikk inn, hentet penger, og kom for sent ut. Bilen var borte.
Han ventet på henne neste dag ved blokka. De ble kjent. For henne var hans varme, jordnære vesen mer viktig enn sosial status. For første gang i livet kjente hun at hun ville ta egne avgjørelser, uansett hva moren mente.
Hun sa alt om barnløshet før de giftet seg.
Jeg elsker deg. Om vi aldri får barn, så er det oss, svarte han.
Bryllupet ble holdt på Henriks hjemplass i Gudbrandsdalen. Kristines foreldre kom ikke, men faren sendte henne en kort gratulasjon på sms.
Henriks foreldre tok varmt imot henne.
Hun må få mat! mente svigermor Tora, og lærte Kristine å lage syltetøy og bakst.
Kristine gråt i armene til Tora da hun snakket om å adoptere.
Jeg var adoptert selv, vet du, sa Tora, og Kristine forsto plutselig hvor mye kjærligheten betydde.
Så kom nybygget. Henrik fikk sin lille lastebil-bedrift opp og gikk, og svigerfar hjalp med råd og kontakter.
Kristine jobbet for et eiendomsadvokatfirma, men begynte å tenke på fosterbarn. Etter kurset fikk de beskjed om at det fantes søsken i kommunen som trengte hjem.
Men vi skulle bare ha én … hvisket hun usikkert til Henrik, men svigermor insisterte.
Slik ble Sigrid og Linnea, og lille Sondre, en del av familien. Sigrid var sju, Linnea seks, og Sondre bare to. De tilpasset seg fort.
Du er grei, sa jentene tidlig.
Lille Sondre klorte seg fast og ropte «mamma» med én gang.
Resten av storfamilien til Kristine forsto det ikke. Moren var sjokkert.
Tre barn, og «arven», Kristine! Hva tenker du på!
Mamma, jeg er jurist. Jeg vet hva jeg gjør.
Det gikk noen år, og barna vokste. Kristine jobbet hjemme, skrev kontrakter på freelance-basis, og ofret alt for familien.
Så, uventet, var hun gravid. Hun trodde hun var utbrent, men Henrik sendte henne til lege.
Spis mer nå, lo Tora, og hør på mannen din.
Da legen bekreftet svangerskapet, gråt Kristine. Lite Sondre ble født midt på vinteren og snudde livet på hodet, men glede blandet med tårer dominerte.
Sigrid og Linnea tok det med fatning. Men Sondre ble litt sjalu. Han klamret seg til Kristine og nektet å slippe taket.
Hun måtte bruke mye tid på å vise at han fortsatt var høyt elsket.
Så kom Sonja. Ikke planlagt, men ut av en tragedie i Kristines familie. Søsteren hennes, Ingrid, bodde langt unna, og etter en ulykke Ingrid var borte fikk Kristine ansvaret for Ingrid sin datter. Lite Sonja var redd, forvirret, og gråt hjerteskjærende om natten.
Sigrid og Linnea prøvde alt, lekebamsen, hårspenner, klær, men ingenting hjalp. Sonjas sorg og traumer satt hardt.
Da kom Sondre hjem fra bestemor Tora med en bok om samisk kultur. Han hadde funnet bilde av en drømmefanger.
Dette må vi lage for Sonja! Da blir det slutt på marerittene, forklarte han entusiastisk.
De samlet garn, perler, fjær og spant en drømmefanger i fellesskap, med alle barnas farger i perlene.
Den natten våknet Kristine igjen av Sonjas gråt. For første gang kastet jenta seg i fanget hennes:
Ikke gi meg bort!
Aldri, vennen min!
Da forsto Kristine at Sonja visste mer enn de voksne noen gang hadde fryktet. At hun var vitne …
De ringte legevakt, og familien holdt sammen til hjelpen kom.
Morgenen etter våkner Kristine i barnerommet, ser drømmefangeren henge over senga og spør Linnea:
Hva er det?
Drømmefanger, mamma! Vi lagde den i natt. Sonja holder deg i hånden, så hun sover rolig. Det er du som er den beste drømmefangeren.
Kanskje vi har flere? smiler Kristine.
Ja, Sigrid, Sondre, pappa, du … Bestemor når hun er her, bestefar Mange!
Ute på kjøkkenet koker Tora grøt, Lene og Tora ler sammen, Sondre hviner av fryd over en pipende kylling fra bestemor, og Alex huter bilen på tunet.
Kristine holder et rolig Sonjahode mellom hendene og hvisker lavt:
Skynd deg vekk, tristheten dette barnet er vårt nå.
Familien støyer og ler. Alle er hjemme, alle hører til. Alt er som det skal være.
Men kanskje det er plass til én til en gang Hvem vet hva tid bringer?
