«De får bare dra! Jeg er ikke et servicesenter.» En 52 år gammel Agnes ærlige blikk på menn hun treffer etter fylte femti
Min venninne Agnes hoppet tilbake på markedet etter ti års pause. Hun tenkte hun skulle møte en spennende fyr, men fikk i stedet ti gratis leksjoner om hvordan det faktisk står til med modne forhold. Spoiler: Det er ikke sånn vi har sett for oss.
Samtalen kom sent på kvelden, stemmen hennes trøtt, men med den karakteristiske ironien:
Du, enten er jeg verdensmester i å like alenetid, eller så lever disse gutta helt i sin egen virkelighet. Jeg ser ikke noen annen forklaring, altså.
Vi har kjent hverandre i mer enn tjue år. Agnes har alltid vært sånn som kan le av livets røre, uten å lage unødvendig drama. Vennene våre overtalte henne: «Kom igjen, prøv! Kanskje er det din tur nå?» Så hun prøvde. På seks måneder ble det ti dater. Hver var som en episode av en sitcom bortsett fra at ikke alle var morsomme.
Førsteinntrykk: Passer vi sammen?
Alt startet liksom som forventet. Kafé, meny, småprat. Mannen brukte ekstremt lang tid på å lese menyen, som om han evaluerte årsregnskapet. Så sukker han tungt:
Du, forresten, jeg takler ikke livet uten ordentlig fårikål.
Agnes nikket og tenkte det var tull, men praten tok en helt annen vending. Det viste seg at ekskona hans «hadde sluttet å re opp senga riktig», og nå trengte han ei dame «med brukbare hender og hjernen på riktig sted». Med trykk på hendene.
Agnes satt og lurte; når ble dynetrekk og laken tema allerede på første date?
En leksjon i hvordan en dame skal være
Date nummer to startet alminnelig, men gled fort over i enetale. Mannen forklarte hvordan en dame i et forhold skal oppføre seg: støtte, gjøre det koselig, være klok og tålmodig. Det kunne vært vakkert, men detaljene ødela.
Han klagde på høyt blodtrykk, dro opp et knippe utskrifter om sunn mat og forhørte seg om hun kunne koke mager suppe. Hele pakka virket som et jobbintervju til både sykepleier- og kokkestilling.
Han pratet om følelser med samme engasjement som bruksanvisningen på en vinterdekk, sa Agnes til meg. Trinn for trinn, helt blottet for følelser.
Ingen gnist.
Visdom som bare ikke finnes
Tredje historie ble åpnet med et sitat Agnes aldri glemmer:
Ikke krangle med meg nå. En kvinne i vår alder skal være den kloke.
Hun klarte ikke dy seg:
Og hva er det egentlig du mener med din klokskap, da?
Svaret var ullent, men tydelig nok: Han ville ha fred. En fred der dama alltid smiler, nipper til teen, er varm og god og i alle fall aldri stiller et knotete spørsmål. Ulikestilling pakket inn i «gode verdier». Mens mannen har styringa.
Agnes skjønte tegningen: han lette ikke etter en kjæreste, bare etter evig aksept.
Når du ser etter mamma, ikke kjæreste
Fjerde karen la ikke noe i mellom:
Jeg trenger omsorg. Sånn som da jeg var liten, skjønner du? Omtanke, som mamma.
Så fulgte nøyaktig oppskrift på hans favorittskringle, hvordan sokkene skal brettes, og hvilke tøfler som for Guds skyld ikke må mangle. Og nei, det var ikke spøk.
Agnes hørte på og tenkte: Han vil ikke ha ei dame. Han vil ha hjemlevering av barndommen på døra.
Jobbintervju i stedet for date
Femte møte kunne like gjerne vært intervju til NAV. Mannen noterte og spør:
Er du mye syk?
Har du slekt i nærheten?
Fast inntekt?
Agnes lo mens hun fortalte det, men jeg hørte slitenheten. I stedet for «hvem er du som menneske?» fikk hun bare «hva kan du levere?» Dette var ikke dater. Det var stillingsintervjuer.
Hva skjer med disse gutta?
Etter date nr. ti ringte Agnes og sa nøkternt:
Ingen av dem vil ha et forhold. De vil bare ha et trygt tiltak. Ferdig snakka.
Det var ingen bitterhet, bare ren konstatering.
Menn over femti? De er usikre på å være alene, men er enda reddere for forandringer. De vil ha komfort. En altmuligkvinne: hjelpepleier, kokk, hobbypsykolog. Og gjerne at hun skal takke for at hun «ble valgt».
Når Agnes spurte:
Hva får jeg igjen for dette, da?
Bare store øyne: «Hva mener du? Jeg er jo mann! Holder ikke det?»
Er alle sånn? Finnes det håp?
Agnes har alltid sagt:
Jeg vet at ikke alle menn er sånn. Det finnes smarte, reflekterte, morsomme. Men de har nok for lengst funnet seg noen.
Håpet har hun ikke mistet. Men hun har endret seg selv. Hun setter grenser. Nye regler: Null tjenerskap. Null kompromiss på stolthet. Ikke lenger please for prisen av selvrespekt.
Hun flirer ennå når hun forteller om «gutta med liste over ønsker», men i latteren ligger det noe nytt: hun lar ikke sitt liv dikteres av fremmede behov for kos.
Så hvordan endte det?
Ti dater ikke nederlag. Tvert imot, ti steg mot å velge seg selv.
Agnes lærte: friheten til å være seg selv trumfer ethvert forhold tuftet på enveistjenester.
Kjærlighet kommer ikke på timeplan. Den kommer når du vet at mindre enn respekt, gjensidig interesse og likeverd? Nei takk.
Nå handler det om å velge annerledes. Si nei til servicerollen uansett alder.
