Da jeg og Øystein giftet oss for femten år siden, ga svigermoren min meg med en gang inntrykk av at vi aldri kom til å bli venner. Vi giftet oss, men jeg og Øystein fikk ikke barn med en gang. Vi ventet i ti lange år. Så, en dag, velsignet livet oss med både en sønn og en datter.
I alle disse årene vi bodde sammen, gikk det bra med Øystein. Han var daglig leder i et stort firma, så jeg kunne ta meg av barna mens jeg var i mammapermisjon. Det passet meg veldig godt.
Min egen mor bodde langt unna, så hun kunne ikke hjelpe til, og svigermoren min endret aldri holdningen sin til meg i løpet av de femten årene. I hennes øyne var jeg bare en enkel jente fra landet, uverdig hennes sønn. Hun hadde alltid håpet at Øystein skulle finne en «bedre» kvinne, men det var jo meg han valgte.
Mitt lykkelige liv raste sammen på et øyeblikk.
En dag kom jeg hjem etter en tur med barna og så en lapp liggende på nattbordet. Jeg la merke til at alle tingene til Øystein var borte. Han hadde forlatt meg, og på lappen hadde han skrevet slurvete: «Unnskyld, men jeg har forelsket meg i en annen. Ikke let etter meg, jeg vet at du er sterk og at du vil klare deg… Tro meg, det er best sånn.»
Jeg ringte ham med en gang, men fikk bare stillhet. Han svarte aldri på telefonen igjen. Øystein forsvant rett ut av livene våre og etterlot meg og barna alene, uten en forklaring og uten noen ressurser. Jeg visste hverken hvor han var eller hvem han var sammen med. Tilslutt ringte jeg, med tungt hjerte, min svigermor.
Dette er bare din skyld, erklærte hun triumferende. Jeg sa jo at det ville ende slik. Hva forventet du egentlig?
Jeg var helt knust: hvorfor var alt min feil? Hadde jeg gjort noe galt? Det var vondt å ta innover seg, og enda vanskeligere var det å tenke på hvordan vi skulle leve videre. Øystein hadde ikke lagt igjen en eneste krone, så jeg hadde nesten ingenting å klare meg med.
Jeg kunne ikke begynne å jobbe igjen, for jeg hadde ingen til å passe barna. Da kom jeg på at jeg tidligere hadde hatt en god deltidsjobb med å skrive akademiske tekster. Det berget oss noen måneder til. Seks måneder holdt vi så vidt ut, uten et eneste livstegn fra Øystein.
***
En sen høstkveld banket det plutselig på døren. Jeg trodde det var noen naboer, men da jeg åpnet stod svigermor min på trappen. Hun brast i gråt med en gang jeg åpnet, så jeg slapp henne inn. Det viste seg at Øysteins nye, unge kjæreste var en bedrager som hadde lurt ham og etterlatt hele familien i økonomisk ruin. Nå strevde de fælt med å få endene til å møtes. Svigermor ba meg gråtende om å få bo hos oss. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre: Skal jeg tilgi, eller skal jeg gjøre det samme mot henne som de gjorde mot meg stenge henne ute av livet mitt?
