Telefonen ringte Inn i leiligheten, uten å hilse og mens hun skjøv sønnen til side, stormet svigermoren min inn.
Kom igjen, kjære svigerdatter, fortell nå hvilke hemmeligheter du har for mannen din?…
Mamma?… Hva er det, mamma?…
Da jeg, Pål, kom hjem, var det stille i leiligheten. Kona mi, Ingvild, hadde allerede på morgenen varslet at hun ble sent på jobb i dag ledelsen hadde bestemt seg for å holde en ekstraordinær revisjon.
Jeg gikk inn på kjøkkenet og sjekket kjøleskapet det var ingen middag. Jeg sukket, satte på vannkokeren, lagde meg noen brødskiver og slo meg ned foran TV-en.
Noen minutter bladde jeg gjennom kanalene til jeg fant sportskanalen. Men roa og boksekampen fikk jeg ikke nyte lenge.
Det ringte på døra, og på dørstokken dukket moren min, Signe Hansen, opp. Hun kom trampende inn, uten et hei, og skjøv meg til side.
Pål, hør her, dette må du få med deg! Dette har Ragnhild fortalt meg.
Hva er det som har skjedd, mamma? spurte jeg.
Jo, det er at din kone Ingvild har en ekstra leilighet. Hun leier den ut, og bruker pengene kun på seg selv!
Mamma, seriøst Skal du virkelig høre på den rare Ragnhild? Hun går rundt og samler sladder fra hele byen, og du sitter der og sluker alt hun sier.
Jeg vet at Ragnhild kan overdrive noen ganger, men dette er sant! For nå bor niesen til Ragnhilds nabo i den toromsleiligheten til Ingvild.
Jenta giftet seg nylig, så de leier av Ingvild, betaler åtte tusen kroner i måneden og synes det er billig. Skjønner du? Og det viktigste Ingvild har leid ut leiligheten i over to år, det er ikke de første som bor der!
Jøss, det var nytt, sa jeg tankefullt. Hvorfor har hun ikke sagt noe til meg?
Spør henne når hun kommer fra jobb! Men det er vel åpenbart: hun samler opp penger for å ha en plan B. Snart har hun nok og forlater deg, og du sitter igjen blakk, hevdet mamma.
En halvannen time senere kom Ingvild hjem. Der satt både jeg og svigermor og ventet. Mamma bestemte seg for å bli hun var nysgjerrig på hvordan Ingvild skulle forklare seg. For å ikke sitte uvirksom, lagde hun middag og sørget for at jeg fikk mat.
Da Ingvild kom inn i stua, satt vi begge og stirret streng og spørrende på henne.
Det var mamma som startet:
Så, fortell nå, kjære svigerdatter, hvilke hemmeligheter har du for mannen din?
Ingen, så vidt jeg vet, svarte Ingvild.
Ingen, sier du? Hva med leiligheten i Pilestredet nummer førtitre da?
Hva har leiligheten min med hemmeligheter fra mannen å gjøre? spurte Ingvild, overrasket.
Den leier du ut, og du skjuler pengene for Pål, svarte mamma kvikt.
Helt ærlig, Ingvild… Hvor har du fått den leiligheten fra? Og hvorfor har du aldri sagt noe om at du leier den ut? Og hvor går egentlig de pengene? spurte jeg.
Leiligheten tilhørte tante Gudrun min mors kusine, altså min grandtante, men jeg vet ikke helt hvordan slektsbåndene går.
Gudrun gikk bort for nesten tre år siden. Jeg sa det til deg da, Pål. Da sa du at da slapp jeg endelig å løpe ærender for henne mer.
Da jeg ba deg hjelpe til med begravelsen, svarte du at du var for opptatt på jobb.
Hvorfor fikk du leiligheten? spurte mamma.
Antagelig fordi ingen andre besøkte henne, svarte Ingvild.
Og hvorfor sa du ikke noe til Pål om arven? mamma ga seg ikke.
Hva har Pål med min arv å gjøre?
Han er jo mannen din!
Ja, og?
Skjerp deg nå! Pengene fra leie skulle gått til husholdningen, men du bruker dem på deg selv, utbrøt mamma.
Det gjorde jeg, for jeg har rett til det! Arv er personlig eiendom, og om jeg selger eller leier ut noe, er det også mitt. Jeg skylder ingen forklaring, svarte Ingvild.
Hør nå, Ingvild i fjor reparerte jeg bilen, brukte masse penger to bortimot hele bonusene mine. Og så har du hatt penger hele tiden uten å si noe? Det forventet jeg ikke av deg, kom det fra meg.
Pål, det er DIN bil. Du bruker den. Når jeg vil ha skyss, sier du enten du er opptatt eller at du ikke skal den veien, og ber meg ta taxi.
I fjor fikk jeg skyss tre ganger: én gang til jul for å handle, én da du glemte nøkler, og én gang til legevakten da jeg tråkket over.
Hvorfor skulle jeg bruke mine egne penger på å reparere en bil jeg ikke bruker selv?
Hvor mye penger har du da fått inn? spurte mamma. En million?
Det er noe, men ikke en million. Og du, Pål, husker du at du har to døtre som studerer? Når sendte du sist penger til dem? spurte Ingvild.
De jobber jo litt selv, svarte jeg.
De studerer og jobber litt. Men om de skal forsørge seg helt, har de ikke tid til å studere.
Men hvorfor sa du ingenting om arven fra starten, spurte jeg.
Fordi jeg ikke ville at dere skulle sette meg til veggs for to og et halvt år siden. Dessuten så jeg hvordan du, mamma, presset kona til din yngste sønn for å få overta hennes leilighet fra før de giftet seg.
Hva? Hva sier du? Hvordan det?
Du og dere gnagde på Oda et helt år: “Hva skal du med den lille blokkleiligheten? La oss selge og kjøpe sommerhytte, så får vi frisk luft om sommeren.” Og så solgte dere leiligheten, kjøpte hytte, som står i DITT navn, Signe! Nå får ikke Oda engang lov å ta med familien hit uten din tillatelse ikke snakk om å ta med venner på grilling en gang.
Det hun får, er å jobbe på åkeren din. Nei takk, sånn vil jeg ikke ha det!
Du er så egosentrisk, Ingvild! ropte mamma.
Jeg har jo lært av deg, Signe, svarte Ingvild.
Hører du, Pål? Kona di er frekk mot meg!
Jeg sier bare sannheten. Så fort du fikk høre om arven min, kom du løpende hit. Hvorfor det? spurte Ingvild.
For å si det til Pål, så klart!
Javel, det har du gjort nå. Hva mer?
At du ikke skal hemmeligholde disse pengene, men bruke dem på familien!
Jeg bruker dem faktisk på familien. På det jeg mener er viktig! Ikke på bilen din eller nytt bad på hytta deres!
Vi kunne ha fordelt dem sammen, sa mamma.
Tror dere ikke jeg er i stand til å bruke mine egne penger fornuftig når jeg er førtiseks?
Man må jo ta hensyn til flere enn seg selv! ropte Signe.
Hvem da? Dere? Derfor har jeg ikke fortalt noen om arven! Hvis jeg skal bruke pengene, blir det på meg og mine barn!
Så du skal bruke alt selv?
Ja.
Og ikke dele med mannen? spurte mamma.
Bare hvis jeg synes det er riktig. Alt går til min familie.
Så jeg er ikke familie?
Signe, min familie er jeg, mannen min og barna våre. Dere andre er slekt!
Det lyktes aldri Signe å lokke så mye som en krone ut av Ingvild. Men hun ga seg ikke og prøvde stadig å «få sin rettferdige del,» som hun kalte det.
Men på Ingvild bet ikke noen av Signes knep. Hun ga seg ikke, den dama! For som det heter: Der hun satte seg, der ble hun sittende.
