Døra
Per Pedersen stirret forvirret på døra. Hva i all verden gjorde han her? Han hadde tydeligvis gått seg bort i egne tanker, og beina hadde av seg selv ført ham til dørstokken på den gamle leiligheten hvor han og kona hadde bodd sammen i nesten tjuefem år. Nå sto han altså her, og så overrasket på døra som nesten stakk ham i nesa. Egentlig en helt ordinær inngangsdør, omtrent som annenhver i oppgangen.
Døra var trukket med imitert skinn, trukket over ruter med messingnagler. Bare én av naglene var sølvfarget Per husket enda hvordan den originale hadde forsvunnet for omtrent femten år siden, og litt av skinnet hang slapt ut. Han hadde da selv, med ubeholte hender, fikset møbelet. Nå lyste denne naglen som en enslig stjerne blant alle de andre gyldne. Per sto og glante på den sølvgrå prikken, uten hastverk med å gå videre…
* * *
Livets store forandringer rammet Per akkurat for et år siden, på et tidspunkt hvor han var fullstendig klar for dem, ifølge seg selv. Jobben, trygg og kjedelig, hadde begynt å føles som å drukne sakte i grå suppe, og familielivet minnet mer og mer om en lun gjørmepytt der han sakte men sikkert sank. Det manglet farger, spenning, og… selve livet.
Som en svømmer på desperat jakt etter et bitte lite strå, grep Per etter enhver sjanse som kunne dra ham ut, mot et sted med flere farger, flere latterdøgn, mennesker som lagde leven, et sted med litt fest og moro, der han kunne kjenne at han levde. Og det strået for ham var hans sekretær, Gjertrud.
Ung og pen, hun blåste inn i Pers liv som en formiddagsbris med bass i, tung parfyme og smaken av prosecco på leppene. Per forelsket seg. Når han sammenlignet denne nye stormende romansen med ungdomskjærligheten for sin kommende kone, virket det gamle forholdet som en grå skygge av en halvglemt drøm.
Kona, som om hun kjente det på seg at det var uvær på gang, ble stille og blid eller, kanskje mer stille enn blid. Hun så ofte på ham med de spørrende øynene. Han så spørsmålet alle kvinner har stilt seg i årtusener, men han hadde ingen svar.
Romansen tok fart. Per følte seg levende, ung, attraktiv nytteløshet og hverdagsrutiner var borte, han lot kjærligheten ta både tid og kroner. Men ennå var han ikke klar til å gå fra familien. Vanen dro ham tilbake til den kjente myke sengen, og etter østersen på restaurant endte han likevel opp ved kjøleskapet hver natt på leting etter konas hjemmelagde kjøttkaker.
Hvor lenge dette kunne vart tja, si det. Men Gjertrud ble lei av rollen. Hun kom på besøk til hjemmet deres, hadde bestemt seg for å ta en prat med kona og hente Per med seg. Hjemme var mor og sønn, han studerte på Blindern. De sto tause og hørte på Gjertruds selvsikre spørsmål, og mens kona lette febrilsk etter valeriana, kastet sønnen i all stillhet farens eiendeler i en diger koffert og slang både far og «kjæreste» ut døra…
* * *
Så begynte Pers nye liv. Som en tømmerstokk i stri elv ble han vasket rundt i kafeer, butikker, utstillinger og selskap, og så vidt han rakk å forstå, ble det egentlig slitsomt ganske fort. Når han først innså hvor utmattende dette kaoset var, var det ikke lett å innrømme det, engang for seg selv.
Da tok Per seg en pause. I bokstavelig forstand: han satt seg godt til rette i lenestolen hjemme og så seg rundt, prøvde å forstå hvem han nå var blitt.
Først syntes han det var rart, etter hvert ble det bare irriterende. Gjertrud, som ellers kunne vært en staselig paradisfugl, hadde overhodet ingen anelse om hverdagen ute i den virkelige verden. Hun kunne verken lage mat eller styre et hjem.
Men det var bare halve problemet samtalene var heller ikke mye å skrive hjem om. Hun var grenseløst og, ja, hjelpeløst naiv. Hele hennes univers besto av svisj-lyden av sedler og fargeglitrende innpakningspapir og fans på Instagram. I begynnelsen forsøkte Per å så noen fornuftige frø i Gjertruds blonde hode, men skjønte snart at enhver tanke så ut til å påføre henne fysisk smerte. Han ga opp.
Nå lot han henne være som hun var, sippet tålmodig på forferdelig te laget av pose, og lengtet etter ekskonas trakteringskunster. Hun visste i all fall hvordan man lagde en ordentlig kopp te Per kunne nesten kjenne duften bare han lukket øynene. For ikke å nevne borsjten. Og kjøttkakene hennes? Den gamle kona hans var utvilsomt en mesterkokk. Han mintes også kveldene sammen, da de kunne ligge tett og diskutere bøker og Polanski-filmer til langt på natt…
En kveld prøvde Per å gå tilbake. Nei, ikke for å flytte inn igjen, bare… sånn ellers. Han hadde ikke svar til seg selv engang om hvorfor. Men døra forble stengt, og i trappeoppgangen hørte han dempe gråten til kona. Han gikk ut og satte seg på benken utenfor og så på vinduene som en gang hadde vært hans hjem. Så til lyset sluknet…
Tida gikk, avstanden mellom Per og Gjertrud vokste. Hans tålmodighet for hennes dumhet minsket, og hennes frustrasjon med hans trauste natur økte. Samværet dabbet hen, kvelder ble tilbrakt på hver sin kant… Og plutselig sto altså Per foran den gamle døra.
* * *
Han ble stående og stirre på den skeive sølvnaglen, om mulig enda dårligere satt i enn han husket. Hva nå? Skulle han snu? Men hvor skulle han egentlig gå? Han var blitt likegyldig for Gjertrud for lenge siden. Skulle han bli? Men ville noen i denne leiligheten ta ham imot? Ville de tilgi?
Denne skeive naglen gav ham aldri fred. Per løftet hånda og berørte den kalde metallen med fingertuppen. Døra glapp plutselig opp. En kjent duft slo mot ham varm, koselig og uendelig hjemmekjær. Han lukket øynene et sekund, trakk pusten dypt og da han åpnet dem igjen, sto kona der i døråpningen til kjøkkenet. Små rynker rammet inn øynene hennes mens hun smilte. «Jeg er hjemme,» tenkte Per, tok et steg inn og lukket døra forsiktig bak seg.
