Døra
Per Kristiansen så forvirret på døra foran seg. Hva gjorde han egentlig her? Merkelig, hvordan tankene kan føre en på villspor bena hans hadde av seg selv ført ham til døra til den gamle leiligheten der han og kona hadde bodd sammen i snart tjuefem år. Nå stod han her, forundret og stirret på døra som plutselig sto rett foran nesa på ham. En helt vanlig dør omtrent som hver eneste andre i oppgangen.
Den var trukket med grønn skai og dekorert med kobberspiker i rutemønster. Bare én av spikrene skilte seg ut; den var sølvfarget, og Per husket godt hvordan han for femten år siden, da den originale ble borte og trekket begynte å bule stygt, fikset det selv. Nå lyste den sølvfargede stjernen mellom de gyldne søstrene sine. Per sto der og så på den lille sølvprikken, uten hastverk med å gå videre…
* * *
Endringene i livet mitt kom for et år siden, og det skjedde akkurat da jeg trodde jeg var klar for dem. Jobben min var forutsigbar og monoton, og hjemme føltes alt som en stillestående myr hverdagen var trygg, men det manglet farger, følelser og glød. Det var rett og slett ikke nok liv i livet mitt.
Jeg lette desperat etter et halmstrå, noe å klamre meg til for å trekke meg opp og ut, til et sted med mer farger og latter, et sted uten endeløse grå hverdager hvor jeg kunne føle at jeg faktisk levde. Det halmstrået dukket opp i form av sekretæren min, Synne.
Synne var ung og vakker, en tornado av energi, parfyme og latter, og hun blåste inn i livet mitt som en storm. Jeg forelsket meg, og sammenlignet med den forsiktige og gammeldagse flørten jeg hadde hatt med hun som senere ble kona mi, fremsto vår historie alt annet enn grå. Synne fikk mitt hjerte til å banke ungt igjen.
Kona mi merket nok at noe var i ferd med å skje, selv før jeg selv gjorde det. Hun ble stille og spørrende i blikket, og stirret ofte inn i øynene mine som om hun lette etter svaret på det evige spørsmålet alle kvinner bærer i seg…
Forholdet til Synne utviklet seg med stormskritt. Jeg følte meg plutselig yngre, viktigere, elsket. Jeg slukte hvert minutt i delikate restauranter, brukte alle pengene mine kroner jeg før hadde spart men fortsatt var det vanskelig å forlate familien fullt og helt. Vane dro meg hjem og fikk meg til å lengte etter varm kjøttkake i stedet for dyre blåskjell i Champagne.
Hvor lenge det kunne ha vart, vet jeg ikke, men Synne ble lei av å være elskerinne. Tilslutt dukket hun opp hjemme hos oss, klar for å ta meg med ut i den nye verden. Kona og sønnen min, som fortsatt gikk på universitetet, var hjemme. De sa ingenting, bare satt og lyttet til Synnes klare og bestemte beskjed. Kona mi måtte ty til beroligende dråper, mens sønnen min pakket sakene mine og satte oss begge på dør uten et ord.
* * *
Så startet et nytt liv, med Synne og meg i hovedrollene, kastet hit og dit av byens rytme. Det gikk i ett middagsselskaper, klesbutikker, fester. Jeg vet ikke når jeg merket at jeg begynte å bli sliten. Kanskje da jeg innså at jeg ikke lenger hang med, at det tempoet våre forhold krevde var for mye for meg.
Jeg bestemte meg for å ta en pause. Satte meg i stolen hjemme, så meg rundt og forsøkte å forstå hvor jeg egentlig var havnet. Først var alt nytt og spennende, men snart ble jeg bare irritert. Synne, min vakre paradisfugl, manglet fullstendig evnen til å leve et vanlig liv. Husarbeid og matlaging var gresk for henne.
To ting irriterte meg: For det første dugde hun like dårlig til å småprate som til å lage mat. Synnes verdener var gule lapper, nettkjoler og likes på Instagram. Jeg prøvde å forklare henne noe om bøker og politikk, men det var dødfødt. Tankens grep fikk henne bare til å rynke brynene. Jeg ga etter.
Kveldene kom, med vannete te laget av billige poser, servert av Synnes vakre hender, og i slike øyeblikk lengtet jeg hjem til en kopp ordentlig te kokt av min tidligere kone. Jeg kunne kjenne smaken, nesten lukte de krydrede, hjemmelagde kjøttkakene. De kveldene vi satt og diskuterte bøker eller diskuterte en Bergman-film jeg savnet det. Hun var en perfekt vertinne og min samtalepartner.
En kveld prøvde jeg å gå tilbake. Ikke for å flytte inn, men bare… gå tilbake. Jeg kunne aldri helt forklare for meg selv hvorfor jeg dro til gamle leiligheten sent den kvelden. Ingen åpnet, men bak døra kunne jeg høre gråt. Jeg snudde og satte meg utenfor, så lenge på vinduene som en gang hadde vært mine til lyset slukket.
Tiden gikk. Aldersforskjellen, som alltid vokser i slike forhold, vokste mellom Synne og meg. Mengden irritasjon føltes uendelig. Vi sluttet å gå ut sammen, brukte kveldene hver for oss. På en eller annen måte, uten at jeg helt visste hvordan, sto jeg igjen foran døra til mitt gamle hjem.
* * *
Jeg sto der og så på den skeivt innsatte sølvspikeren, i tankene mine et symbol på alt jeg engang hadde. Skulle jeg snu? Men hvor skulle jeg gå? Tilbake til Synne? Hun var nok ferdig med meg for lengst. Skulle jeg bli her, tørre å åpne døra? Ville jeg bli tilgitt? Eller ville jeg bare bli jaget bort, igjen?
Jeg strøk fingeren over den kalde metallknappen, og plutselig gikk døra opp. Varmen fra mitt gamle hjem slo mot meg den duftet trygghet og minner. Jeg lukket øynene og trakk inn duften, og da jeg åpnet dem sto kona mi der små rynker i øyekroken, men hun smilte. Jeg er hjemme, tenkte jeg, steg inn og lukket døra bak meg.
Nå vet jeg: Man merker først hva man har, når det er borte. I jakten på det nye glemte jeg å sette pris på det nære. Minnene, nærheten og hvert stille øyeblikk det er det som virkelig varer.
