Sånn en barnebar du har, Viggo Damsbo, med de svarte øynene og de hvite tennene. Hvem er hun? Eller er hun ikke din?
Det er jo min, herren. Det er akkurat min. En gang i et liv blir sånn en født, og så er det mange år som har gått min sønn Leifs barnebarn, men nå blir hun min oldebarn.
Men hvordan, Viggo Damsbo, alle dere har lyst hår Jeg kjenner alle Evensen-familiene, dere jobbet for min bestefar deres forfedre tjente trofast og redelig
Kanskje vi tjente, men hvor kom vi fra, vet du? Vi tjente, og min oldefar var bokholder, så var bestefar, far og jeg
Sønnene dro til byen. Vilde ble kusk for herren, en god, rik bonde som hadde mange barn og barnebarn. Sem var bokholder i en liten butikk og levde et stille liv, men hadde planer om å starte sin egen virksomhet.
Leif, annenson til Annar, hadde blitt soldat. Han steg i grad, vant flere utsøkelser, og grevmannen i regionen roste ham høyt og ga ham sin støtte.
Leif levde godt, holdt gården i orden og styrke. Han giftet sin sønn, Anton, med en fin jente; de fikk en datter som alle kalte Synnøve, og det ble en glede for alle.
Jentene er sjelden i vår slekt, herren, for det er mest sønner. Men når en jente blir født, blir hun alltid så som Synnøve
Slik var det, herren
Den gamle Elias satt og reparerte nett, mens en liten jente med svarte øyne og smidige hender svingte seg ved siden av ham. Hun hadde en skjønnhet som knapt kunne beskrives, mer som et under enn et barn.
Ved siden av stod den unge herren Sverre, som ikke kunne ta blikket fra Synnøve.
Synnøve, vil du bli min kone?
Jeg er så ung, herren
Selv om du er liten, når du vokser opp, vil du da bli min?
Når jeg blir stor, vil du da være gammel. Hvorfor vil du ha meg? Jeg vil heller ha en ung mann.
Og hvem da? Har du allerede funnet noen?
Nei, tiden er ikke kommet. Bestemor Tiril sa at jeg vil forstå når han kommer
Synnøve så alvorlig ut, som om hun allerede var voksen.
Bestemor Tiril? Viggo Damsbo, jeg forstår ikke. Hvem er denne Tiril? Er hun Leifs kone fra landsbyen? Er hun Vigdas? Jeg skjønner det ikke, hvilken Tiril snakker du om?
Å, herren ikke lytt til henne, hun spyr bare uten å tenke, hun er bare et barn
Herren, får jeg leke med Røver? barnet ble plutselig et lite barn igjen, løp nedover stien til elva og jaget etter herrens jakthund, Røver.
Hvor vet hun navnet på hunden? Viggo Damsbo?
Jeg vet ikke, kanskje du har mistet det, eller noen har sagt det
Jeg fikk ham i dag
Herren, du er vel en klok mann, ikke finn på ting som ikke finnes, du lurer bare barnet og deg selv
Mens Synnøve løp lykkelig langs elvebredden, sprang en ørekyndig spaniel ved siden.
Historien satte seg fast i hjertet til Sverre, en ung mann som, som mange unge, var fascinert av mystikk, skrev poesi og var en bemerkelsesverdig fyr.
En høstdag møttes Sverre og Synnøve igjen. Hun var på ville bær med sin bestefar, mens Sverre gikk en tur med Røver.
Den unge herren mumlet dikt for seg selv, og Røver, som pleide å være ved føttene hans, løp av gårde med ører spisset.
Røver, Røver, hørte Sverre et barnestemme.
Han gikk langs stien, så hunden som lå på ryggen og viftet med beina foran den bølgende jenta.
God dag, Synnøve.
God dag, Sverre
Er du alene?
Nei, jeg samler sopp med bestefar.
De gikk sammen mot bestefars hus.
Så, Synnøve, har du ombestemt deg? Vil du gå inn i ekteskap med meg?
Nei, herren, du har en annen skjebne. Du må leve i utlandet, finne din egen lykke, og jeg vil aldri bli din.
Hvorfor så?
Du snakker så inderlig, Synnøve.
Det er ikke jeg, det er bestemor Tiril som sier det
Hvem er egentlig denne Tiril?
Husholdning. Mange år siden fortalte min bestemor så løp hun bort og lekte med Røver.
Viggo Damsbo, dere har aldri fortalt meg legenden om hvorfor så mange jenter som Synnøve blir født i vår familie?
Jo, siden de gamle tider, rundt denne perioden, slo en romani-leir opp i nabolandet. Romerne elsket de, og vår bonde var rik og tok dem inn i huset, og besøkte dem ofte.
Han ble betatt av en romani jente, en barnslig skjønnhet med uvanlige øyne, lyse lepper og perlelignende tenner. Håret var som en flette under et fargerikt skjerf, og kroppen var dekket av et fargerikt klede.
Når hun danset, snurret vinden rundt henne, og når hun sang, falt tårene fra folkets øyne.
De kalte henne en heks, men hun var fra romani-leiren, og Tiril var så fra fødsel av.
Hun var lokkende, klar og sterk av karakter.
Bonden forelsket seg og krevde at faren ga ham jenta, eller selg henne.
Hvordan kan jeg gi bort eller selge henne? spurte den gamle Zura, som sto ved leiren.
Du kan ikke, de er fri folk, du kan ikke holde dem i fanget, du må la dem bestemme selv gå og gjør avtalen med dem selv.
Tiril lo så høyt at småstein ristet.
Hva tenker du, jeg er bare en barnebarn hvordan kan du tilby meg sånt?
Bonden, som hadde mistet forstanden, falt på knærne, grep tak i henne og ønsket å kysse henne. Han kastet penger i alle retninger, prøvde å imponere henne.
Kom med meg, jeg skal introdusere deg for keiserinne, ta deg inn i hoffet.
Hvorfor vil jeg det, bonde?
Du vil bo i slottet, ha kjoler som en dronning, sko av gull, en gullvogn alt for deg.
Jeg trenger ikke slottet, jeg er som en vind som løper barfot i morgendugg, jeg vil ikke være i en gullbur, jeg vil ikke miste min frihet.
Bonden svarte: Du er dyrere enn alt for meg
Gå bort, du vil angre
Bonden lyttet ikke. Romani-folket, som så at bonden var besatt av Tiril, dro en natt, og han ble gal. Han jaget dem med vakter, anklaget dem for å ha stjålet hestene sine.
Kallet og skriket løftet seg over leiren, men bonden, med vanvittige øyne, ville bytte menn for Tiril.
Jenta kom ut, ba ham slippe romani-folket, hun gikk videre og sang.
Gamle fortellinger sa at fuglene fulgte henne, store flokker, og da de nådde hennes gård, fløy de bort med kvitrende sang. Tiril så på bonden med et blikk, lo og sa:
Jeg advarte deg, du vil få ulykke fordi du har grepet meg. Du vil miste det dyreste du har.
Bonden så ingenting, han var gal av kjærlighet.
Da startet en stor fest, penger fløt, baller ble holdt, folk fra fjern kom for å se ham. Noen ble værende og skrev dikt til Tiril, skrev poesi.
Når blir du min kone? spurte bonden.
Ikke ennå, svarte Tiril, du har jo bare underholdt meg.
Tiril tvang bonden til å gi bort jord til frie bønder, kastet penger som en gal mann. Selv keiserinnen kom, men han jaget dem bort.
En dag kom hans sønn, Emil, en utradisjonell, men anerkjent arving. Emil kom for å lede faren på den rette veien.
Nå er min tid kommet, sa Tiril til bonden
To uker senere forlot jenta steppene, jaktet på sin leir, og Emil fulgte etter.
Tiril ventet på sin tid, ventet på den som skulle bli hennes ektemann.
Ikke gå, ropte den gale, men Tiril svarte: Jeg har sagt deg at jeg vil ta det dyreste du har.
Slipp min sønn, det er det eneste jeg har.
Jeg kaller ham ikke, jeg følger ingen, alt går sin vei av kjærlighet Jeg er skyldig, jeg advarte deg.
De gikk ut i natten, inn i steppens mørke, der romani-bål brant og telt med barn sto.
Hva med deg, Viggo Damsbo?
Jeg er gal, hans oldefar var nabo, han tok seg av ham.
Etter noen år kom Emil med sin lille sønn og en mørkøyd jente, barn av den Tiril.
Den gamle Sverre, som hadde tatt inn min oldefar, Volf Vassili, gjorde ham til bokholder og hjalp ham med barna.
Slik ble vi bosatt på ditt område, herren
Hva skjedde med Tiril? spurte Sverre, hvorfor kom kun Emil tilbake uten henne?
Ingen vet, hun skal ha dødd noen sa hun fant en annen, en romani
Det er ikke sant, ingen fant Tiril, sa en stemme fra Synnøve, hennes ektefelle elsket henne så sterkt, kraften ble gitt til henne, hun holdt ham fast, så han forlot henne tidlig. Emil ville oppdrage barna i et godt miljø, men det gikk ham ikke uten henne
Den gamle sto stille, leste ikke til oldebarnet.
Én gang i en generasjon blir en jente født med Tirilkraft, selv om den ikke er så stor, men Synnøve ble rikdommelig velsignet, tenkte den gamle
Et par år gikk, og Sverre og Synnøve forsvant, men han fant familiearkiver som viste at jordene øst for hans gård tilhørte en Elise.
De gamle døde, Sverre ble oppslukt av nye ideer
Endringer kom i landet, men ikke som Sverre hadde sett for seg. Han og kompisene ble arrestert i den gamle gården til Sergej, og ble holdt av en høy kommandør.
Sverre, herren hørte han en stemme om natten ved vinduet, en ung kvinne stod i måneskinnet, så vakker som en drøm Sverre hun hvisket kom med meg, men vær stille, vi har en halv time før vaktene våkner.
Sverre og de andre snek seg ut, fulgte henne gjennom huler de aldri hadde sett.
Mitt folk har gjemt seg her i århundrer, kom hit uten frykt jeg vil hjelpe dere.
Synnøve? Å, du har blitt så
Jeg er din, herren hun smilte som en voksen.
Du liker meg, Synnøve
Husk legenden om familien
Hun hjalp Sverre og kameratene inn til havnen, ordnet med folk og fikk dem i sikkerhet på kontinentet.
Synnøve, bli med meg, du er mer enn en bekjent nå.
Jeg kan ikke, herren dette er ikke min skjebne. Du kan dra videre livet ditt skal være langt.
Synnøve, la meg gå med deg, bare som en lille søster, jeg ber deg
Nei, Sverre jeg må bli her og følge min vei, farvel herren.
I eksil tegnet Sverre fra minnet av Synnøve med en blyant og viste det til en kunstner, som lagde et portrett.
Sverre giftet seg, elsket sin kone, men et bilde av Synnøve holdt han alltid i hjertet, med en ren og urørt kjærlighet.
Folk trodde hun bare var en beskyttet slektning, men først da Sverre ble en gammel, falmet mann, ble sannheten avslørt.
Synnøve levde også et langt liv, giftet seg med den store kommandøren som kom den natten hun hjalp Sverre å flykte. I undertrykkelsestiden ble huns ægtefelle henrettet, senere rehabilitert, og barna vokste opp: tre sønner og en datter.
Synnøve nådde ikke høy alder, hun så bare sitt første oldebarn, og da dette barnebarnet fikk en datter, ble alle overrasket over likheten med oldemor.
Nikolai Nordmann, hvem er denne Annika du har? Dere er så lyse, men hun ser ikke ut som en av deres?
Vår, vår, ler Nikolai Nordmann, også vår.
Annika, hva heter dukken din? Er hun en romani? Se de perlene på halsen.
Ikke perler, men et montero, sier jenta med sorte, klare øyne til naboen hun heter Tiril.
