Sitt eget sted
Mamma, hva gjør du?! Ingrid var nær tårene, der hun så moren kaste ut av klesskapet det lille hun eide. Den røde kjolen med prikker, Ingrids favoritt, ble slengt på gulvet med en slik likegyldighet at lillebroren hennes, Marius, straks grep beltet og stappet det i munnen. Ikke gjør det, Marius! Gi meg den!
Skal du gråte for en fille da? Marit, moren, slengte Ingrids olabukser på resten av klærne og slo igjen skapdøra. Kom deg ut!
Hvor skal jeg gå, mamma? Nå? Det er jo kveld. Hva er det du holder på med?
Jeg gjør akkurat det jeg vil! Dette er mitt hjem! Du hører ikke til her!
Er det ikke mitt hjem også da?
Nei, min kjære! Ingenting her tilhører deg! Marit tok Marius opp i armene og tørket nesen hans med skjørtet til Ingrids kjole. Ingenting! Nå orker jeg ikke mer mas! Jeg har nettopp begynt å få orden på livet mitt igjen, og så kommer du og skal ødelegge alt? Det skal du ikke!
Hva er det jeg ødelegger da, mamma? Hva?!
Hvem er det som prøver å imponere Even hele tiden? Er det ikke deg?
Mamma! Ingrid ropte så høyt at Marius stivnet, ble redd og begynte å gråte. Hva er det du sier?! Hører du deg selv?
Jeg hører veldig godt! Nå holder det! Jeg har sagt mitt! Om fem minutter skal du være ute!
Marit sparket opp døra og gikk ut av rommet, mens Ingrid stod rådvill igjen, uten helt å skjønne hva som hadde skjedd. Hadde hun nettopp blitt kastet ut? Hodet nektet å tenke klart. Ingrid forsøkte å klamre seg til en tanke som kunne gi henne en retning, men tankene var som opprevne flak, umulige å fange. Utenfor døra hørtes Marius hyl, og først da våknet hun. Lillebror gråt så hjerteskjærende at hun instinktivt gikk mot døra det hadde alltid vært hennes plikt, å trøste og roe broren, få ham til å slutte å gråte med ett eller annet. Morens nye mann tålte ikke sønnens gråt, egentlig tålte han ingenting som hadde med barn å gjøre. Ingrid, som var oppvokst i en storfamilie, med omsorg og kjærlighet fra alle kanter, forstod ikke hvem moren var blitt til. I stedet for å løfte og trøste gutten, ga hun ham bare til Ingrid og forsvant ut til mannen.
Ta deg av ham! Du er jo voksen nå!
Voksen I går var hun fortsatt pappa- og mammas bortskjemte jente, nå var hun plutselig blitt overflødig, som Marit nå pleide å si. De siste par årene hadde alt gått så fort at Ingrid ikke rakk å følge med på hvordan familien ble endret, steg for steg.
Først mistet de faren, etter et hjerteinfarkt. Urettferdig og meningsløst. Han kunne vært reddet, hvis bare én hadde brydd seg ved bussholdeplassen. Ung, ikke førti engang, pent kledd, langt fra en uteligger han lå over en time på fortauet mens folk hastet forbi på vei til sine viktige gjøremål Ingen stoppet, ringte etter hjelp eller spurte om han trengte noe. Kanskje de tenkte han var beruset? Det var først for sent, da en kvinne til slutt rørte ved ham.
Ingrid husket godt hvordan moren reagerte. Det var som hun frøs fast i tid og rom. Ingrid gråt og skrek, men kom ikke inn til henne. Uten en tåre fulgte Marit mannen til graven og stengte seg inne, som om hun ikke hadde barn i det hele tatt.
De hadde ingen nære slektninger, og foreldrenes venner hadde blitt til bekjente som var innom en sjelden gang til høytider som så forsvant ut av livet deres. Foreldrene hadde alltid vært stolte av at familien var sterk og hel, de trengte ingen andre enn hverandre, sa de. Ingrid mente det samme, og var nærmest irritert når det kom besøk.
Det varte inntil Ingrid begynte på skolen. Av en eller annen grunn var det flere jenter enn gutter i klassen, og Ingrid ble plassert sammen med en liten jente med det mest norske navnet hun visste om: Gerd. De lange, svarte flettebåndene var så tunge at Gerd gikk med hodet hevet, og Ingrid måtte innrømme at hun var misunnelig. De egne, lyse småkrøllene hatet hun hvor mye moren enn prøvde å flette dem pene, stod de alltid ut som en løvetann, og derav fikk hun kallenavnet sitt i klassen: Løvetann.
Ingrid rørte Gerd sin flette først etter to dager, da Gerd irritert slang håret bak og sa: Jeg er lei! Klipper dem av, selv om mamma blir sint.
Ingrid, uten å tenke seg om, strøk håret hennes og hvisket: Er du gal? Det er jo så vakkert!
Slik ble de venninner. Gerd var fjerde datter i en stor søskenflokk. Første gang Ingrid besøkte familien deres, var det som å komme inn i et hus fullt av liv og lyder. Ingrid forsøkte forgjeves å holde styr på hvem som var hvem i familien. Gerds mor satte henne straks ved bordet og maten bugnet man kunne rulle bort fra bordet etter middag. Ingrids egne matlagingskunnskaper var lik null, moren mente det var for tidlig at hun drev på kjøkkenet. Hos Gerd lærte til og med de minste å bake og steke brød.
Ingrid oppdaget at slekt og venner ikke nødvendigvis er en byrde. Hun fikk oppleve bursdagsfeiringer, navnedager og alle mulige små anledninger der barna ble overrøst med gaver. Lykke uten grunn, bare fordi man ville glede noen. Hvorfor fikk du gave i dag, det er jo ikke din bursdag? undret Ingrid en gang. Må man ha grunn? Jo flere anledninger, jo bedre! Gled noen du er glad i, svarte Gerd og lo.
Moren mislikte vennskapet. De var «rare folk», mente hun, og hadde hun sett hjemmet deres, ville hun nok forbudt Ingrid å gå dit. Men heldigvis jobbet Marit mye, og Ingrid slapp unna med en rask middag hjemme, før hun stakk til Gerd og de andre.
Det var Gerds familie som også grep inn da faren til Ingrid døde. De sendte straks de eldste brødrene for å hjelpe, ordne med penger og det praktiske. Marit ville knapt vise seg utenfor soverommet, men måtte følge ordre, mens guttene kjørte og ordnet alt.
Senere, etter begravelsen, gråt Ingrid uavbrutt. Gerd prøvde trøste, ga snart opp og hulket i stedet sammen med henne over deigen de laget boller av. Det ble så mye at kjøleskapet ikke strakk til, og de måtte låne plass hos naboen.
De følgende dagene var minst en av Gerds brødre stadig i nærheten, fulgte dem til kontorer, beskyttet og hjalp. Marit la knapt merke til det, men for Ingrid var det uvurderlig.
Hvordan skulle det vært ellers? Du er en av oss nå, forklarte Gerd.
Et halvt år senere giftet Gerd seg. Ingrid ble målløs da hun forstod alvoret. Skal du gifte deg, og så studere til lege samtidig?
Selvfølgelig, svarte Gerd, pappa og forloveden min har avtalt alt.
Er det mulig å stole så mye på at foreldrene velger rett mann for deg? Hva hvis du ikke forelsker deg?
De vil mitt beste, og velger nøye. Resten kommer etter hvert, sa hun rolig.
Ingrid hadde ingen svar. Hun gråt i bryllupet, så tapte pusten hun da Gerd flyttet til Oslo med mannen, hvor de allerede hadde kjøpt egen leilighet.
Samtidig hadde morens nye samboer Even gjort seg stadig mer påtrengende hjemme. Hvorfor kommer du så sent hjem? Konfronterte Gerd henne med. Ingrid våget ikke si at Even ventet på henne i gangen og moren etter fødselen hadde blitt mer og mer uutholdelig. Døra til rommet sitt måtte hun låse, til morens irritasjon, for hun kunne jo plutselig tvinge lille Marius dit så Ingrid måtte passe ham, selv klokka halv tre på natta. Selvfølgelig elsket hun broren, men nattevåk flere ganger i uka førte til at hun hadde svimt av to ganger på sykepleierskolen.
Før hun var ferdig med utdanningen, begynte Ingrid å jobbe på sykehuset nettevakter ble et påskudd for å slippe hjem.
Da hun kom hjem etter å ha tatt farvel med Gerd, ble det et rasende oppgjør, full krangel med Marit. Konflikten hadde vokst lenge, men Ingrid ante ikke hvordan hun skulle roe det.
Marit var ikke lenger interessert i å lytte, bare sin egen stemme. Og så, etter at en nabo hadde bemerket hvor vakre barn hun hadde, sa:
Tenk at du har så pene unger, Marit. Marius og Ingrid, begge to! Synd faren ikke lever, han ville vært stolt.
Hva nøyaktig i den kommentaren som tente morens sinne, visste ingen, men det endte med at Ingrid ble kastet ut. Nå pakket Ingrid eiendelene sine, febrilsk tenkende på hvor hun skulle dra. Hvis ikke dette var hennes sted, hvor var det da?
Å ringe Gerd var selvfølgelig mulig, men hun skulle ha barn og hadde mer enn nok å gjøre. Ingrid samlet sammen det siste, et bilde av faren fra skrivebordet, klarte å svelge tårene og gikk ut. Kanskje det uansett var likeså bra; hun hadde vært en fremmed lenge nå i mors hjem.
På vei bort fra blokka hun hadde vokst opp i, la hun merke til hvor mørkt det var blitt. Høsten var kald det året, med skarpe vindpust som føltes som små knivstikk i ansiktet. På holdeplassen sto hun, en enslig bag som alt hun hadde, og kjente at hun hadde frosset innvendig.
En bil stanset ved fortauskanten, hun rykket automatisk vekk. Ingrid?
Jo, det er Arild! ropte en dyp stemme, og Ingrid pustet lettet ut. Arild, eldste broren til Gerd, den som alltid hadde vært der for henne.
Hva gjør du ute så sent med alt du eier? Skal du på vakt?
Nei… Eller, kanskje… til sykehuset, burde vel dit…
Hm, du skjuler noe. Hva har skjedd? Hvorfor står du her med bagen?
Blikket til Arild var så vennlig at Ingrid, nærmest mot sin vilje, fortalte alt: Moren, Even, hun hadde ikke noe sted å dra.
Skjønner. Sett deg inn, svarte Arild like rolig.
De kjørte i stillhet gjennom byen. Ingrid sank sammen i setet, for første gang på lenge følte hun seg trygg. Hun så ut av vinduet, mens mors siste ord gjentok seg: Du hører ikke til her.
Hun våknet til da hun skjønte de ikke kjørte mot sykehuset. Arild, hvor kjører du? Jeg må vel på jobb!
Skal du overnatte der? Ja vel, men hva med etter det? Hva gjør du da?
Jeg vet ikke.
Jeg vet, svarte han. Derfor kjører vi et annet sted.
En høy boligblokk med smijernsgjerder og belysning rundt gårdsplassen. Arild hilste på vakten, parkerte og nikket mot inngangen.
De gikk opp til tredje etasje, Arild ringte på, Ingrid trampet urolig foran døra. En stor eldre kvinne åpnet og utbrøt med varme: Arild! Hvem har du med? Hun kjente igjen Ingrid straks. Er det ikke venninnen til Gerd? Kom inn, jenta mi, ikke stå der ute!
Ingrid ble fylt av varme straks hun kom over dørstokken. Hun ble sittende på puffen i gangen, og plutselig begynte hun å gråte, så stort at alt rant ut over det marmorerte gulvet. Den eldre damen, Gerds farmor Solveig, dro henne inntil seg, holdt henne og strøk henne på håret.
Stakkars deg, er det mulig? Ikke gråt, liten. Det blir bra! Alt ordner seg! Jeg har sett alt av grusomheter, men ikke mer, og ikke du heller.
Hun vugget Ingrid liten og hjelpeløs, og ledet henne så til kjøkkenet. Nå lager jeg ordentlig kaffe. Du drikker, og så glemmer du sorgen for et øyeblikk, sånne pauser må til.
Ingrid satt på det lyse og pene kjøkkenet og drakk kaffe som var så svart og bitter at tårene hennes kom til kort. Men hun drakk tålmodig, og lyttet til Solveig, som ba henne kalle henne bare Solveig.
Jeg vokste opp hjemme, langt herfra, og stelte småsøsken. Hjemmet vårt var til slutt borte; vi flyktet etter at alt gikk tapt. Det var brutalt det finnes folk som vil si at her er det ikke plass til deg. At du mister alt både sted og røtter. Hva gjør man da? Man fyller hjertet så godt man kan, og bygger på nytt med de som vil deg vel.
Ble du alene etter det?
Ikke helt. Jeg hadde søstre og en bror igjen. Alt annet var borte, men vi reiste videre sammen. Og selv hadde jeg aldri egne barn; jeg brukte kreftene på de foreldreløse. Nå er Gerd og Arild som barnebarn for meg.
Hun så på Ingrid. Nå er det tid for at jeg deler litt av min styrke med deg. For deg skal jeg være til, som de var for meg. Du skal bo her til jeg har fått deg ut i livet igjen.
Du tuller, sa Ingrid og forsøkte å le, men så hvor alvorlig Solveig var.
Du skal bli ekte norsk kone. Jeg skal lære deg alt! Jeg lærte Gerd og søstrene mine, og det skal jeg gjøre nå også!
Ingrid var vettskremt men Solveig holdt alltid det hun lovet.
To år senere kunne Ingrid bake så det luktet over hele borettslaget, mer enn Gerd selv. Hvordan får du det til å smake så godt? Hva har du i deigen?
Bare kjærlighet, sa Ingrid og lo, akkurat som Solveig.
Alt takket være farmor. Hadde det ikke vært for deg…
Ikke ros meg for mye, da sprekker jeg av stolthet, lo Solveig.
Plutselig la hun ansiktet i alvor. Du må fortelle selv, jenta mi, jeg må hvile. Ingrid og Gerd satt igjen.
Det er mamma, hun er veldig syk, sa Ingrid lavt. Hun har ikke lenge igjen, jeg har sett det på sykehuset.
Du må besøke henne, torde Gerd ikke la være å si. Hva om du angrer senere? Da er det for sent å rette opp.
Jeg klarer ikke… Mamma byttet meg bort mot en mann. Hadde ikke Arild funnet meg den kvelden? Hva hadde skjedd? Mamma tenkte aldri på konsekvensene Og han stakk av straks hun ble syk; la igjen både henne og Marius.
Gerd fikk hakeslepp. Hvor er Marius nå?
Han er på barnehjem. Jeg får ham ikke utlevert, har jobb, men ingen bolig. Jeg har ikke lenger papirer på at jeg bodde hos mamma.
Da må vi dra til sykehuset. Nå!
Ingrid nektet, men Gerd insisterte. Nå, for Marius skyld om ikke annet!
Til slutt forsonte mor og datter seg. To døgn før Marit døde, spurte hun ydmykt datteren om tilgivelse. Ingrid pleiet moren dag og natt, over alle sperringer, og søkte alle instanser for å få flytte hjem. Hun pakket bort bitterheten for lillebrors skyld. Og da Marit lå sliten igjen, var det ingen vonde ord i Ingrids minne hun så for seg moren ung, kledd i den røde sommerkjolen, som gav gul og saftig kirsebær til en liten datter, varme blikk og kyss. Det var bare lykke igjen, og ordet kom av seg selv:
Jeg tilgir deg, mamma.
Og som Solveig sa en gang: Du må slippe taket på såret, glem det vonde ellers kveles livet.
En uke senere, Marius tett inntil storesøster, hjemme i leiligheten, så på henne med alvorlige øyne:
Nå er vi hjemme for godt, ikke sant?
Ja, lille venn. Nå er vi hjemme. Dette er vårt sted.
Og da nikket han, alvorlig som bare barn kan være, og Ingrid visste at endelig var alt, for første gang på lenge, endelig på rett plass.
