Oppvokst på bygda har Ingrid alltid vært en helt vanlig jente, uten noen spesielle talenter, og moren hennes hadde lave forventninger til hva slags fremtid hun kunne få. Moren hennes pleide ofte å si: Etter skolen, så går du ut og jobber som budeie eller butikkdame. Det finnes ikke noe annet for deg her i bygda.
Men Ingrid ville mer med livet sitt. Etter ungdomsskolen ble hun gravid med en gutt som var ett år eldre. Foreldrene deres møttes og bestemte at gutten, barnebarnet deres, skulle bo hos farmoren sin, for Ingrid følte seg ikke klar for å bli mor, og hennes egen mor hadde ikke økonomi til å hjelpe henne. Da Ingrid hadde født, endret livet hennes seg totalt: Hun forlot bygda og begynte på kunstskole i Oslo for å bli kunstner. Hun hadde både talent og vilje til å lykkes. Hun elsket livet i byen, hvor hun kunne danse i helgene, gå på kino og handle, uten å måtte jobbe tungt ute i hagen, bære vann eller fyre i vedovnen. Ingrid bestemte seg for å bli værende i Oslo, særlig fordi hun klarte å tjene nok penger på kunsten sin.
Det siste året på skolen ble hun gravid igjen, og selv om tanken på abort streifet henne, valgte hun å fullføre svangerskapet og fikk sin andre sønn. Forloveden hennes tilbød dem et rom i familiens leilighet, men det var likevel utfordrende å ta hånd om et lite barn mens hun studerte, så Ingrid sendte gutten sin midlertidig til moren på bygda. Senere døde moren til Ingrid, og hun måtte hente sønnen tilbake til byen.
Etter hvert som årene gikk, ble helsen til Ingrid raskt dårligere, og hun begynte å tenke på den eldste sønnen sin, som nå var voksen og levde et godt liv i en nærliggende by, Bergen. Hun begynte å be ham om hjelp penger til medisiner og mat og la trykk på med dårlig samvittighet og skyldfølelse. Til slutt klarte ikke sønnen å stå imot mer, og inviterte henne til Bergen slik at det skulle bli enklere å ta vare på henne. Ingrid gledet seg til å reise, men faren til den yngste sønnen spurte om hun ikke kunne la gutten bli igjen hos ham. Han lovte å ta godt vare på barnet og oppdra ham som sin egen. Først var Ingrid skeptisk, hun tvilte på om han kom til å være en god far, men til slutt gikk hun med på å la barnet bli.
