Oppvokst på landet var Ingrid en helt vanlig jente uten noen spesielle talenter. Moren hennes hadde aldri store forhåpninger for fremtiden hennes. Hun pleide å si: «Etter skolen blir du nok bare budeie eller jobber i butikken på hjørnet. Det er ikke stort annet for deg her i bygda.»
Men Ingrid gikk imot alt dette. Etter niende klasse ble hun gravid med en gutt som var et år eldre enn henne. Foreldrene deres samlet seg i stua, krus med svart kaffe i hendene, og bestemte at barnebarnet skulle bo hos farmoren sin i Tønsberg, for Ingrid var ennå ikke klar som mor, og hennes egen mor hadde ikke penger til å hjelpe. Da hun hadde født, endret livet seg til noe som lignet en film sett gjennom tynt stoff: hun forlot bygda og begynte på kunstskole i Oslo, fast bestemt på å bli kunstner. Hun hadde både evne og lyst. Hun frydet seg over storbylivet dans i rare kjellere om lørdagen, film på gamle kinosaler, shopping og latte på Karl Johan fri fra grønnsakshagen, bøtter med brønnvann og puste i frostkald stue mens veden knatrer i ovnen.
Ingrid bestemte seg for å bli i byen, ikke minst fordi kunsten begynte å gi henne brukbare summer i norske kroner. Hun var fri og levende, og så ut over Frognerparken og tenkte aldri på den lille bygda lenger.
Men i sitt siste år på kunstskolen fant hun seg plutselig gravid på nytt. Drømmen om abort danset gjennom tankene hennes mens hun gikk gjennom Slottsparken, men hun endte opp med enda en sønn. Forloveden ga dem et trangt rom i hans families kollektiv, men det var kronglete å studere med en liten tass på slep. Så sønnen havnet midlertidig hos Ingrids mor, tilbake på landet blant fjell og grantrær. Senere døde moren til Ingrid, og hun måtte ta gutten tilbake til byen.
Årene svømte fram slik bare trøtte år gjør, og helsen til Ingrid sank som en stein i snøsmeltet elv. Hun husket plutselig på sin eldste gutt, som vokste opp og klarte seg fint i Drammen. Hun begynte å sende ham henvendelser fulle av skyldfølelse og tårer dryppende som smeltende istapper hun trengte penger til medisiner, mat, små strømregninger. Til slutt klarte ikke sønnen mer. Han inviterte henne inn til seg i Drammen, så han kunne hjelpe og passe på.
Ingrid pakket sakene sine i en gammel koffert og drømte om nytt liv og byluft, men faren til hennes yngste kom og ba henne innstendig om å la gutten bli hos ham. Han lovet å være en god far, tross alt. Først avfeide Ingrid det hele som en underlig tanke, men til slutt nikket hun, trett og nummen, og lot sønnen bli igjen, mens hun selv suste videre inn i den uvirkelige tåken av byens lys og gamle minner.
