Diagnose forræderi
Dere har jo blitt så seriøse nå, sa Marit Nilsdatter målbevisst, og så gjennomtrengende på den mulige svigerdatteren. Når planlegger dere bryllupet?
Kanskje det er litt tidlig, svarte Karen med et anstrengt smil, og prøvde velge ordene slik at Marit ikke skulle ta det ille opp. Vi har jo bare bodd sammen i en måned. Det passer å vente litt, bli skikkelig kjent i hverdagen først Hvem vet, kanskje vi ender opp med å småkrangle om tulleting?
Marit Nilsdatter hevet øyenbrynene en smule, men gav seg ikke. I det store og hele likte hun Karen veldig mye bedre enn sønnens forrige kjæreste, Elin, som hadde vært både påståelig og frekk! Godt at Eirik gikk fra henne.
Og hvordan går det med Even? spurte hun, og endret tema, selv om hun fortsatt betraktet Karen nøye. Gutten begynner å bli ungdom, men…
Karen kjente det ble varmere inne i henne da hun tenkte på Eiriks sønn. Minnene fra de første dagene sammen kom ufrivillig tilbake. Hun hadde vært så usikker hvordan ville en gutt på fjorten reagere på en ny kvinne i huset? Ville han føle at Karen forsøkte å ta plassen etter moren hans?
Han er fantastisk, svarte Karen oppriktig, med en varm og ekte smil. Jeg var kjempenervøs i starten. Tenkte han kanskje ville mistrives med meg, eller være avventende. Men det gikk over all forventning! En veldig åpen og vennlig gutt!
Hun ble stille et øyeblikk, og tenkte på gangen Even kom hjem fra skolen, smakte på eplekaken hennes og utbrøt at nå ville det alltid være nystekt bakst hjemme hos dem.
Og mer til, la Karen til med et lite smil. Han ler av at jeg lager langt bedre mat enn faren hans. Av og til spør han om han kan lære noen oppskrifter.
Eirik, som til nå hadde sittet taus, nikket rolig, og et lite smil gled over ansiktet hans. Det var tydelig at han gledet seg over forholdet mellom Karen og sønnen.
Har han begynt å mase om småsøsken? spurte Marit med åpenbar hentydning.
Eirik rynket brynene og sendte moren et oppgitt blikk. Han visste altfor godt hvordan hun aldri nølte med å gå rett på sak, uansett hvor privat temaet var.
Hva gjør vel det? svarte Marit kjekt, nesten lekende, som om de snakket om været. Even elsker småunger, du ser ham jo alltid lekende med niesene og nevøene. Og du Karen, er jo bare 35 god tid til å få minst et par barn!
Karen kjente ukomfortabelheten stige, og hadde helst vært denne samtalen foruten, særlig foran svigermoren. Hun knuget hendene sammen under bordet og pustet dypt i et forsøk på å holde roen.
Det blir nok ikke aktuelt, sa hun lavt og kontrollert. Legene har sagt tydelig ifra at jeg ikke bør få barn.
Det senket seg et øyeblikks stillhet. Marit Nilsdatter så overrasket ut. Ansiktet hennes ble straks mer alvorlig, og varmen forsvant.
Kvinnesykdommer, ja? sa hun med påtatt forståelse, men en merkeverdig nedlatende tone. Men det løser seg leger får til det meste nå. Før var det umulig, nå er det jo nærmest rutine.
Karen sukked svakt. Hun ønsket avslutte temaet, men hun visste at taushet ikke ville hjelpe. Hun kastet et håpefullt blikk på Eirik, men han bare trakk på skuldrene, som for å si: “Dette må du nesten ta selv.”
Ikke for min del, sa hun stille, blikket festet mot bordplaten. Det føltes håpløst å skulle åpne seg slik i en så privat sak. Jeg har alvorlige øyeproblemer. Fikk diagnosen som attenåring, og jeg har måttet lære meg å leve med at jeg aldri får egne barn.
Marit ble stående målløs, tydelig forvirret over koblingen.
Hva har synet med dette å gjøre? spurte hun og bøyde hodet, helt uten forståelse for sammenhengen. Jeg skjønner det ikke.
Karen la hendene flatt mot bordet og svarte dempet, men bestemt:
Det er 90 prosent sjanse for at jeg mister synet helt. Kroppen min tåler ikke påkjenningen en graviditet vil være. Hvilken glede er det med et barn jeg kanskje aldri vil kunne se?
Hun tok en pause, justerte brillene, og ga Marit tiden hun trengte. Dette var ikke innfall eller fåfengt ønske om å bevare fasongen det var et reelt, medisinsk grunnlag!
Det var åpenbart at Marit Nilsdatter var skuffet. Hun så ikke på Karen mer, og de få blikkene hun kastet i hennes retning, manglet all varme. Marits indre bilde av idealkona for sønnen var trolig en robust, livsglad og barnerik kvinne.
Men Karen kjente ingen skyld, ingen trang til å forklare seg ytterligere. Hun og Eirik hadde lenge snakket grundig om alt de hadde lest medisinske artikler, rådført seg med leger, og tenkt på alternativer som adopsjon og surrogatmødre. Rådet fra enstemmige leger gjorde saken ganske klar.
Da Karen og Eirik omsider gjorde seg klare til å gå, var stemningen litt lettere. Marit Nilsdatter ga sønnen en liten klem, nikket til Karen men det var ren høflighet, ikke mer. I gangen møttes blikkene deres kort, og i Eiriks øyne skimtet Karen et stille “unnskyld”.
Utenfor pustet de lettet ut. Den kjølige Oslo-lufta bar med seg en følelse av fornyelse. De sa ikke stort der de gikk sammen, men det var helt greit. Det viktigste var klart: uansett hva andre tenkte, sto de sammen.
*************************
Tre måneder senere.
Karen merket at hun ikke helt var som før. Først ga hun det ikke så mye tanker hun trodde det bare var mye på jobb, eller kanskje en forkjølelse. Men da uvelheten ikke ga seg, ble hun urolig.
Hun følte seg konstant trett, morgenspy var blitt vanlig, og hun ble plutselig overfølsom for lukter. Hun drakk mer vann og la seg tidligere for å komme seg, men det hjalp ikke. På jobb begynte hun å miste konsentrasjonen, og om kvelden var kreftene oppbrukt, selv om dagen hadde vært enkel.
En kveld ringte hun moren på Hamar, og nevnte slapt hvordan hun hadde det.
Karen, du er helt sikker på at du ikke er gravid? spurte moren rolig.
Karen ble overrasket. Hun nølte, men svarte så bestemt hun kunne:
Helt sikker. Jeg har aldri glemt pillene alt etter legens instruks.
Morens stemme var stille, men bestemt:
Kjøp en test, bare for å være sikker. Det koster deg så lite, og det er jo best å vite hvor vi står.
Karen ville protestere, men visste hun ikke kom noen vei. Hun la på, tok på seg anorakk og gikk ned til apoteket på hjørnet.
Hun rasket med seg to tester, betalte med kortet og skyndte seg hjem.
Fremme i gangen pustet hun dypt. Hendene skalv litt da hun pakket testene ut. Hun fulgte nøye instruksene og ventet.
Minuttene sneglet seg avgårde. Så, to klare, rosa streker. Hun sjekket den andre også to!
Men… hvordan kan det være mulig? mumlet hun for seg selv og støtte hendene mot pannen. Jeg har vært så nøye
Da ringte det plutselig på. Karen skvatt, så på klokka, og forsto straks at det måtte være Even. Han var kjent for å glemme nøklene.
Hun kastet testene i søpla, trakk håret bak ørene og åpnet. Even sto der, andpusten og småsvett med sekk over skulderen.
Du har vel glemt nøklene igjen? lo Karen, og lukket ham inn.
Jepp, innrømmet han, og småløp inn på kjøkkenet for å finne noe mat. Karen ante ennå ikke at én av testene ikke var havnet i søpla, men lå synlig på gulvet…
*****************
Eirik, jeg drar til mamma en ukes tid hun er ikke i form, sa Karen, og unngikk blikket hans. Hun avskydde å lyve for den hun elsket, men akkurat nå orket hun ikke legge hele sannheten på bordet. Helse gikk foran alt, og avgjørelsen var tatt…
Eirik så bekymret på henne.
Skal jeg bli med, eller fikser du det?
Det går nok bra, svarte Karen, og smilte svakt. Jeg ringer om det er noe.
Hun pakket i all hast. Genser, jeans, undertøy, tannbørste. Tanken var klar: dra, finne ut av ting, og komme tilbake. Så, når alt var i orden, skulle hun fortelle Eirik ærlig og redelig.
Neste dag møtte hun opp i privatklinikken på Hamar. Konsultasjonen var effektiv: undersøkelser, prøver, ultralyd. Den kvinnelige legen var saklig, bladde gjennom papirene og sa til slutt:
Du er gravid, omlag fem-seks uker på vei.
Karen var stille, innerst inne hadde hun håpet på en feilkilde.
Men jeg tok pillene, akkurat som jeg skulle. Hvordan kunne det skje? spurte hun fortvilet.
Legen svarte profesjonelt:
Det kan ha vært dårlig kvalitet, annet medisinbruk, sykdom, eller bare ren uflaks. Det hender, selv om det er sjeldent.
Så senket hun stemmen:
Jeg antar at du ikke ønsker å gjennomføre svangerskapet?
Karen lukket øynene et øyeblikk, tok et dypt åndedrag, og svarte:
Risikoen for å bli blind er skyhøy. Kan du virkelig mene at jeg burde satse?
Legen nikket ettertenksomt.
Jeg forstår deg godt. Det er ditt liv og din helse.
Hun printet ut blodprøver, og ba Karen komme tilbake dagen etter for endelig beslutning.
Da Karen gikk ut av klinikken, lente hun seg mot veggen og trakk pusten dypt. Morgendagen fikk komme når den kom.
**********************
Karen! lød det spent i det hun svarte på telefonen et par dager senere. Hvorfor sa du ingenting?
Hun kjente straks hvordan kroppen spente seg.
Om hva da? spurte hun, ønsket ikke signalisere noenting.
At du er gravid! svarte Eirik overstrømmende. Jeg fant testen på gulvet. Jeg har allerede ordnet time hos spesialist. Vi kan gå sammen!
Karen pustet rolig og la bånd på stemmen.
Ikke gled deg for fort, svarte hun mildt, men bestemt. Sannsynligvis er det bare feil med testen. Du vet at jeg brukte piller nøyaktig, det skal ikke gå an.
Det ble stille i røret. Så, nølende:
Men… mamma var innom forleden. Hun mener jo at legene alltid overdriver, og at mange får barn selv om de har alvorlige sykdommer. Hun fortalte historier om hvor bra alt kunne gå, og at jeg kanskje burde stole mer på skjebnen…
Eirik trakk pusten, og stemmen røpet dårlig samvittighet.
Hun… hun mente jeg ikke skulle stresse sånn med medisinene. Så da jeg mistet pillene på gulvet, så… byttet jeg dem ut med vitaminer. Mamma mente det sikkert gikk bra.
Verden stanset for Karen.
Du gjorde hva? hvisket hun med kontrollert stemme Du byttet ut tablettene mine? Selv om du visste hvor viktig det var?
Eirik så ned, hendene dirret.
Jeg mente bare at vi skulle satse på familie…
Familie?! Du satte både mitt liv og mitt syn på spill uten å engang snakke med meg! Hva slags familie er det?
Hun samlet seg, stemmen skarpt kuttet:
Møt meg utenfor Botanisk hage klokken tolv på lørdag.
Selvfølgelig! svarte han med håpefull stemme.
Karen la på. Raseri sved i hele kroppen. Hvordan hadde han kunnet gjøre dette?
På lørdag sto Eirik med hvite roser og håp i blikket. Da Karen og broren Sjur nærmet seg, skjønte han straks at alt var annerledes. Hun tok ikke imot blomstene, bare rakte ham en sammenbrettet konvolutt.
Hva er dette!? utbrøt Eirik forvirret.
Det står svart på hvitt der, at det ikke blir noe barn. Og du visste alt om min diagnose, men overløp meg likevel. Du tok avgjørelsen alene, bak min rygg. Jeg kommer en siste gang i morgen for å hente tingene mine sammen med bror min.
Hun snudde seg. Eirik rykket etter, men da stanset Sjur ham med et stille advarende blikk.
Du lyver! skrek Eirik desperat. Jeg snakket med leger! Med dagens medisin er det ikke farlig! Du orker bare ikke barn!
Karen så på ham, helt rolig nå.
Gikk du til legen for å diskutere mitt helsetilstand uten min viten? Vet du i det hele tatt min diagnose? Eller bare ønsket du å tro på det du håpet på?
Eirik kom ikke med noe svar.
Du forrådte tilliten min, Eirik. Jeg kan ikke leve slik. Hvordan kan jeg stole på deg igjen?
Hun møtte blikket hans et siste øyeblikk før hun snudde ryggen til og gikk.
I det hun og Sjur forsvant ned mot Akerselvas park, sank Eirik ned på en benk. De hvite rosene ble liggende ubrukt i fanget hans.
For første gang gikk det virkelig opp for ham han hadde ikke bare mistet barnet han ønsket, men kvinnen han elsket.
Og tanken slo ham hardt: Kanskje hun virkelig hadde rett hele tiden.
Men nå var det for sentSjur la armen støttende rundt søsteren sin idet de krysset parken, og vindkastet lekte gjennom bjørketoppene. En slags ro senket seg over Karen, blandet med sorg, lettelse og et snev av håp. Og for første gang på lenge var det hun, ikke omgivelsene, som bestemte veien videre.
De satte seg ved en liten fontene. Sjur ventet til pusten hennes var roligere.
Du gjorde det riktige, Karen, sa han lavt.
Hun nikket, og så på hendene sine.
Kanskje det, hvisket hun, men tårene trillet likevel nedover kinnene.
De lot stillheten vare. Så hentet Karen opp telefonen, bladde gjennom bildene. Et av Even som smiler med melisdryss på nesa, Eirik som løfter ham opp mot taket, familien hun hadde vært en del av. Hun trykket slett, stoppet underveis, men lot det skje en måte å si farvel på sitt eget vis.
Da de reiste seg for å gå videre, så hun opp på broren med et svakt, men ekte smil.
Kanskje jeg aldri skulle blitt mor likevel, Sjur. Men jeg kan være verden for én allikevel. Even er ikke min sønn, men han er en gutt som trenger noen ekstra rundt seg. Og jeg jeg kan trenge ham.
Hun strakte ryggen og smilte lunt.
Jeg tror vi skal bake eplekake sammen neste søndag. Bare han og jeg.
Sjur nikket, og sammen forsvant de inn i byens myldrende variasjoner viss på at hverken syn, sykdom, eller brutte løfter kunne bremse henne lenger.
Midt i tapet, fantes det likevel et liv å finne. Ingen kunne nekte henne retten til å se med hjertet.
