Så koselig dere har fått det her, bror min. Blir rent misunnelig, jeg.
Mari lot fingeren gli over duken og kikket rundt på kjøkkenet med et blikk som en eiendomsmegler. Camilla satte salatbollen på bordet og satte seg på motsatt side av mannen sin. Erik smilte til søsteren sin, uten å merke hvordan kona knep servietten hardt i hånden.
Vi har lagt ned mye arbeid. Letet i over et halvt år før vi fant noe ordentlig.
For å kjøpe dette huset hadde de solgt leiligheten i Oslo og flyttet hit til Fredrikstad, nærmere Eriks familie. Egen hage, egen kjøkkenhage, stillhet Camilla hadde drømt om dette i tre år. Nå, for drøyt to måneder siden, var drømmen endelig blitt en realitet.
Jeg klarte jo ikke å beholde familien sammen, jeg da, sukket Mari, blikket festet i tallerkenen. Tre måneder siden skilsmissen, men alt føles fortsatt som en tåke. Våkner om natta, ingen ved siden av meg. Barna spør etter pappa. Jeg aner ikke hva jeg skal svare.
Gudrun, moren, som satt for bordenden, strøk datteren over hånden.
Det ordner seg, jente mi. Det viktigste er at barna er friske. Han mannen kommer til å angre på at han dro!
Oliver på fire, nevøen min, kravlet ned fra stolen og løp inn i stua. Noen sekunder etter hørtes et brak noe hadde falt ned fra hylla.
Oliver, vær forsiktig! ropte Mari, uten å reise seg.
Trine, som nettopp hadde fylt tre, begynte å sutre på fanget til moren, ville ha oppmerksomhet. Mari gynget henne tankefullt på kneet og fortsatte praten:
Godt i alle fall at dere bor i nærheten nå. Mamma orker nesten ikke gå etter hofteoperasjonen, og jeg har ingen andre å spørre om hjelp.
De fikk så vidt meg inn i taxien hit, skjøt Gudrun inn, gned seg over kneet. Fjerde etasje uten heis! Jeg trodde jeg skulle svime av før jeg kom opp. Bestemor på barnevakt, du vet!
Camilla reiste seg for å hente hovedretten. På vinduskarmen sto små tomatplanter i potter om en liten måned kunne hun sette dem ut i jorden. Hennes første, helt egne tomater.
Håper det går greit om jeg av og til spør dere om å passe barna litt? Maris stemme nådde henne ved komfyren. Bare de gangene det virkelig er krise, altså. Jeg må skaffe meg jobb, gå til legen, møte advokaten og videre. Og barna… hvor skal jeg gjøre av dem?
Camilla snudde seg. Mari så på broren sin med et eget, sårbart blikk Camilla etter hvert hadde lært å gjennomskue. Syv og tjue år gammelt Tante-Søte-Mari-skuespill.
Så klart, Mari, sa Erik, og så på søsteren med medfølelse. Vi hjelper deg. Ikke sant, Camilla?
Alle øynene vendte seg mot henne. Tre par øyne ventet på hennes svar.
Selvfølgelig. Når det trengs, svarte Camilla.
Mari lyste opp.
Dere er redningen min. Det handler jo bare om et par timer nå og da.
Gjestene dro hjem mot elleve. Erik bestilte taxi til moren, hjalp henne ned trappen hun sukket for hvert trinn. Mari satte de søvnige barna inn i sin gamle Toyota og ropte ut av vinduet da hun dro: Takk for i kveld, dere er best!
Camilla ryddet av bordet, stablet tallerkener i oppvaskkummen. Erik kom bort bakfra og kysset henne på hodet.
Det ble en fin kveld, ikke sant? Mor blid, Mari i bedre humør. Dette var helt rett å flytte hit.
Mhm.
Er du sliten?
Litt.
Camilla sa ikke det som gnagde. «Når det virkelig trengs» kvernet i hodet. Hun visste altfor godt hvordan det fort ble til «hver dag, fordi det er mest praktisk sånn».
En uke etter ringte Mari tidlig på morgenen.
Camilla, kan du hjelpe? Jeg må til legen, og mamma orker ikke barn. Det gjelder bare tre timer, henter dem til lunsj.
Camilla så på skjermen. Kvartalsrapporten åpnet. Kunder som ventet svar før fredag.
Mari, jeg har rapportfrister…
De er supersnille! Bare sett på barne-TV, så går det bra. Vær så snill, Camilla. Jeg trenger dette.
En halvtime senere var barna der. Lunsjen passerte, det nærmet seg kveld, men ingen Mari.
Erik kom hjem seks. Kikket inn i stua, så barna foran Peppa Gris på TV.
Mari har ikke hentet dem enda?
Nei. Skulle kommet til lunsj, skrev senere at hun ble forsinket.
Det går vel bra. Det er jo ikke fremmede unger, sa han, og åpnet en øl.
Camilla tidde. Oliver hadde sølt juice på teppet, Trines bleier var brukt opp for lengst i sekken fant hun bare én.
Mari dukket opp klokka ni om kvelden. Frisk, smilende og duftende av kaffe.
Unnskyld, mistet helt tiden. Dere er fantastiske, tusen takk!
Camilla satt oppe til tre på natten og gjorde ferdig rapporten. Hodepinen og barneropet surret i bakhodet.
Fire dager etter det samme. Viktig jobbintervju, ifølge Mari. Barna levert klokken ni, skulle hentes senest tre. Erik hadde nattevaktfri og sto opp til lunsj.
De er fortsatt her?
Ja, som du ser.
Slapp av, jeg tar ansvaret, sa han og slo på Tippeligaen på TV.
Ansvar innebar å se fotball i sofaen mens Camilla jaget mellom unger og datamaskin. Oliver kom bort «Onkel Erik, vil du leke?» Bare et «snart, ser kamp nå.»
Mari hentet ungene like før åtte.
Da tre uker var gått, var dette blitt det vanlige. Trefire ganger i uka. «Bare noen timer» var rutinemessig blitt til sene kvelder.
En kveld, etter at barna endelig var hentet, satte Camilla seg overfor mannen.
Erik, dette kan vi ikke fortsette med.
Hva mener du?
Tre ganger i uka. Jeg får ikke gjort jobben min.
Han rynket pannen.
Camilla, du vet hvor vanskelig hun har det. Plutselig alenemor til to små. Vi er familie.
Jeg forstår. Men hun lover hente dem til lunsj og så kommer hun ti om kvelden. Dette er ikke å hjelpe, det er å utnytte.
Hva mener du med det?
Camilla svelget det hun ville si: «frekkhet» og «å legge ansvaret over på oss». Hun bare så på ham.
Mor ringte forresten i dag, fortsatte Erik. Mente Mari trenger tid. Hun er ung, hele livet snudd på hodet. Jeg er bror, jeg MÅ hjelpe.
Og jeg da?
Du er kona mi, sa han, som om det var åpenbart. Vi er én familie.
Camilla snudde seg mot vinduet. Ute mørknet det, og de lange tomatplantene sto og ventet på utplanting. Hun hadde planlagt å ordne det lørdag.
Men å argumentere var håpløst.
Fredag kveld kom Erik rett inn fra jobb:
Mari ringte. Hun må på jobbintervju i morgen, og sitter uten bil verksstedet må ta en titt på den. Kunne vi passe barna?
Camilla la vekk PC-en.
Erik, vi har snakket om dette. Jeg kan ikke bruke alle helger på barnepass.
Kom igjen, du må ikke være så streng. Hun er tross alt søsteren min! Hvor vanskelig kan det være? Du jobber hjemme uansett.
Jeg JOBBER hjemme. Ikke sitter og slapper av.
Du rekker å jobbe mens barna ser barne-tv. Seriøst.
Camilla så ansiktet hans, slitent og irritert, og orket ikke mer diskusjon. Det var tross alt lørdag i morgen, og hun håpet endelig å få plantet ut tomatene.
Greit. Hun kan komme.
Lørdag formiddag dukket Mari opp rundt elleve. Ny kjole, stylet hår, sminket som til date, ikke til intervju.
Tusen takk, dere er gull! Kirill og Trine er snille. Henter dem senest seks.
Hvor er sekken til barna? spurte Camilla.
Den ligger i bilen, henter den straks.
Sekken var halvtom: noen bleier og ei ekstra trøye.
Erik var i garasjen skulle hjelpe naboen med bilen.
Tidlig på ettermiddagen begynte Oliver å fare rundt huset og bli lei av barne-TV. Trine grein, ville ha både mat, drikke og kos. Camilla kjempet seg gjennom middag og barnekaos.
Erik tittet inn rundt to.
Hvordan går det?
Jeg må ut å plante tomatene. Kan du se etter barna litt?
Skal bare vaske hendene først.
Hun gikk ut, fant verktøy og plantene og satte seg ned over bedet. Ti minutter senere: Et brak inne i huset. Barneskrik.
Hun kastet fra seg spaden og løp inn.
I stua satt Erik på sofaen med mobilen. Oliver sto midt på gulvet ved siden av et knust blomsterpotte, jord overalt, ødelagte tomatplanter de hun hadde stelt i to måneder.
Hva skjedde?
Han klatret opp i vinduskarmen, svarte Erik, uten å løfte blikket.
Camilla så på jorden, knuste planter. Drømmen var borte igjen for andres barn.
Er du sint, tante Camilla? spurte Oliver forsiktig.
Nei, gå til onkel Erik, svarte hun lavt og begynte å samle sammen restene.
Det er bare planter. Setter nye, sa Erik.
Camilla tidde. Det var ikke bare planter. Det var selve drømmen om en roligere, egen hverdag.
Mari kom ikke klokka fem. Klokka seks sendte hun sms: «Jeg blir litt forsinka». Klokka sju var det fortsatt stille, ikke svar på anrop.
Først i åtte-tiden så Camilla lysene fra en flott, svart SUV. En dyr bil, ikke fra verksted.
Mari steg ut, oppstemt, på høye hæler. Sjåføren, en mann på førti, vinket og kjørte.
Takk for skyssen, Robert! Vi snakkes!
Camilla sto i døra da Mari nærmet seg.
Hvordan gikk intervjuet? spurte Camilla monotont.
Eh, bra. De skal ringe meg.
Og verkstedet?
Mari så bort et øyeblikk.
Fikk time neste uke. Lang ventetid.
Løgn.
Forresten, kan du onsdag? Jeg må på et nytt intervju.
Nei.
Mari så overrasket opp.
Hva mener du?
Jeg kan ikke onsdag.
Men hvorfor? Du er jo alltid hjemme…
Jeg jobber hjemme. Jeg har egne ting å gjøre.
Ansiktet hennes vrengte seg plutselig, øynene glinset.
Du forstår jo hvordan jeg har det. Alene med to små. Jeg trodde dere av alle ville støtte meg. Du klarer ikke en dag til engang …
Jeg HAR stilt opp i tre uker, Mari. Men jeg er ikke barnevakt eller barnehage.
Hva er det med deg? De er ikke fremmede!
Nei, men de er heller ikke mine. Det er dine barn, ditt ansvar.
Erik kom inn og hørte det siste.
Mari brast ut: Din kone vil ikke hjelpe meg. Jeg ber ikke om mye, bare én dag!
Hun la hånda på brystet.
Jeg trodde familie stilte opp. Men tydeligvis ikke.
Hun snudde og gikk ut til bilen. På trappa, snudde hun seg.
Du burde være snillere, Camilla.
Hun satte seg med ryggen til og ventet på taxi, tok barna og dro uten et ord til.
Camilla sto på trappa, ubehaget slynget seg inne i brystet. Dårlig samvittighet? Var hun virkelig blitt for hard?
Erik så etter bilen, før han tidde mot henne.
Hvorfor sa du det sånn?
Hva mener du?
Hun ba bare om litt hjelp. Men du…
Han gikk inn.
Det var stille i en uke. Så kom Erik hjem:
Mari ringte. Nytt intervju. Kan hun levere barna? Vær så snill, vær grei én siste gang. Hvis hun drøyer igjen, tar jeg det selv.
Camilla så på ham. Han sto imellom kone og lillesøster mellom barken og veden.
Siste gang.
Neste morgen kom Mari heseblesende inn, kysset barna og dro ut døra før Camilla rakk å si noe.
Rundt lunsj sjekket Camilla telefonen. Der sto et bilde i sosiale medier. Mari i et kafehjørne, et glass vin i hånden, en mann hånd om skulderen. «Så godt med litt skikkelig liv igjen!», sto det under bildet. Lagt ut for tjue minutter siden.
Ingen jobbintervju, ingen lege. Hun dumpet barna og levde som hun ville.
Camilla ringte Erik.
Kom hjem og pass barna selv. Jeg er ferdig.
Hæ? Jeg er jo på jobb!
Da får moren din hente dem. Jeg gidder ikke mer.
Men Camilla, hva skjer?
Gå inn på søsterens Instagram. Titt hvor hun er nå. Vi snakker senere.
Stille, så et sukk.
Hjemme om to timer.
Erik kom hjem, så på barna, så på kona.
Jeg har sett bildet, sa han lavt.
Og?
Kanskje det var et treff…
Erik, hun kommer alltid tilbake beruset. Sist ble hun kjørt av mannen i den SUV-en. Ser du ingenting?
Det er jo mine tantebarn! De kan ikke for. …
Og jeg? Er det mitt ansvar? Dette er ikke mine barn, Erik. Vil du hjelpe søstera di, får du gjøre det sjøl ikke på min bekostning.
Hun er søstera mi!
Hun ødela familien sin selv. Nå vil hun dumpe barna hos oss og gå ut og kose seg.
Du kan ikke mene det!
Hver gang barna er her juger hun om møter og kommer tilbake halvberuset. Nok er nok.
Erik sa ikke mer. Han tørket seg i ansiktet.
OK, jeg har forstått.
Mari kom sent. Barna sov på sofaen under teppet. Da hun begynte å si noe, stoppet Erik henne.
Dette går ikke lenger.
Hva da? spurte hun uforstående.
Du kan ikke bare etterlate barna og bli borte hele dagen. Vi er ikke barnevakt på heltid.
Hun kastet blikk på Camilla, leste svaret.
Dette har Camilla overtalt deg til, ikke sant?
Nei, dette mener jeg selv.
Hun sukket, tok barna og gikk uten takk. Døren slo så glasset klirret.
Neste morgen, mens de satt ved kjøkkenbordet, ringte mobilen. «Mamma» sto det.
Ja, mamma.
Camilla hørte bare brokker, svigermoras skarpe stemme i andre enden.
Hva er dette for noe? Kan du ikke hjelpe søstera mi? Jeg kan ikke selv, og dere vet det…
Mamma, vi har vårt. Vårt eget liv.
Jaså, fått dere hus og mistet samvittigheten! Skjønner godt hvordan det er, jeg!
Tut i telefonen. Erik la fra seg mobilen.
Hun er fornærmet.
Jeg merket det.
De satt tause. Ute skinte sola. På kjøkkenkarmen sto en tom blomsterpotte. Camilla så på den og tenkte: For en måned siden flyttet vi hit etter stillhet, eget hjem, å kunne leve vårt eget liv. Nå er det bare andres barn, andres problemer, familie som mener vi skylder dem noe.
Erik la hånda varm over min.
Beklager. Jeg skulle satt foten ned før.
Jeg svarte ikke, bare klemte rundt fingrene hans. Dette var ikke noen seier. Svigermor var fornærmet, Mari rasende, og foran oss lå en kald krig i lang tid. Men endelig følte jeg ikke bare utmattelse. Noe var som en lettelse. Jeg sa nei. Og han hørte det.
Resten fikk vente.
