– Dette er ikke din datter, er du helt blind, eller? Jeg hadde vært sammen med min kommende ektemann i under et år da jeg først møtte hans mor. Lite ante jeg at hun skulle være så mistenksom og negativ til meg og til vår datter, som ble født etter bryllupet vårt. Problemet var at vår lille jente ble født som en klassisk blondine med blå øyne, mens min mann, akkurat som hans yngre bror, så mer ut som en romani. Da jeg lå på barselavdelingen, ringte svigermor for å gratulere og ville hilse på barnebarnet. Da hun kom på besøk, fikk hun et stramt uttrykk i ansiktet og spurte meg rett ut i sykehusets inngangshall: – Har de byttet babyen? Alle som hørte det, ble sjokkerte, og svigermor stirret på meg og ventet på svar. Flau mumlet jeg at det ikke kunne ha skjedd, siden jeg hele tiden hadde vært sammen med barnet. Svigermor slapp ikke taket. Da vi kom hjem, og mannen min og jeg satt sammen med babyen, sa hun plutselig: – Dette er ikke din datter, er du helt blind, eller? Mannen min ble forfjamset, men hun fortsatte: – Hun ligner verken på deg eller moren, har du ikke skjønt det? Noen andre må jo ha vært innblandet! Da tok mannen min min side og geleidet svigermor ut av leiligheten. Jeg følte meg både trist og såret – vi hadde gledet oss lenge til denne dagen, og svangerskapet hadde vært tøft, men nå var datteren min endelig født, frisk og rask. Da jeg først fikk henne lagt ved siden av meg på barsel, spøkte legen: – For en fremtidig sanger dere har! Hun har virkelig gode lunger! Jeg smilte, og babyen ble lagt i sengen ved siden av meg. I dagene før hjemreisen drømte jeg om familiejuler sammen, men så… Etter svigermors første besøk prøvde mannen min å roe meg ned, men stemningen var ødelagt. Svigermor gav seg ikke, selv etter at sønnen stilte seg på min side. Telefonene hennes kom oftere, og ved de sjeldne besøkene hun hadde, kom de giftige bemerkningene mot både meg og datteren vår – vår glede. Hun ville aldri holde barnebarnet, prøvde alltid å være alene med sønnen og krevde en farskapstest. Jeg hørte alt fra rommet ved siden av. Mannen min gjorde sitt beste for å forklare at alt var i orden, men svigermor lo hånlig og svarte: – Ja vel, la oss finne det ut en gang for alle! På et tidspunkt klarte jeg ikke mer, gikk inn på kjøkkenet og sa: – Kan vi ikke bare ta den testen, få et flott bilde av resultatet, og så kan du henge det over sengen og nyte vissheten om at pappa faktisk er pappa? Svigermor ble sint og visste ikke hva hun skulle si, men vi tok testen. Mannen min ville knapt lese resultatet, han visste jo hva som sto der. Svigermor tok en titt og gav meg arket. Jeg klarte ikke dy meg og spurte: – Hva slags ramme vil du ha – lys eller mørk? Svigermor reagerte med sinne: – Nå gjør du narr av meg! Testen er sikkert laget av en bekjent. Min yngste sønn har et barn som likner ham på en prikk, mørkt og brune øyne, det er så tydelig at det er vårt! Testen, som svigermor hadde ønsket seg så sterkt, endret ingenting. Kampen vår fortsatte, og fem år gikk i interne familiekrangler. Så ble jeg gravid igjen, tre måneder etter at kona til min manns bror også fikk barn. Vi hadde et godt forhold til broren og hans familie, og de bare rullet med øynene hver gang svigermor startet sine mistanker om hvem som var far til vår datter. Brorens andre barn ble en jente. Da vi kom for å hilse på dem hjemme, løftet jeg forsiktig på dynen, så babyen – en kopi av vår egen datter! Jeg måtte le, og sa til brorens kone: – Ja, er du sikker på at ikke du også har vært sammen med min elsker? Alle forstod egentlig jargongen, lo litt – unntatt svigermor, som fikk farge som en rødbete i ansiktet. Hun sa ingenting. Det var et vendepunkt. Hun sluttet å komme med anklager, og da jeg for første gang så henne leke med dukker sammen med datteren min, skjønte jeg at isen var brutt. Nå er datteren vår familiens eldste og svigermors yndlingsbarnebarn – “vår kjære lille jente”, “min blåbærjente” og så videre. Svigermor skjemmer henne bort og prøver å ta igjen for årene hun behandlet oss som fiender. Jeg er ikke lenger sint på henne, men arrene sitter igjen. Jeg håper de forsvinner med tiden.

Dette er ikke din datter, er du helt blind?

Jeg hadde bare vært sammen med min fremtidige kone i under ett år da jeg møtte hennes mor for første gang. Da vår datter kom til verden like etter bryllupet, ante jeg ikke at svigermoren min skulle være så mistroisk og negativt innstilt mot både meg og den lille. Problemet var at datteren vår var helt lys blond med klare blå øyne, mens jeg og min yngre bror alltid har vært mørkere i huden og håret.

Da jeg lå på barselavdelingen, ringte svigermor meg, gratulerte og ville møte sitt barnebarn. Så hun kom på besøk. Ansiktet hennes ble straks alvorlig, og ute i sykehusgangen spurte hun rett ut:
Hva, har de byttet barn her?

Folk som hørte det rundt oss, ble helt tause, og svigermor stirret forventningsfullt på meg, som om hun ventet et svar. Jeg stammet litt forlegen frem at det ikke var mulig, for jeg hadde vært sammen med babyen hele tiden.

Jeg kunne se at svigermor hadde flere tanker på tungen, men hun sa ikke mer der og da. Hjemme, da jeg og kona satt sammen med babyen, fikk hun det plutselig ut:
Dette er ikke datteren din, er du fullstendig blind?

Jeg ble helt stum, og svigermor fortsatte:
Hun ligner ikke på deg i det hele tatt, og ikke på moren sin heller. Har du tenkt på hvorfor? Dette må jo være en annen manns barn!

Da tok kona mi min side, og fulgte svigermor til døren. Jeg følte meg truffet og såret vi hadde gledet oss sånn til denne dagen, og svangerskapet hadde vært langt fra enkelt. Men datteren vår ble født frisk, jeg pustet lettet ut første gang jeg så dette lille, rosa skriket, og legen lo:
For en sangerinne du har fått deg, de lungene der er ikke småtteri!

Jeg smilte, datteren min ble lagt ved siden av meg, og vi ble trillet tilbake på rommet. Hele tiden før hjemreise drømte jeg om hvordan vi skulle feire som en familie, spiste kaker og koste oss men plutselig…

Da svigermor hadde gått, prøvde kona å trøste meg, men stemningen var ødelagt. Svigermor gav seg ikke hun ble mer intenst mistenksom, og begynte nesten en krig. Hun ringte mannen min ofte, og når hun besøkte oss, kom det alltid en eller annen spydig kommentar om både meg og gleden vår over den lille.

Svigermor nektet å holde barnebarnet, prøvde å få sønnen alene, og krevde at vi tok en farskapstest. Hun snakket høyt og tydelig og jeg kunne høre alt fra stua. Kona mi forsøkte å overbevise henne om at alt var i orden, at dette var hennes datter og at hun stolte på meg, men svigermor bare ristet på hodet:
Ja, la oss nå sjekke det, da!

En kveld orket jeg ikke mer. Jeg gikk inn på kjøkkenet og sa:
Hvor lenge skal vi høre på det tullet her? Skal vi ikke bare ta testen, så kan vi kjøpe en flott ramme, så kan svigermor henge beviset på veggen og være stolt pappaen er deg!

Svigermor så på meg med lynende øyne og ble svar skyldig. Jeg tok meg nesten sammen, men kunne ikke skjule sarkasmen i stemmen.

Likevel gjorde vi testen. Kona mi nektet å lese resultatet, for hun visste jo sannheten. Svigermor tok papiret, leste, og leverte det stille tilbake til meg. Jeg kunne ikke dy meg for å si:
Så, hvilken ramme vil du ha lys eller mørk?

Svigermor ble rasende:
Hun gjør narr av meg! Det er sikkert en kompis som har skrevet dette! Min yngste sønn har barn, og det ligner på han mørkt hår, samme øyne, da ser du jo hvem som er foreldrene!

Kort sagt den testen gjorde ingen forskjell. Striden fortsatte, og årene gikk fem år ble det, med interne diskusjoner og stadige hint. Så ble kona mi gravid igjen, tre måneder etter at broren hennes kvinne også ventet barn. Vi hadde alltid hatt et godt forhold til dem, de bare himlet med øynene hver gang svigermor begynte å så tvil om farskapet til mitt første barn.

Andre gangen ble det ei jente også. Vi fikk hilse på den lille og moren hennes da de kom hjem fra sykehuset, og da jeg løftet på teppet, måtte jeg le. Der lå en kopi av vår egen datter! Alle så på meg, og jeg lo fortsatt da jeg sa:
Så, skal du tilstå nå du er vel også sammen med min elsker?

Folk forstod spøken og lo med meg, noen mer nølende enn andre men alle lo, unntatt svigermor. Ansiktet hennes ble knallrødt, men hun sa ingenting. Det var et vendepunkt. Etter det sluttet hun bare å komme med dumme hentydninger, og dagen jeg så henne leke med dukker sammen med datteren min på stuegulvet, forsto jeg at isen var brutt.

Nå er datteren min den eldste og favoritten, “vår lille pike”, “min lille tyttebær” og mer til. Svigermor skjemmer henne bort, gir gaver og prøver å ta igjen for årene hun behandlet oss som fiender. Jeg er ikke sint på henne lenger, men et arr er det. Jeg håper det blekner med tiden.