Det er ungen til Ivar
Denne historien hendte for ikke så lenge siden, i en velholdt leilighet i fjerde etasje i en typisk norsk blokkbebyggelse i Oslo. Her bodde en muntlig, men traust pensjonist på deltid, en enslig dame ved navn Ragnhild.
Livet til Ragnhild var ikke akkurat rystende spennende. Alt var på stell: pensjonen kom som den skulle, hun jobbet litt videre, hadde sin faste vennegjeng, dro innom barnebarna i Drammen og var innom moren som bodde alene og klaget over at ikke verden var som før.
Denne dagen var helt som vanlig.
Ragnhild ringte moren sin om morgenen og fikk siste nytt fra klagespalten «Mine plager, dag 2378».
Så var det fridag hun jobbet turnus på privat legekontor, og brukte tiden på å svare på pasient-telefoner og føre timebok.
Og i dag? Jo da, det var rutiner som gjaldt. Lage mat og ta turen til mor ble dagens prosjekt turen var strengt tatt bare over to gårdsplasser, men når det var ti minus og glatt, føltes det lengre (og enda skulle hun opp til femte uten heis ingen trim som Oslo-blokk-trim, spør du Ragnhild!).
Ikke var hun ivrig på fortellingene om mors forskjellige vondter heller fargelagte diagnoser og stadier av smerte, som like gjerne kom fra nysgjerrige fru Pedersen i oppgangen eller som råd på Nitimen. Det hjalp ikke at Ragnhild selv hadde vært operasjonssykepleier nesten førti år. «Hva kan vel du vite? Du var jo bare inne på å dytte inn instrumenter!», svarte alltid moren.
På vei ut med søpla satte hun posen i gangen og tok en kjapp titt i speilet. For en dame på pluss seksti så hun overraskende vital ut: noen få smilerynker her og der, men ellers kortklipt lyst hår og store øredobber. Kanskje litt slapp i kinnene, men pytt.
«Rugbrød og meierismør til mor», mumlet hun, mens hun rammet inn leppene med leppestift da ringte det plutselig på døra.
Inngangspartiet var sikret med porttelefon. Hvem i all verden kunne stå på døra så tidlig? Kanskje naboen, fru Solveig, som likte å bli invitert inn på kaffe iblant?
Ragnhild åpnet, leppestiften fortsatt i hånden. Foran henne stod en lyshåret jente med hestehale, stripete genser og olabukser, med sekken på ryggen. Og i armene: et barn et bitte lite menneske, innpakket i brunt pledd.
Jenta hadde de sammenknepne øynene til en som forsøker å skremme opp en parkeringsbot via tankens kraft, og sa lavt, nærmest som en fisker som skynder seg hjem fra fjorden:
Denne er til deg
Ragnhild tok imot bylten, nesten på refleks og så ned: «Herre min hatt, det er jo faktisk en baby!»
Da hun så opp igjen, var jenta allerede halvveis ned trappen.
Det er Ivars barn, jeg må studere ropte hun på vei ned, før døren smalt igjen i oppgangen.
Ragnhild stod på dørmatten en stund, fortsatt lettere lammet: Hvorfor skulle hun holde dette barnet?
For sikkerhets skyld ventet hun i gangen kanskje jenta bare skulle hente noe i bilen? Men nei, alt ble bare stillere og stillere.
Nå sto hun med baby og et ukjent handlenett i gangen. Uten å helt vite hvorfor, tenkte hun: «Husk søpla på vei til mamma.»
I nettet fant hun to tåteflasker, en boks med morsmelkerstatning, en pakke bleier og noen klesskift.
Et slags håp snek seg inn: «Snart ringer det på igjen, jenta kommer og henter babyen og så er det hverdagsbrød, butikk, syte-mamma»
Hun fullførte til og med sminken, mens hun kikket mot vinduet.
Men det ringte ikke.
Barnet våknet og klynket. Ragnhild så rådville ut: «Det er ikke min unge engang skal jeg i det hele tatt skifte bleie på den?» Men hun skrelte av pysjen, skiftet og lagde mat, hun var tross alt gammel sykepleier.
Frykten fikk fart på snurrende tanker. «Ivar hvem i all verden er Ivar?»
Ragnhild hadde én sønn han het Ludvig, bodde med kone og barn i Bergen. Minner og bekymringer svirret: Kunne dette på et eller annet absurd vis faktisk være Ludvigs datter?
Nåja, lille venn, skal vi bytte truse? sa hun, mens hun klønete fiklet med bleia.
Hun rakk akkurat å legge babyen på sofaen og tenke at dette måtte hun rådføre seg om, da moren igjen ringte for å mase om riktig gråpære fra Meny. «Ikke de du kjøpte sist, men de du kjøpte nest sist. De med rødmende skrå! Og husk myke!», maste hun.
Da babyen slumret etter flaske nummer to, prøvde Ragnhild å ringe Ludvig. Telefonen var selvsagt utilgjengelig.
Hun forhørte seg med barnebarnet Mads men nei, pappa Ludvig var på ukependling uten dekning i indre Trysilstraktene; hjemme først i morgen.
Dagen gikk i en virvel av babysyssler; trippende frem og tilbake i stua, og nervene spratt som lakrisbånd. Tuftet på et vagt håp om at «barnets mor» snart kom og hentet, lot hun være å ringe politiet for sikkerhets skyld, for «man vet jo aldri, kanskje det er Ludvigs?» Tankene gikk i sirkel mens hun strøk babyens myke kinn.
Som all god samvittighet dikterer, ringte hun til slutt venninnen Vigdis for moralsk støtte. «Vigdis, skulle du tro det jeg har fått en baby levert på døra!»
Vigdis, uredd og logisk, konkluderte raskt: «Rolig nå! Ikke gjør noe overilt. Kanskje hun tok feil av etasje. Hva om vi går en runde og banker på hos naboskapet? Har du forresten en Ivar i blokka?»
Ragnhild og Vigdis la ut på ekspedisjon og fant ut at på sjette bodde en Ivar i følge postkassen. De ringte på.
En grinete bestemor åpnet døra, og jaggu, ut ruslet en ung mann med mer skjegg enn hår på issen og stappet bånn i shortsen på en tirsdag.
Hei, er det deg som er far til en liten jente? spurte Vigdis.
Hæ? Nei, jeg har ikke barn! Det er sikkert posten som har trøbbel.
Etter tredje runde med «nei, jeg lover, ingen barn her», trakk de seg tilbake. Ivar tilbød seg å lage post på Facebook: «Etterlyses: mor eller far til baby», men Ragnhild takket høflig nei med hjertet i halsen.
Middagen gikk til potetmos for både henne og baby, mens hun ventet på at telefonen til Ludvig skulle virke. Da han endelig svarte morgenen etter, utbrøt han, lettere traumatisk:
Mamma, har du blitt klin kokos? Jeg heter ikke Ivar jeg er din Ludvig!
Ragnhild pustet forsiktig ut og innrømte, med et glimt i stemmen: «Beklager, sønnen min, det tok visst helt av her.»
Den dagen ville faktisk alle til Ragnhild: moren ringte for den månedsviste hylende smerterapporten, babyen måtte trilles, og når hun leverte varer til moren med baby i bæresjal! så moren rart på henne:
Hva ER dette?
Hvem. En liten en, du vet, jeg passer henne for barnebarnet til fru Semmingsen, borte i frisøren bare.
Og foten din?
Bedre allerede.
Alt gikk i loop, men samtalene om tannpine, hevelser og bilyder gikk i glemmeboken mens mor beundret babyen: «Se, se hvordan hun griper fat i fingeren min for et kløpper!»
«Ja hun er visst en perle», smilte Ragnhild, og plutselig begynte hun å fundere på hvilket norsk navn som passet en slik liten tulle best.
Idet Ragnhild endelig la seg ned på sofaen, sendte mobilen en etterlengtet pling: Ludvig var på nett!
Plutselig, midt i avspenningen, ringte det på døren. Der tilbake på dørstokken stod den lyshårede jenta fra dagen før, like vill i blikket og i hodeplagg på høyde med en kjølig maidag.
Hvor er hun? Hva har du gjort med henne? Hvor er hun?!
Ragnhild var fortsatt nyvåken: Ja, du, hun sover på soverommet mitt.
Jenta smatt inn, halsende, og med ett var hun på gulvet ved babysengen og hylte som hun ikke hadde sett barnet sitt på år og dag. Etter vann, sjokolade og en pause i snufsingen, kom hele sannheten på norsk og bredt ut:
Hun het Julie, babyen het Eira. Julie var student ved helseskolen, akkurat som Ragnhild hadde vært (dog den gang det het «Søsterhjemmet»). Hun kom fra Vesterålen, og en sommerforelskelse med Ivar student fra Oslo hadde endt med Eira. Ivar hadde lovet både gull og grønne skoger, og forsikret at moren hans ville hjelpe hvis det trengtes.
Etter jul var det slutt på kommunikasjonen. Julie ble kastet ut hjemmefra, bodde en stund på sofaen til en venninne, og var til slutt nødt til å ringe på dører for å finne redning. I all forvirring hadde hun naturligvis forvekslet blokka; Ivar bodde nemlig i en like anonym ni-etasjer borti veien, med en nesten identisk inngang.
Jeg har sett bilde av moren hans du er prikk lik! utbrøt Julie, mellom latter og gråt.
Ragnhild ristet på hodet. Som de sier: «Å skape mesterverk og frasi seg all ære er jo det motsatte av fornuft.»
Hun tilbød Julie og Eira et opphold så lenge det trengtes og Julie, fortapt i eksamener, ble værende.
For noen uker senere var eksamen bestått med glans, og Ragnhild hadde fått seg både daglig selskap og fri tilgang på babykos. At også moren hennes svermet om både Eira og Julie, og tok til seg all den moderne medisinfo Julie kunne servere, spikret bare gleden.
Da høsten kom, flyttet Julie og Eira opp til syvende for å gi sprøyter til Ivars bestemor og begynte forsiktig på et nytt kapittel. Ikke uten ironien: Man vet aldri hvor en tilfeldighet fører deg. Joda, selv et barn levert på døra kan faktisk, i Norge, være starten på akkurat det man ikke visste man trengte.
