Sønnen til en god venn av meg er en helt fantastisk gutt. Han har alltid vært flink på skolen, studert grundig, tatt eksamen med topp karakterer, fått seg jobb og jobbet hardt. Nå er han en velstående forretningsmann, har en hytte ved fjorden, en leilighet midt i Oslos sentrum jeg sier deg, det er nesten som et eventyr. Et mirakel av en kar.
Men… det er jo alltid et men han giftet seg med en jente. En forferdelig jente, fra en dysfunksjonell familie. Sint, sjalu og hardhjertet. Dette er ikke bare min venninnes ord, selv om hun føler hun har mistet sin eneste sønn til denne jenta det er et faktum.
Først fikk denne harpyen ham til å bryte all kontakt med sine venner. “Hva skal dere med de? De kommer bare for å drikke kaffe og låne penger de utnytter dere”, sa hun.
Deretter ble hun mer systematisk hun sørget for å kvitte seg med alle slektningene hans. Familien hans er stor og sammensveiset de feirer sammen, ringer hverandre ofte virkelig en solid familie.
Kona rullet først bare med øynene hver gang hun hørte om invitasjoner fra svigerfamilien. Hun fant opp påståtte forpliktelser hver gang de ble invitert bort, og fikk plutselige hodepiner når noen fra familien ville komme på besøk.
Til slutt var det bare moren hans som fikk komme innimellom, for hun lengtet sånn etter å se barnebarnet sitt. Og selvfølgelig savnet hun sønnen sin.
Men hver gang hun kom, greide svigerdatteren på et eller annet vis å lage et drama.
Ikke med gråt og roping, men på en lavmælt, hvislende måte: “Jeg har sagt det fem hundre ganger men du forandrer deg ikke. Ikke kom med billige gaver. Vi bruker bare fine ting her, og så tar du med deg billige småting.”
Sønnen stod der ved siden av og nikket: “Mamma, for guds skyld…”
I går møttes vi jeg, venninnen min og en tredje venninne. Hun gråt stille og viste oss en melding hun skalv sånn på hånden med. Svigerdatteren skrev at hun og mannen hennes nå hadde bestemt at det var best hun ikke kom på besøk lenger.
Hun hulket og fortalte at sønnen bare hadde ringt og sagt: “Mamma, du gjør kona mi lei seg. Når du har vært hos oss, tar det flere dager før hun blir seg selv igjen.”
Men… det handler jo ikke egentlig om dét. Vi satt der og sukket, stakkars kvinne, hvordan kan det gå så galt. For en forferdelig svigerdatter.
Men da sa den tredje av oss: “Hva har egentlig hun med det å gjøre? Du har jo oppdratt sønnen din selv han er både kald og hjerteløs.”
Jeg ropte ut at hun ikke skjønte noe. Hva skulle han ellers gjøre, når kona er sånn? Han gjør det jo for familiens skyld, for husfreden du skulle sett hvor god han var mot moren sin da han var liten. Da han gikk i sjette klasse tegnet han en blomst og et hjerte til henne for kvinnedagen.
Vi kan vise frem den tegningen fortsatt. Og hadde det ikke vært for denne kona
Men hun bare trakk på skuldrene og sa at hvis mannen ikke var slik selv, ville ingen kone i verden fått ham til det. Så reiste hun seg og gikk.
Plutselig føltes det som om noe sløret falt bort fra øynene mine. Hele livet mitt har jeg trodd på denne tanken en god mann får en ond kone.
Og så står vi her og ser det klart: En mann er hardhjertet fordi han er slik, ikke fordi en dårlig kone tvinger ham til det.
