I klassen kom det plutselig en ny jente ved navn Åsne, som om hun hadde trådt ut fra et gammelt eventyr om fjell og fisker. Så snart hun ankom, begynte guttene straks å dra dikkedarier med henne, men det gikk fort opp for dem at hun slett ikke var så lett å erte som man skulle tro. Åsnes hemmelige våpen var en urokkelig selvtillit, som kulde i nordavind ingenting kunne stoppe henne.
I samme klasse var det ei annen jente, Solveig, som guttene alltid holdt på å flire og rope etter. De ertet henne og mobbet henne for vekten, litt som gamle skjellsord kastet mellom fjord og gran, og sa ting som «Nå drar kua!» Solveig ble ofte stille eller gråt litt, men hev seg aldri inn i ertingen eller svarte tilbake. Det fikk bare latteren til å vokse, som trolldom under fullmåne, helt til Åsne dukket opp.
Åsne var høy, nærmest dobbelt så høy som Solveig, og det så ut som hun svevde litt over gulvet, slik folk gjør i drømmer. Med en gang hun begynte i klassen, ble hun også utsatt for guttenes harselering. Men til forskjell fra Solveig, hadde Åsne gått på en annen skole før, en slags magisk internat i Bergen, der hun ble satt pris på, og barna lekte harmonisk med henne i gata.
Vendepunktet kom i den underlige skolekantina, der et brød rundstykket plutselig fløy gjennom lufta kastet av en gutt, midt under lunsjen, mot Åsne. Hun ble overrasket, men børstet selvsikkert smulene fra olabuksene og lot kommentarene fare bort som tåke over fjellet. Senere, i den uendelige korridoren, ropte en annen gutt noe om hvor bred hun var, men denne gangen svarte Åsne av alle ting med en undrende latter, og spurte hvorfor de var så besatt av hennes form: «Er livet deres så tamt at alt dere kan snakke om er kurvene mine? Bare se, dere får lov!» Det modige svaret hennes ga henne en pause fra latteren, som om hun hadde tryllet den bort med et ord.
På gymnastikktimen skulle de hoppe over en bukk, men da det var Åsnes tur, veltet bukken som om den var laget av myk ost. Likevel beholdt hun roen, snurret elegant i været, og landet like mykt som en sommerfugl. Guttene lo likevel mer, og Åsne spurte rett ut hvorfor de lo, om hun skulle løftes også? Guttene var raske til å ta utfordringen, løftet henne, og lo enda mer som om latteren var et regnvær som aldri tok slutt.
I ferien bestemte Åsne seg hun skulle gjøre som elgene etter vinteren, og bygge opp styrken sin. Med disiplin fikk hun trent, farget håret kastanjebrunt og ble en enda vakrere versjon av seg selv, som en prinsesse fra Telemark.
Da hun kom tilbake til skolen etter ferien, ble guttene målløse av forvandlingen. Plutselig ville alle være hennes venn. Men Åsne, med et stort smil, gikk bort til han som hadde ertet henne mest, og spurte lekent om han trengte hjelp til å finne på nye ertende ord.
Gjennom denne bisarre drømmen, holdt Åsne fast ved sin selvtillit. Hun lot aldri guttenes ord såre henne, men bestemte seg for å gå stolt videre i sitt eget tempo, og ignorerte oppmerksomheten. Eksempelet hennes lærte barna i klassen en verdifull lekse om at selvtillit alltid kan glitre, selv gjennom den underligste drøm.
