Det var åtte dager igjen til bryllupet mitt da faren min døde. Han sovnet inn, fredelig, om natten. Jeg var på jobb da sykehuset ringte. De sa det ikke var mer å gjøre. Jeg satte meg på gulvet i korridoren og visste ikke engang hvordan jeg skulle reagere. Moren min hadde gått bort for flere år siden, og han var alt jeg hadde igjen. Kvinnen som hjalp til hjemme hos ham fant ham hun hadde nøkkel.
Jeg var hans eneste barn, hans bortskjemte gutt. Vi snakket sammen hver dag. Om morgenen ringte han for å høre om jeg hadde spist frokost, om kvelden spurte han om jeg var trygt hjemme.
Dagene etterpå var kaotiske. Våke, begravelse, folk som kom for å vise medfølelse. Jeg sov knapt to timer hver natt. Jeg så hele tiden på mobilen, som om jeg forventet en melding fra ham, klar til å svare. Min forlovede, Marte, var ved min side den første dagen, men etter hvert trakk hun seg unna, som om hun syntes hele sørgestemningen var ukomfortabel.
Den tredje dagen etter begravelsen skrev hun: «Vi må snakke om bryllupet.» Jeg svarte at jeg ikke var i form, at jeg ikke hadde hodet til slike ting nå. Hun insisterte. Vi møttes samme ettermiddag, og hun sa rett ut: «Hva gjør vi? Alt er betalt lokalet, musikken, kjolen, menyen. Vi kan ikke bare miste pengene.»
Jeg så på henne og kunne ikke tro det jeg hørte. Jeg sa: «Jeg har nettopp begravet faren min. Jeg sørger. Jeg klarer ikke feire, danse og skåle.» Hun svarte at hun forsto sorgen min, men vi måtte være «praktiske» pengene kunne ikke bare kastes bort.
Da reiste jeg meg, og ba henne gjøre opp regnskapet. Jeg spurte hvor mye hun hadde betalt, hvor mye hennes familie hadde gitt, og hva jeg hadde bidratt med. Jeg tok ut sparepengene jeg hadde satt av til vårt fremtidige hjem, og ga henne alt tilbake til siste krone. Jeg ga henne konvolutten og sa: «Dette var det. Jeg kan ikke gifte meg med noen som tenker mer på en fest enn min smerte når det er som tyngst.»
Hun sa ingenting. Så begynte hun å gråte, sa jeg overreagerte, at jeg handlet i sinne og kom til å angre. Jeg svarte at det ikke var en fjern slektning jeg hadde mistet, men min far den eneste jeg hadde og hvis hun ikke kunne forstå det, var hun ikke den jeg ville starte familie med.
Vi avlyste alt sammen. Vi meldte til gjestene at bryllupet ikke ble noe av. De fleste forsto, selv om noen trodde vi bare utsatte det. Noen mente jeg var gal, at jeg kunne gifte meg nå og sørge senere. Jeg klarte det ikke. Jeg kunne ikke smile på bilder og skåle.
Tiden gikk. Jeg bearbeidet sorgen. Jeg solgte farens bil, ordnet huset hans og lukket det kapitlet. For ikke lenge siden fikk jeg vite at Marte giftet seg med en annen. Bare et år etter oss. Jeg så bilder på sosiale medier hvit kjole, stor fest, smil, skåler.
Noen ganger lurer jeg på om jeg var for hard. Om jeg burde ha tenkt mer. Men så husker jeg den dagen hvordan vi satt overfor hverandre, hun snakket om penger mens jeg falt sammen innvendig og jeg kjenner at valget mitt var riktig.
