Det var allerede blitt kveld. Svigersønnen tok med seg svigermoren hjem. Han satte to av bagene hennes på gulvet i gangen, og gikk deretter inn til Ingrid. Da hun så moren sin, overskygget skuffelsen alt annet. Så nå må jeg ta vare på deg resten av livet? Du har vel ingen tanker om å reise tilbake til bygda di etterhvert…
Ikke så lenge siden hørte jeg historien om en gammel venninne som alltid hadde vært bitter over sitt ansvar overfor sin aldrende mor. Heldigvis endte det bra til slutt var det svigersønnen som ordnet det hele med en god institusjonsplass, der han betalte alt selv. Men Ingrid visste ingenting om dette den gangen, og hun fikk først vite noe da moren ble utskrevet fra helseinstitusjonen.
Mannen til Ingrid hadde hentet svigermoren hjem og sa til kona si: Moren din har det bra nå, jeg har kjøpt inn alt hun trenger, men hun trenger litt tilsyn fremover. Så hun blir boende hos oss en stund det gjør vel ingenting, eller?
I virkeligheten skulle det jo vært Ingrid selv som stilte det spørsmålet til mannen sin. Det handlet jo om hennes egen mor. Men i stedet for å takke mannen for omsorgen han viste moren hennes, laget hun en underlig og slett ikke uforståelig scene: Mamma, jeg har nettopp flyttet til Oslo, prøver å etablere et liv her og så dukker du opp! Og nå vil du bo sammen med meg i denne leiligheten! Mener du at jeg skal ta vare på deg hele livet, du vil vel aldri reise tilbake til den gamle bygda igjen?
Moren, nå alderspensjonist, ble naturligvis urolig av å høre dette. Men det var mannen til Ingrid som ble aller mest sjokkert.
Endelig viste kona ham hvem hun virkelig var. Dette var ikke den kvinnen han trodde han giftet seg med. Den bekymrede svigermoren begynte så smått å pakke sakene sine for å reise hjemover, mens Ingrid, med et hardt dunk, smalt døren bak seg og forsvant til en venninne.
Da Ingrid omsider kom tilbake sent på natten, var koffertene hennes pakket, og en togbillett lå på bordet. Uforstående spurte hun ektemannen:
Hvorfor, har ikke moren min reist ennå? Eller skal du et sted? Nei, dette er sakene dine og din billett. Jeg tror kanskje vi bør bo hver for oss. Jeg har alltid ønsket meg barn, men i kveld innså jeg at jeg ikke kan gi barna mine en slik mor. Tenk gjennom valgene dine. Bo gjerne i en periode på gården hos moren din, og så får hun bo her så lenge. Når du har tenkt deg om, kan du komme tilbake, sa han rolig, men bestemt.
Ingrid hadde aldri trodd at mannen hennes ville ta en slik avgjørelse.
