Et fryktelig julefeil ble begått av en kvinne. Hun trodde hun gjorde alt riktig. Hun tok på seg solide støvler, en tykk pelsjakke og en lue, satte seg bak rattet på sin terrangbil og kjørte mot et lite trehus på landet. En sølvglinsende feil, men hun var fast bestemt på å finne svar.
Kvinnen het Tora Larsen. Hun hadde bare én sønn, en gutt hun fikk sent i livet. Tora og sønnen, Espen, hadde levd sammen i tretti år. Hun elsket ham over alt, jobbet hardt og bygde opp formuen for å gi ham et trygt liv. Espen hadde møtt en jente fra hybelen på universitetet, en ung dame ved navn Solveig, og sammen hadde de allerede fått en liten sønn.
Tora visste at Solveig, som hun kalte “den skjulte”, hadde planer om å ta bort Espen fra familien og leve av arven. Derfor bestemte hun seg for å konfrontere Solveig, finne ut hvor hun bodde og enten skremme eller bestikke henne det måtte bare bli gjort. Hun ville rive slangen bort fra sønnen som nå ikke ville høre på moren lenger, men snakket om bryllupet sitt.
Tora hadde et hardt, rynkete ansikt, nesten som en bulldog, med øyne som glødet av raseri som en beruset ulv. Hun var så stor og solid som et nasjonalt monument. På veien kjøpte hun noen epler, pærer og en liten bjelle til barnet, for selv om hun var på jakt, måtte hun starte samtalen på en høflig måte vi er jo ikke ville dyr.
Alt gikk etter planen. Hun ringte på døren, gikk inn som en kjempe, tok av seg støvlene og jakken. Hun hilste på Solveig med et varmt julesmil, men så i lekerommet en liten gutt som lå på en barnevogn. Gutten het Petter, som Solveig forsiktig hadde sagt navnet hans.
Tora gikk bort til barnevognen og ga Petter bjellen. Med en gang brast gutten ut i en latter som fikk Tora til å skjelve. Petter gripte bjellen, hoppet på tå i små sokker, holdt seg med én hånd på vognen og danset som om han utførte en liten forestilling. Han viftet med bjellen og beholdt blikket på Tora, og ropte av begeistring. Noe ved Tora fikk ham til å føle en enorm glede.
Gutten begynte å trekke i Toras hånd, lo og lo. Øynene hans ble som to glimt, munnen med de to små tennene strekte seg bredt. Så gjorde Tora en feil. Instinktivt løftet hun barnet opp i armene. Petter klemte henne hardt, så han begynte å klappe lett på ansiktet hennes med bjellen, og dekket henne med en myk, barnslig tone: «Hvem er denne lille lille lille?» «Hvem er denne søte sukkerspiss?» som en liten tosse. Hennes hjerte slo som en tromme, varmt og søtt, og hun fikk en krystallklar følelse av kjærlighet. Petter så på henne med forelskede øyne og ville ikke slippe taket. Duften av hans lille lykke fylte rommet som om engler hadde kommet og luktet av barnas uskyld.
Tora ville egentlig ikke gi fra seg barnet. Hun ville ha Petter for alltid, og plutselig hadde hun blitt forelsket. En tåre trillet nedover den rynkete kinnet hennes, men hun klarte likevel å holde fast på følelsene.
Til slutt befalte Tora Espen å gifte seg, selv om han vanligvis hadde sine egne meninger. Da han endelig lovte å gifte seg med Solveig og ta Petter med seg, brukte Tora trusler og løfter for å få dem til å flytte inn i den store villaen hun eide. Men hun holdt seg mest i bakgrunnen, så familien levde fredelig i huset.
Tora var helt oppslukt av Petter. De klarte ikke å være fra hverandre, de elsket hverandre over alt. Så en gang gjorde en kvinne en fryktelig feil eller kanskje en lykkelig en? Ingen vet. Men hun fant sin julegave i det uventede øyeblikket. Julen er en spesiell dag, og gavene er det også.
