Det tok meg femten år å innse at ekteskapet mitt var som det treningssenteret du melder deg inn på i januar fullt av gode intensjoner i starten, før det står tomt resten av året.
Alt startet på en helt vanlig tirsdag. Jeg kom trøtt hjem fra jobb, og der lå han langstrakt på sofaen, hånda begravd i en pose Sørlandschips, og så på samme zombiserie for tredje gang.
Hva blir det til middag? spurte han uten å løfte blikket fra skjermen.
Noe i meg knep til. Som når du formaterer en PC tilbake til fabrikkinnstillinger.
Tja, hva tror du, kjære? Hva blir det til middag? svarte jeg mens jeg satte fra meg jobbag.
Han så på meg som om jeg akkurat hadde begynt å snakke kinesisk.
Hva mener du? Du lager jo alltid mat.
Jaså? Interessant observasjon. Vi snakkes senere, jeg skal ut og spise med venninner.
Ansiktet hans var dikt i seg selv. Mer som et haiku. Kort, men mettet.
Den kvelden spiste jeg grillet fisk, drakk hvitvin og lo så jeg fikk vondt i magen. Kom hjem i ellevetiden. Han hadde bestilt pizza, og ungene var i ekstase.
Mamma, hvorfor kan vi ikke spise sånn oftere? spurte den yngste, med ketchup på nesa.
Uka etter gikk jeg enda lenger. Bokstavelig talt.
Jeg drar til Hellas på fredag, annonserte jeg over frokostbordet.
Han holdt på å sette kaffen i halsen.
Hva mener du, til Hellas? Hva med barna?
De er hos deg. Du er pappaen deres, ikke sant? Jeg har troen på deg.
Men jeg har møter! Jeg må på jobb!
Jeg så ham rett inn i øynene.
For en tilfeldighet. Jeg hadde også alltid viktig jobb de siste femten årene. Men jeg fikk det til. Jeg er sikker på at du og din «geniale hjerne», som du liker å skryte av, også skal klare det.
Så jeg dro. Alene. Eller, teknisk sett, med en tante, men det er irrelevant.
Første dag fikk jeg sytten meldinger:
«Hvor er treningstøyet?»
«Hvordan slår man på vaskemaskinen?»
«Kokes pasta med kaldt eller varmt vann?»
«Kan barna spise frokostblanding til middag?»
Jeg svarte bare på én:
«Google er din venn.»
På dag tre var meldingene endret:
«Barna vil ha kyllingnuggets igjen»
«Har de alltid så mye lekser?»
«Hvorfor er det så mange foreldremøter?»
Jeg svarte ikke. Jeg var opptatt jeg drakk iskaffe ved sjøen og leste bok, uten at noen avbrøt meg hvert femte minutt.
Da jeg kom hjem, så huset ut som etter en naturkatastrofe. Det lå sokker i taklampa aner fortsatt ikke hvordan de havna der hunden gikk rundt med en sokk på hodet som lue, og datteren min hadde malt hele rommet sitt lilla med leppestiften min.
Han satt sammensunket på sofaen, fosterstilling.
Du er tilbake, klynket han. Takk og lov.
Hvordan har det gått? spurte jeg, brun og uthvilt.
Jeg forstår ikke… Hvordan får du til alt dette hver dag? Det er jo… ikke menneskelig.
Det er nesten som en fulltidsjobb, ikke sant?
Han sa ingenting. Zombiene stønnet fra TV-en. Han og.
Unnskyld, hvisket han til slutt. Virkelig unnskyld.
Siden den gangen har ting forandret seg. Han lærte seg å lage tre brukbare retter. Vel, to og en halv, for spagettien er fortsatt litt hard innimellom. Nå vet han hvor vaskerommet er, hvordan foreldremøtene foregår, og at spørsmålet «Hva er til middag?» ikke er gyldig hvis han ikke selv lager maten.
Jeg har begynt å reise bort hver tredje måned noen ganger alene, andre ganger med venninner. Uten dårlig samvittighet.
Forrige uke spurte naboen min, med store øyne:
Reiser du virkelig bort og lar barna være hjemme med mannen din?
Jepp, svarte jeg. Han er faren deres, ikke barnevakten.
Men… hva om noe går galt?
Da lærer han. Akkurat som jeg måtte lære, da han lot meg være alene med alt hjemme mens han var på «viktige møter» som gjerne endte på puben.
Hun ble stille, tenksom. Jeg så henne på Gardermoen en måned senere. Hun skulle til Italia.
Det viser seg at karma ikke alltid er hevngjerrig. Den er ofte en tålmodig lærer som gir deg leksene du trengte for lenge siden. Og nekter du å lære, melder du deg ufrivillig på intensivkurset i livets realiteter.
Nå skryter han til og med av at han kan flette håret til dattera vår. Det ser mer ut som sjømannsknuter, men det er innsatsen som teller.
I går kveld spurte han:
Skal du reise bort igjen snart? Bare… så jeg kan forberede meg mentalt.
Tenker på Portugal til bursdagen min.
Han sukket oppgitt.
Hvor mange dager?
Ti.
Ok. Jeg vet i hvert fall hvor førstehjelpsskrinet er.
Jeg kysset ham på panna, sånn man gjør med et modig barn før vaksine.
Er det bare jeg, eller burde «Husmor 101» vært obligatorisk før ekteskap? Eller er det flere som meg der ute?
