Stor skilsmisse
Nøyaktig fire år holdt vi Andersen sammen i ekteskapet. Uansett hvor mye vi prøvde å late som evig kjærlighet, klarte vi aldri å slå rot i familiens hage. Nå nærmet skilsmissen seg i horisonten.
Sånn helt uten videre skal dere bare skilles, ja? spurte venninnen min, Ingrid, da jeg inviterte henne hjem til meg for å drukne sorgen i runde italienske smørbrød.
Ja. Hva annet kan vi gjøre? Vi har snakket om det. Det er best for oss begge
Jeg mener ikke selve skilsmissen, men selve eventet! Skulle vi ikke feiret skikkelig? Satt et ordentlig punktum, liksom?
Jeg er bare så urolig for tiden, trenger ikke at du maser, sa jeg litt såret, mens jeg trykket ned både pizza med ananas og sjømat.
Jeg snakker ikke om deg, kjære. Jeg mener skilsmessen! Dere lagde jo tidenes bryllup jeg betaler fortsatt ned på den bryllupskaken. Hvorfor ikke feire skilsmissen med stil? Restaurant, kortesje, skål for friheten, symbolsk brenning av broene! Jeg kunne virkelig slått ut håret
Kan man det, da?
Må man!
Jeg har jo nesten ingen penger. Nå må jo alt deles, putetrekk og dynetrekk revet i to.
Jeg kjenner noen som kan fikse alt for ei sekk poteter. Resten kan du sikkert få igjen i gaver. Skal vi tenke ut et lite utdrikningslag først? Noe koselig og hjemmekjært, slik at du får sagt skikkelig farvel til familielivet.
Så, som vanlig, snakker vi om å samle jentene og det blir ikke noe av fordi alle har mann og barn?
Perfekt plan!
Neste dag dro Ingrid og jeg til kontoret til arrangøren, som het Julie. Hun tok oss imot bak kassa på en pannekakekafé i Byporten kjøpesenter, mens hun samtidig tok imot bestillinger.
Kan du hjelpe oss? spurte Ingrid og forklarte situasjonen.
Klart det! Jeg ser det for meg allerede, sa Julie og himlet med øynene mens hun begynte å fantasere: Bruden vakker med svart sørgekjole, lover høytidelig at «aldri mer, aldri igjen». Brudgommen i noen grusomme joggebukser han endelig kan bruke hele døgnet, sier sitt befriende «nei». Vi alle marsjerer til gullsmeden og leverer ringene med fanfare. Gjester roper: «Søtt!» «Halvsøtt!»… Jeg skal tenke ut resten, sa Julie, før hun ropte så det ljomet: Bestilling nummer sekstifire er klar!
Espen, eksmannen min, var overraskende entusiastisk til idéen, men foreldrene våre var sterkt i mot.
Dette er bare sånne moderne nykker. Før i tiden skilte man seg bare i stillhet og hatet hverandre resten av livet, klaget begge familiene. Dere får ikke penger av oss!
En uke senere var alt på plass. I Julies regi startet festen med «utkjøp»: Espen skulle forlate leiligheten etter å ha gått gjennom en rekke prøvelser konkurranser, sang og fleip, og de andre hjalp eller betalte seg ut for å få ham ut av bygget så fort som mulig. Tolv etasjer heldigvis, han fikk ta heisen, sammen med det siste av sakene sine og forloveren.
Via Julies fetter i politiet hadde hun hyret en kriminalfotograf som dokumenterte hver detalj. Etter denne skilsmissen ble ni personer ført opp i «registeret».
Nå, til tinghuset! proklamerte Julie da vi alle var samlet nede.
I tråd med ny, norsk tradisjon satte Andersen seg i bilen sammen for etter skilsmissen å kjøre hver vår vei mens resten av gjestene fikk Oslo-billett, noen småpenger og satt seg i fotografens bil hvor det ble arrangert morsomme avtrykk- og «avhørsleker». Frem til folkeregisteret sang alle høylytt på «La meg leve» av Jokke.
Da papirene var stemplet og vårt fellesskap avsluttet, strømmet de ut i solskinnet. Julie fant fram et stort fuglebur og foreslo å fange to duer. Det var sang og glede for den unge skilte. Mennene gratulerte Espen med friheten og ønsket ham «mange år med ensom lykke», mens konene i tur og orden kjeftet på egne menn før de løp etter en bukett laget av regninger fra kommunen.
For en fest! Noen har virkelig sett frem til denne dagen, bemerket en bryllupsgjest fra et annet selskap.
Nei, de skal visst bare skilles, ble det forklart.
Etter å ha sett alt ståket, utsatte flere par sine egne vielser den dagen.
Etter låsen på brua var saget av, og ringene levert til gullsmeden for å dekke litt av utgiftene, toget vi videre til restauranten. Der ventet en innleid minikorps, businesslunsj og pannekaker med honning, sponset av «Pannekakeboden nummer 8» hvor Julie jobbet som kassadame. Kaken var selvsagt lagd med pannekakebunn.
Dette minner mer om en begravelse sukket jeg trist til atmosfæren rundt meg.
Vi tar farvel med familieidyllen, sa Julie og inviterte «det ikke lenger unge paret» til å danse sin siste dans.
Så lød Chopin over høyttalerne.
Vet du, dette var faktisk ikke så verst, sa jeg til Espen mens vi danset i midten av rommet.
Enig, svarte han. Jeg har aldri sett foreldrene våre så gode venner før.
Vi snudde, og jeg så pappa og svigerfar omfavne hverandre som gamle kamerater, synge lavmælt og knipse vekk tårer, selv om de alltid hadde vært bitre rivaler.
Bordet bøyde seg under mengder av gaver: enkeltsenger, konsertbilletter, manualer, kjøkkenutstyr for én, gavekort på yoga, treningsstudio og til og med strippeshow Til slutt fikk vi hvert vårt nøkkelknippe til ulike hotellrom i byen, rabattkuponger til «Pannekakeboden nummer 8» og et gavekort på to turer i politiets bil.
Kvelden ble toppet med fyrverkeri og kakestykke til nedsatt pris. Fornøyde gjester dro hjem til sine koner, menn og barn, mens Andersen gikk hver sin vei.
Tre uker senere var fotoalbumet klart, og Espen kom innom for å hente neglklipperen sin.
Dette ble egentlig bra, sa jeg, mens vi bladde i albumet med svart-hvite bilder av glade ansikter og rampete bevis.
Ikke verst, nikket Espen, og la til: Skal du endre etternavn?
Nei, jeg har liksom vent meg til Andersen. Og Laksen klinger ikke akkurat søtere.
Godt poeng, smilte han. Da drar jeg
Vent litt!
Espen så spørrende på meg.
Skal vi stikke og spise pannekaker sammen? Kupongene går ut i dag, ville vært synd!
Helt enig, sa han. Visste du at pannekaker symboliserer nystart? Kanskje er dette en mulighet. Er det en slags date, da?
Tror du tror du det er klokt etter et så heftig brudd? Jeg hørte rykter om at til og med Dagsrevyen lagde innslag om oss
Tja, hvem kan egentlig dømme oss? Vi er begge frie nå, kan gjøre hva vi vil. Forresten; forloverne våre har også planer om å skille seg neste uke. Vi er invitert. Har du lyst til å gå sammen?
Skal tenke på det, smilte jeg. Jeg fikk jo et sengesett av dem en perfekt gave til neste skilsmissefest.
