Siste ønske
«Nei, jeg kommer nok ikke hjem igjen» pustet Eirik tungt mens han vred seg i smerte. «Og jeg får aldri se Ingrid mer. Jeg hadde jo tenkt å fri til henne. Rakk det ikke Hvorfor er det alltid sånn for meg?»
Ikke vær så bekymret, sa sykepleieren mildt da hun så hvor blek Eirik var blitt etter ambulanseturen. Det kommer til å gå bra.
Jeg tviler klarte Eirik å presse frem.
Etterpå lå han bare og stirret skremt på sykehussengene rundt seg, mens han ble gjort klar for operasjon.
*****
Eirik har alltid hatt et anstrengt forhold til sykehus.
Helt siden han var liten, har han fryktet alt som hadde med leger og hvite frakker å gjøre det gjorde alltid vondt der, og ingen brydde seg stort om følelsene hans.
«Hvorfor gråter du sånn, Eirik?» spurte sykepleieren muntert da hun tok blodprøve av ham som barn. «Du er jo snart skolegutt, ikke sant det er ikke noe å gråte for.»
Eirik bare gråt mer og prøvde å vri seg vekk, men det hjalp ikke. Pinlig var det ikke bare vondt og urettferdig.
På vei hjem fra helsestasjonen fortalte han stadig moren at han aldri mer skulle, aldri mer ville på sykehus.
«Jeg går heller i graven enn setter mine bein der,» hadde han sagt bestemt.
Nå må du slutte, gutten min, prøvde moren hans å roe ham. Legene jobber for at vi skal holde oss friske og leve gode liv. Du trenger ikke være redd.
«Ja, ja De kan hjelpe seg selv!» sukket Eirik mens han kikket bittert på fingeren som det hadde dryppet blod av.
Man trenger vel ikke utdype hvor ille Eirik hadde det da foreldrene tvang ham til å trekke en tann? Eirik hylte så det hørtes på gata.
Slike barndomsminner preget ham lenge etterpå, så det er kanskje ikke rart at han, som voksen, gjorde sitt beste for å holde seg langt unna alt som luktet av helsevesen.
Men, typisk nok, ble han en dag kjørt til Akuttmottaket på Ullevål med blindtarmbetennelse og på det verste tidspunktet.
Ingrid hadde han planlagt å ta med på en romantisk middag og fri til, men i stedet svingte ting helt ut av kontroll.
Vi trenger ikke ringe ambulansen, det går snart over, tryglet Eirik da det sto på som verst.
Slutt da. Jeg ser jo at du har skikkelig vondt. Akkurat sånn hadde jeg det da blindtarmen min røyk, sa Ingrid.
Dermed bar det rett til Oslo universitetssykehus, full panikk. Det var jo akkurat det Eirik alltid hadde fryktet leger med skalpeller og formaldehyd-lukt.
Da han i gangen så to ordknappe portører rulle en båre med et lik forbi, fikk han skikkelig frysninger. Alt føltes meningsløst.
«Jeg kommer aldri hjem igjen… Jeg får aldri sett Ingrid… Skulle jo fri… Hvorfor, hvorfor alt dette?»
Prøv å roe deg, lo sykepleieren og trakk på skuldrene. Dette går så bra, skal du se.
Skulle ønske jeg kunne tro på det…
Det er kanskje bare blindtarmen. Du er heldig som ble kjørt hit så tidlig det kunne blitt verre.
Selve operasjonen gikk knirkefritt, mye mindre dramatisk og vondt enn han hadde forestilt seg. For første gang på mange år hadde Eirik faktisk en positiv opplevelse på sykehuset.
Han ble lagt i narkose, våknet etterpå med alt vondt bak seg, og sov til langt på morgen i en vanlig sykehusseng bare små avbrudd når dryppet skulle skiftes.
Neste morgen våknet han og oppdaget at han hadde fått en romkamer en eldre mann.
«Det manglet bare! Nå kommer det vel en gammel skrøne eller et livsverk jeg skal høre på,» tenkte Eirik surt. Han var i null humør for småprat bare ville ha stillhet og fred.
Ikke en gang Ingrid orket han ringe han sendte bare en kort melding: “Går fint. Ikke tenk på meg,” og la mobilen under puta.
Fri er fri.
Planen hans hadde vært å fri til Ingrid den kvelden! Han hadde bestilt bord på Theatercaféen, avtalt med musikerne at de skulle spille hennes favorittsang, og skulle få kelneren til å servere ringen på en elegant måte.
Men nå lå han altså her på sykehus med en fremmed gammel gubbe som eneste selskap.
Overraskende nok gjorde ikke mannen noe vesen av seg. Han hilste kun, og pratet ellers bare lavt med seg selv hver gang han forsøkte å ringe noen. Hele dagen prøvde han å få kontakt uten hellet, og til slutt gikk mobilen hans tom for strøm.
Men laderen lå igjen hjemme, og ingen sykepleier hadde en gammel Nokia-lader på lager.
Da blikket til gubben falt på den svarte skjermen, trillet tårene frem. Først da begynte det å stikke litt i samvittigheten til Eirik.
Etter noen minutter satte Eirik seg opp i senga og spurte forsiktig om det gikk greit med ham.
Jeg får ikke tak i sønnen min, sukket den eldre mannen.
Vet han at du er på sykehus? spurte Eirik.
Han vet det… Men han vil ikke snakke med meg. Vi kranglet for et halvt år siden, rett før bursdagen min. Han ville sende meg på gamlehjem, så han kunne selge huset, men jeg protesterte. Og det var ikke fordi jeg klynget meg til huset…
Mannen forklarte at han selv nettopp hadde havnet på sykehus med hjerteinfarkt, og at legene hadde sagt det kun var en operasjon som kunne hjelpe.
Skal visst ha den om to dager, sukket han. Men jeg er redd jeg dør før den tid, før jeg engang kommer meg til operasjonsbordet.
Käthe, nå må du ikke tenke sånn, svarte Eirik og smilte. Legene er flinke de gjør folk friske. Jeg har selv nettopp blitt operert for blindtarm. Går utmerket, ser du.
Gamlingen gliste litt, men forklarte ikke hvor annerledes hjerte og blindtarm egentlig er.
Jeg har bare hunden min igjen, sa han lavt Han heter Bamse. Han er ute i kulda nå. Jeg ville bare spørre sønnen min om han kunne se etter Bamse hvis det skulle gå galt. Eller i det minste finne et godt hjem til ham. For naboene tar ikke imot flere dyr, og ingen andre bryr seg. Kanskje sønnen min kunne gjort dette ene for meg. Ikke for ingenting heller han arver jo huset og tomta uansett. Nå svarer han ikke på hverken mine anrop eller sykepleierens. Sånn er min sønn
Ja, sånn kan det bli… mumlet Eirik.
Jeg er veldig bekymret for Bamse. Hva skjer med han nå? Hvem tar seg av ham? Hvordan skal han klare seg ute?
«Snål, denne gamlingen», tenkte Eirik. Men etter han fortalte den gripende historien om hvordan han fant Bamse, måtte Eirik innrømme for seg selv at bikkja faktisk betød alt for denne mannen.
Jeg fant ham på bursdagen min seks måneder siden, fortalte han. Kona mi døde for fem år siden. Dagen før bursdagen drømte jeg at hun kom til meg med en hund i bånd, smilte og vinket. Samme dag så jeg denne lille bylten av en bikkje, bundet til et gjerde utenfor Jokern i regnet. Jeg sto med ham i timevis, ventet på eieren, men ingen kom. Jeg tok Bamse med hjem kunne ikke la ham være der alene. Og vet du, det føltes nesten ut som et bursdagsgave fra kona mi At hun så jeg var alene og ville jeg skulle få meg en venn.
Ja, det finnes mange rare tilfeldigheter i livet, nikket Eirik selv om han ikke helt trodde det.
Men litt trøst tenkte han gamlefar fortjente.
Vi fant virkelig tonen, Bamse og jeg, fortsatte mannen. Jeg lette lenge etter eieren la ut lapper over hele Oslo men ingen kom. Nå er han alt for meg. Mer enn en venn, mer enn en hund… Han gir livet mitt mening.
Den kvelden ble Eirik liggende lenge og tenke på hunden ute i kulda og på en sønn som ikke engang gadd å svare faren sin.
Han sovnet til slutt, men drømte om en ensom hund med triste øyne, som søkte etter noen på de våte fortauene og Eirik selv fulgte etter, uten å helt vite hvorfor.
Han våknet til lyden av hes, hard pust gamlemannen slet med å puste og holdt seg til brystet.
Skal jeg hente lege? spurte Eirik forskrekket.
Nei, ikke med én gang… Kan du heller ringe sønnen min, Sigurd? Nummeret ligger på nattbordet. Be ham komme hvis han kan. Jeg vil ta farvel med ham. Hvis ikke, så be ham ordne med Bamse. Bare da kan jeg gå rolig…
Med skjelvende hender tastet Eirik inn tallet på lappen.
Hallo! Er det Sigurd? Jeg er romkamerat til faren din… Eirik innså akkurat da at han ikke husket navnet på gamlingen.
Harald, Harald Johansen… hveste mannen.
Ja, til Harald Johansen. Han er dårlig… Kan du komme?
Dør han? sa Sigurd kort, nærmest nysgjerrig. Hvilket sykehus er det igjen? Ullevål? Tredje etasje rom 312 eller noe sånt?
Eirik leste opp både romnummer og adresse, slang mobilen på senga og løp for å finne nattvakta.
Da han kom tilbake, lå Harald med øynene lukket, og Eirik satte seg ned, tok hånden hans og hvisket:
Hold ut, nattvakta henter lege, og sønnen din har lovet å komme. Snart er alt over.
Men allerede da nattlegen kom inn, var Harald borte.
Hjertet hadde sluttet å slå. Etter et par raske sjekk og noen ulykkelige blikk gikk nattevakten ut for å skrive rapport.
Et par timer senere kom portørfolka for å hente Haralds kropp.
*****
Faren din døde mens jeg holdt ham i hånden, sa Eirik til Sigurd da han kom inn døra neste morgen.
Vel, det er kanskje det beste, svarte Sigurd tørt. Nå slapp vi alle styr for godt. De bare ligger der, skal mates, må følges opp hele tida, og hvem har tid?
Han ba deg om én siste ting; om å finne et hjem til Bamse, sa Eirik lavt.
Bikkja? Å ja… den der. Han ville jo heller ha den hunden enn å komme på gamlehjem! Ikke at jeg trenger no dyr selv… Det huset skal forresten selges fortest mulig; ringte eiendomsmegler i stad. Så, ja. Vi får se.
Han tok med seg den gamle Nokia-telefonen til faren og lappen med nummeret, og gikk ut uten et ord eller farvel.
Eirik la seg tilbake, og tankene kvernet rundt gamlingen. 77 år hadde han blitt, men noen klarer jo 90-100… Han kunne fort hatt mange år igjen.
Men nå var Bamse overlatt til sin egen skjebne.
«Sigurd bryr seg nok ikke… Huset selger han. Og Bamse? Ingen vet. Kanskje naboene slenger til ham litt mat, ellers er det vel ingen hjelp å få.»
Den natta drømte Eirik om Harald som lette etter hunden sin på snødekte gater, ropte og ropte, men fant ham aldri. Tårene rant i drømmen, akkurat som i virkeligheten.
Da Eirik kom hjem, trakk kjærestens blikk til seg Ingrid la merke til hvor stille han var.
Er det noe galt, Eirik?
Nei, bare tenker…
På?
Han jeg delte rom med på sykehuset en gamling som døde før operasjonen sin. Bare hunden hans er igjen, og sønnen bryr seg ikke. Han spurte om sønnen kunne ta seg av Bamse, men jeg tror ikke noe på det. Alt Sigurd brydde seg om, var huset og pengene. Han sto foran meg og ringte megler med en gang for å høre hvor lang tid det tok å selge og om han måtte vente på arvepapir.
Skal vi dra og se, da? Hvis Bamse fortsatt går der ute, kan vi ta ham til oss, foreslo Ingrid.
Hadde du gjort det? Du vil ikke ha hund?
Jo, selvfølgelig. Hadde vært koselig med en firbent i hus. Litt frisk luft og nye rutiner er bare fint!
Ja… men jeg aner ikke hvor huset deres er.
Sykehuset har det nok registrert, smilte Ingrid. La det bli min sak. Og så må vi kjøpe en eske Melkesjokolde og et glass kaffe. Man vet aldri…
Kaffe og sjokolade gjorde susen hun fikk den smale sykepleieren i skranken på glid, og Eirik forklarte hvorfor de ville hjelpe Bamse.
Snart satt de i bilen, kjørte ut til huset på Oslos østkant. Ingen hund å se, men naboen kom ut og hilste dem.
Er det noe spesielt dere leter etter? Nå har det vært tomt her siden Sigurd forsvant, sa hun.
Vi var på samme sykehusrom som Harald, visste du om Bamse? spurte Eirik forsiktig.
Klart jeg vet om Bamse! Han har ligget ute foran porten, ventet på eieren hver dag. Han ulte den natta Harald døde, og de neste nettene også. Sigurd brydde seg ikke bare ropte til ham, så tok han bikkja med seg en dag. Hvor han dro, aner jeg ikke. Det er trist, for Bamse var en så god liten kar…
Vet du hvordan han ser ut eller hvor han er nå?
Jeg har bilde, vent litt, svarte hun og fant fram mobilen. Her, se! En søt, liten corgi!
Det er jo en corgi! utbrøt Ingrid. Sånn en vil jeg ha! Men Sigurd sa ikke hvor han tok hunden?
Sa han skulle finne et hjem. Men jeg tviler… Hele livet hans har han hatet dyr. Mer interessert i penger enn følelser, svarte naboen.
Eirik og Ingrid takket, satte seg i bilen, og ble bare sittende tause. Det prikker både på samvittighet og hjerte for skulle de bare ha vært ti dager tidligere, så kunne de hjulpet Bamse selv.
Resten av dagen lette de i nabolaget, spurte folk på gata, og ringte opp Sigurd men Eirik var allerede blokkert av ham på mobilen.
Vi får bare håpe det ordnet seg, sa Ingrid, og Eirik nikket trist. De kjørte hjemover, men så snudde tilfeldighetene allting.
På grunn av kø tok de av på en omvei og der, i veikanten, satt en ensom hund som lignet mistenkelig på bildet naboen viste.
Kan det være Bamse? hvisket Ingrid spent.
La oss prøve! svarte Eirik.
De nærmet seg forsiktig.
Bamse! ropte Eirik navnet. Hunden snudde seg overrasket, sto og snuste på dem, og etter litt nøling nærmet han seg.
Han luktet på hendene til Eirik og visste med en gang. Disse hendene luktet Harald. Helt sikkert.
Bamse logret, la hodet mot låret til Eirik og ville bli klødd.
Ingrid fikk tårer i øynene, og Eirik kjente en klump i halsen da han så hvor mye denne hunden trengte en ny start.
Snart lå Bamse i baksetet, og Eirik og Ingrid satt smilende foran.
Takk og lov for denne omveien! sa Eirik mykt. Nå har vi fått nytt familiemedlem.
Ja, det var kanskje meningen, smilte Ingrid. Nå blir det flere turer og «dyrepels på klærne», men sånt tåler vi!
Da de var hjemme, la Bamse seg til rette i sofaen. Drømte hardt, som bare en trøtt og trygg hund gjør, mens Eirik fant frem den lille boksen med ringen, og litt klønete og overrasket fridde til Ingrid samme kveld.
Riktig nok ikke på restaurant, og heller ikke med fioliner i bakgrunnen… Men noen ganger kommer livet på en måte, og da gjelder det å gripe muligheten akkurat der og da.
Og Ingrid sa ja. Selvfølgelig.
Sånn ble det. Noen ganger får livet sitt eget siste ønske oppfylt om det så handler om en gammel mann og en liten hund med store ører og naivt mot.
Og alle sammen Eirik, Ingrid og Bamse fikk en ny sjanse.
Så nå skal jeg ikke gruble mer over fortiden. Det er bare å gjøre det beste ut av dagen, ta ansvar for dyrene og folkene rundt deg.
For ingen vet hva som venter oss rundt neste sving på livets omkjøringsvei.
