– Det sier seg selv at alt dette er min skyld! – Kjæresten min sin søster hulker. – Jeg kunne aldri forestilt meg at noe slikt skulle skje! Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal gå videre. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal håndtere dette uten å tape ansikt. Kjæresten min sin søster giftet seg for noen år siden. Etter bryllupet ble det bestemt at de nygifte skulle bo hos ektemannens mor. Foreldrene hans har en stor treroms leilighet og kun én sønn. – Jeg beholder ett rom, resten er deres! – sa svigermor. – Vi er alle veloppdragne folk, så jeg tenker det skal gå fint å bo sammen. – Vi kan jo alltid flytte ut! – sa ektemannen til kona si. – Jeg ser ikke noe galt i å prøve å bo sammen med moren min under samme tak. Hvis det ikke går, kan vi alltid finne oss en leid leilighet… Og det var akkurat det de endte opp med å gjøre. For det viste seg at det å bo sammen skapte store utfordringer. Både svigerdatter og svigermor prøvde, men det ble verre for hver dag. Oppsamlet irritasjon kom til overflaten, og det ble stadig flere krangler. – Du sa jo at hvis det ble for vanskelig, skulle vi flytte! – sa kona og brast i gråt. – Jammen, har vi ikke det bra? – lo svigermoren overbærende. – Dette er småting, ingen grunn til å pakke kofferten. Nøyaktig ett år etter bryllupet ble hun gravid og fødte en frisk sønn. Barnebarnets ankomst falt sammen med at svigermor sluttet i jobben sin, og hun fant ingen ny – ingen ville ansette en kvinne rett før pensjon. Dermed ble både svigerdatter og svigermor sittende hjemme sammen hele døgnet. Det gjorde stemningen hjemme bare verre og verre for hver dag. Ektemannen trakk på skuldrene og hørte bare på klagene, siden han var den eneste med fast inntekt. – Vi kan ikke etterlate moren min alene nå, hun har ingen penger å leve for. Jeg kan ikke la henne være for seg selv, og jeg har ikke råd til både å betale leie og hjelpe henne. Så fort mamma får seg en jobb, flytter vi! Men tålmodigheten til kona tok slutt. Hun pakket sine og sønnens ting og flyttet hjem til sin egen mor. Da hun gikk, sa hun til ektemannen at hun aldri skulle sette sin fot hos hans mor igjen. Hvis familien hans var viktigst for ham, fikk han finne en løsning. Hun var sikker på at mannen ville prøve å få henne tilbake med én gang, for familiens skyld. Men der tok hun grundig feil. Nå er det mer enn tre måneder siden hun flyttet, og mannen har ikke engang forsøkt å få henne tilbake. Han bor hos sin egen mor, snakker med kona og barnet via videosamtaler etter jobb, og besøker dem i helgene hjemme hos svigermor. Mannen får oppmerksomhet og omsorg fra to kvinner, i tillegg til at besteforelderen nå viser ekte omtanke for sønnen den sinte kona etterlot – samtidig som han slipper å ta ansvar for barnet resten av tiden. For ektemannen er dette en vinn-vinn-situasjon! Og svigermor lever trolig et utmerket liv, i og med at hun ikke egentlig har mistet noe! Men kona er slettes ikke lykkelig. Hun elsker fremdeles ektemannen, selv om hun vet at han ikke oppfører seg som han burde. – Hva hadde du forventet da du dro? – spør ektemannen, – Du kan jo komme tilbake hvis du vil. Sannsynligvis har ikke kona mulighet til å forlate sin mor for å leie egen leilighet – hun er i permisjon, og har ikke økonomi til det. Er det virkelig slutt på denne familien? Tror du det finnes et snev av håp for henne til å kunne flytte tilbake til svigermor og komme ut av denne situasjonen uten å tape ansikt?

Det sier seg selv at alt dette er min skyld! søsteren til min kompis gråter stille. Jeg kunne aldri forestilt meg at noe slikt skulle skje! Nå vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg aner ikke engang hvordan jeg kan løse dette uten å miste all selvrespekt.

Søsteren til kompisen min giftet seg for noen år siden.

Etter bryllupet ble det bestemt at de nygifte skulle bo hos moren til ektemannen. Foreldrene hans har en stor treroms leilighet og bare én sønn.

Jeg beholder ett rom, resten er deres! sa svigermor med et smil. Vi er alle oppdragne folk, så jeg tror virkelig vi kan leve fredelig under samme tak.

Vi kan alltids flytte ut hvis det ikke går! sa ektemannen til sin kone. Jeg ser ikke noe galt i å prøve å bo med moren min. Går det ikke, kan vi alltids leie egen leilighet…

Akkurat slik ble det. Men å bo sammen viste seg å være langt mer krevende enn de hadde tenkt. Både svigerdatteren og svigermoren prøvde sitt beste, men dag for dag ble stemningen dårligere. Irritasjon bygget seg opp i det skjulte, og små konflikter blusset oftere og oftere opp.

Du sa at hvis det ble for vanskelig, skulle vi flytte ut! sa kona hans med tårer i øynene.
Vel, har vi virkelig så store problemer? svarte svigermoren kaldt. Dette er jo bare bagateller, det er ikke verdt å pakke kofferten for slike småting.

Nøyaktig ett år etter bryllupet ble kona gravid og fødte en frisk sønn.

Det falt sammen med at svigermoren sluttet i jobben sin. Hun fant ingen ny, for ingen arbeidsgivere ville ansette en kvinne som nærmet seg pensjonsalderen. Dermed ble både svigerdatter og svigermor gående hjemme hele dagen uten mulighet til å ta pauser fra hverandre. Spenningen hjemme ble snart nesten uutholdelig.

Ektemannen bare trakk på skuldrene og hørte på klagene deres han var tross alt den eneste som tjente penger.

Vi kan ikke bare la moren min klare seg selv hun har ikke råd til å bo alene. Jeg kan ikke hjelpe henne økonomisk og samtidig betale husleie et annet sted. Når mor får seg jobb, kan vi flytte ut!

Men kona hans begynte å gå tom for tålmodighet. Hun pakket sakene sine og sønnens klær og flyttet hjem til sin egen mor. Da hun gikk, sa hun rett ut at hun aldri kom til å sette sin fot i svigermors hus igjen. Hvis familien var viktig for ham, måtte han finne en løsning.

Hun trodde han kom til å gjøre alt for å få henne hjem igjen. Men der tok hun feil.

Nå har det gått over tre måneder siden hun flyttet, og mannen har ikke engang forsøkt å hente henne tilbake. Han bor hos moren sin og snakker med kone og barn over videosamtale etter jobb, og besøker dem i helgene hjemme hos svigermoren.

Han får både oppmerksomhet og omsorg fra to kvinner, og han kjenner også oppriktig medlidenhet for sønnen han ser altfor sjelden, men han slipper å ta noe særlig ansvar hjemme. Mannen har på sett og vis vunnet! Og svigermoren hans har det kanskje også helt utmerket, for hun mistet egentlig ikke noe.

Kona hans derimot, har det vondt med hele situasjonen. Hun elsker ham fortsatt, selv om hun vet han ikke gjør det rette.

Hva forventet du da du dro? spør ektemannen, Du kan komme hjem igjen om du vil.

Det virker ikke som kona egentlig har mulighet til å flytte for seg selv og leie, så lenge hun er i mammaperm og ikke har egne penger.

Er dette virkelig slutten for familien deres?

Sitter hun med noen sjanse til å flytte tilbake til svigermor og likevel beholde verdigheten?

I alt dette kjenner jeg på en ny innsikt: Uansett hvor mye man prøver, er det noen ganger umulig å holde alle fornøyde. Noen ganger må man tørre å ta upopulære valg, og ikke være så redd for hva andre måtte mene det å stå for egne behov er minst like viktig som å ta hensyn til andres.