Utsikten fra kjøkkenvinduet
Olav, har du lagt sammen de rene skjortene? Jeg så at det fortsatt lå to stykker i bunken etter stryking.
Inger, jeg ordner det selv, ikke bekymre deg sånn.
Jeg bekymrer meg ikke. Spør bare. Når reiser du?
Etter lunsj. Rundt klokka tre, tror jeg.
Inger står over gryta og rører i havregrøten, selv om hun egentlig ikke har lyst på. Hendene gjør noe automatisk, mens tankene vandrer et helt annet sted. Fra det åpne kjøkkenvinduet strømmer fuktig aprilluft inn, ute i bakgården drypper det fra taket, og denne monotoniske lyden, drypp-drypp-drypp, irriterer henne mer enn vanlig i dag.
Hvor lenge blir du borte?
Slik som vanlig. Firefem dager, kanskje litt lenger hvis forhandlingene trekker ut.
Skjønner.
Hun fordeler grøten i skåler. Setter Olavs store favorittkopp foran han, heller i kaffe og melk, uten å spørre hun har jo visst det i syv år nå. To sukkerbiter, rikelig med melk. Han vil ha kaffen sin nesten lysebrun.
Olav blir sittende ved bordet, blikket festet til mobilen. Nå for tiden ser han alltid på telefonen under frokosten. Før pleide Inger å prøve å prate, ble småfornærmet til og med, men til slutt ga hun opp. Aksepterte at det var slik: et slags ritual, morgenkaffe og mobil, og at det ikke var noe å gjøre med.
Du, Olav, sier hun, setter seg overfor ham, du skal jo dra igjen. Jeg ville bare snakke om én ting.
Ja? Han løfter blikket, men legger ikke bort telefonen.
Jeg har bestilt time. Hos Marianne Hansen. Du vet, gynekologen jeg har nevnt. Jeg vil diskutere alt enda en gang. Med tanke på barn.
Olav legger telefonen med skjermen ned mot bordet. Det er et dårlig tegn. Alltid når samtaler ikke passer ham, gjør han nettopp det snur telefonen om.
Inger. Vi har jo snakket om dette så mange ganger.
Jeg vet det. Men jeg vil ta det én gang til.
Hva er det å ta én gang til? Du skjønner hvor gammel du er? Ikke vondt ment, du ser flott ut, men…
Jeg er femtito. Det er ikke verdens ende.
Inger. Han sier navnet hennes slik man sier barnas navn når man vil stoppe en diskusjon. Mykt, men endelig.
Jaja, sier hun. Greit.
Hun tar skjeen og begynner å spise grøten. Den er lunken og smakløs, men hun spiser. Ute drypper det fortsatt fra taket. Olav har tatt opp telefonen igjen.
Så spiser han ferdig, takker for maten og går inn på soverommet for å pakke. Inger står ved oppvasken og tenker på at hun har tatt opp dette med barn minst tyve ganger de syv årene. Alltid får hun samme svar, bare pakket inn forskjellig: La oss vente, vi må komme på beina, Ikke riktig tid nå, det er mye på jobben, Du er ikke purung, du må tenke på helsa. Syv år. Hun giftet seg da hun var førtifem, følte den gang at det fortsatt var tid. At de kom til å rekke det. At Olav, snille, pålitelige, rolige Olav, selvfølgelig ville det samme. Bare vente litt til.
Hun tørker hendene i kjøkkenhåndkleet med broderte haner, det har hengt på ovnsdøra i tre år, og hun tenker at hun burde kjøpe et nytt. Det er helt falmet nå.
Olav kommer ut i gangen med en liten weekendbag.
Nå er jeg nesten klar. Har du sett den grå genseren min?
I skapet, andre hylle til høyre.
Å, stemmer. Han forsvinner inn igjen, døra til skapet dundrer. Fant den!
Så kler han på seg, tar på jakka. Hun hjelper ham med kragen, som alltid. Han kysser henne raskt på kinnet.
Vi snakkes i kveld.
God tur. Kjør forsiktig.
Alltid.
Døra smeller igjen. Inger blir stående alene i gangen. Hun hører heisen dure, og døra til oppgangen smeller nede. Så blir det stille.
Hun går inn på kjøkkenet igjen, heller opp mer kaffe og blir stående ved vinduet. Kjøkkenvinduet vender ikke mot bakgården, men mot en sidegate, med noen få parkerte biler langs fortauet: naboens sølvgrå Volvo fra tredje etasje, en sliten gammel Toyota, noen flere. April er grå, skyene ligger tunge og lyset gir ikke skygger, bare flatt skumringslys.
Olavs grå Volvo står parkert ved naboblokka.
Inger blunker, ser én gang til. Nei, hun ser riktig. Nummeret kjenner hun ut og inn. Det er hans bil. Men han dro jo nettopp hvorfor står han der ved naboblokka?
Kanskje han er innom noen for å si ha det? Men hvem? De kjenner ikke så mange i blokka. Det blir bare småprat i heisen med naboene.
Hun setter fra seg koppen og stirrer ut.
Det går ti minutter. Bilen står stille.
Så kommer en kvinne ut av oppgangen. Ung, ikke mer enn femogtredve, blå jakke, mørkt hår i hestehale. Hun bærer et lite barn, kanskje tre år, kledd i rød parkdress og duskete lue. Kvinnen sier noe og holder barnet tett inntil seg. Barnet klamrer seg til ansiktet hennes.
Inger ser på dem, men fatter ikke først. Hun bare ser.
Så åpnes døra til Volvoen. Olav kommer ut.
Han går bort til kvinnen. Tar barnet ut av hendene hennes, løfter det høyt, og barnet ler Inger hører ikke gjennom glasset, men ser lykken i barnet. Olav klemmer gutten inn til seg, gnir kinnet mot barnets lue. Sier noe til kvinnen. Hun svarer. Han tar hånda hennes og kysser den.
Han kysser hånda hennes.
Inger står i vinduet og kjenner at noe sakte, veldig sakte, synker inni henne. Ikke at alt kollapser. Bare synker nedover. Som om det finnes en hylle i brystet, og nå synker alle tingene, én etter én, sakte ned fra hylla. Uten lyd.
Hun blir stående. Ser Olav klemme barnet én gang til, ser kvinnen rette på barnets lue. Så sier de ha det. Han setter seg i bilen og kjører.
Kvinnen og barnet blir stående på fortauet, ser etter bilen. Så drar barnet henne med seg, og hun følger etter og holder ham forsiktig i hånden.
Inger slipper vinduet og setter seg ved kjøkkenbordet. Ser på hendene sine, trøtte hender med giftering.
Hun tenker at kaffen for lengst har blitt kald.
Hun reiser seg, tømmer kaffen i vasken og lar det varme vannet renne.
Hun må tenke. Men først må hun gjøre noe med følelsen av denne hylla som synker. For hun vet at om hun mister taket nå, om hun setter seg og gråter eller ringer Olav, så blir det feil. Ikke fordi det er ulovlig å gråte. Men fordi hun ikke vet alt ennå. Hun har sett noe. Men ikke alt.
Selv om, om hun er ærlig med seg selv, vet hun alt nå. Allerede.
Hun tar på seg sin blå regnfrakk, henger nøklene og veska på armen, og går ut i vårluften. Hun må ut. Hun må gå, bare gå, la beina bære.
Det er fuktig ute. Asfalten glinser etter regnet, dammene speiler det hvite himmellyset. Inger vandrer målløst, forbi butikken med den røde logoen, forbi frisøren, forbi apoteket. Utenfor apoteket står det en eldre dame og mater en liten hund med hånden. Hunden tar imot bitene forsiktig.
Syv år.
Det er det hun tenker på der hun går. Syv år sammen med et menneske, og hun har ikke visst. Eller ikke villet vite? Hun spør seg selv: var det noen tegn? Var det noe hun hadde sett, men skyvd vekk?
Reiser. Jevnlige, nesten hver måned. Hun trodde alltid han virkelig var på jobb. Hans arbeid som innkjøper, med møter og turer, tok tid. Hun tvilte aldri. Ikke én gang.
Telefonen, som han alltid hadde med seg. Hun tenkte det bare var vane.
Samtaler om barn, som han stadig lukket på den myke, høflige, men helt bestemte måten. Hun tenkte: alder, trøtthet, uvillighet til å ta på seg mer ansvar. Hun trodde hun forsto, kunne vente.
Men han hadde et barn allerede.
Liten, tre år. Da startet det altså for fire år siden. De hadde vært gift i tre.
Inger stopper ved en benk i den lille parken der lindetrærne så vidt har knopper. Hun setter seg. Tar opp telefonen, holder den i hånden, legger den bort igjen.
Hva gjør hun når han kommer hjem? Han kommer hjem om firefem dager, som vanlig, med en liten gave, et par historier fra jobbreisen, ser sliten ut. Sier: Hvordan har du hatt det, da?
Hvordan hun har hatt det, ja.
Hun sitter på benken og ser på nakne grener på trærne, på de svulmende knoppene som snart vil eksplodere i grønt bladverk. Alt trenger bare noen dager med varme.
Hun tenker egentlig ikke på Olavs svik, ikke på Utroskapen, eller på kvinnen med mørkt hår, ikke på barna i rød dress. Hun tenker på seg selv. På den Inger som har ventet i syv år. Som har spart, tålt, holdt ut. Som var overbevist om at ekte kjærlighet er tålmodig, at man ikke må mase, men vente.
Hun har ventet.
Det har blitt kaldt. Hun drar frakken tettere rundt seg og går hjemover.
Det er alltid roligere i leiligheten uten Olav selv om han aldri lagde mye lyd. Bare tilstedeværelsen hans var som et bakgrunnssus, et levende varmeteppe. Nå er det borte.
Inger går inn i stua. Ser rundt seg. Bokhylla med yndlingsbøkene hennes, og et par av hans. Hans tøfler ved siden av godstolen. Det blå- og grønnrutete ullpleddet hun kjøpte til ham i bursdagsgave. Hun legger det tilbake.
Så går hun bort til boden. På øverste hylle står flytteesker de aldri har pakket ut etter at de flyttet sammen. Tre år har eskene stått der. Hun finner frem en krakk, drar ned en av eskene. Gamle papirer, noen bøker, en boks med gamle bilder.
Hun sitter midt på bodgulvet med bildene.
Der er hun, tretti år, tynn, smiler til noe utenfor kameraet, i en ukjent vennegjeng. Der er mamma og pappa på ferie på Sørlandet, unge og glade. Der er hun med venninnen Kari, i parken, begge smilende. Kari er femtiseks nå.
Kari. Hun må ringe Kari. Senere. Ikke ennå.
Hun pakker bildene pent bort, stenger esken, tar seg sammen og går inn på badet for å vaske ansiktet. Ser i speilet. Triste øyne, men god hud, alltid fått høre det. Noen smilerynker ved øynene og munnen. Brunt hår med grå striper, klippet til skuldrene. En helt vanlig kvinne på femtito.
Sviket setter ikke spor umiddelbart. Først ser du bare på deg selv og tenker: så dette er deg. Kona som ble ført bak lyset i syv år. Kvinnen som ventet på et barn mens ektemannen hadde fått ett med en annen.
Hun slår av lyset og går for å lage middag. Noe må hun gjøre.
De neste fire dagene lever hun i en slags todelt tilstand: Utenpå går alt som vanlig, hun lager mat, handler, ringer moren. Olav ringer om kvelden, rolig stemme, forteller om møtene, spør hvordan hun har det. Hun svarer: fint, alt bra, dårlig vær, kjøpte nytt håndkle til kjøkkenet. Han ler. Hun ler og det er det skumleste det koster henne ikke noe.
Men inne i seg pågår et annet liv.
Hun tenker. Metodisk og lenge. Legger ting sammen, ser tegnene i nytt lys. Alle de kveldene han kom hjem fra tjenestereise og var annerledes mildere, eller fraværende. Hun har alltid trodd han var sliten. Nå vet hun: han kom rett fra dem.
Hun tenker på kvinnen med hestehalen. Ung. Kanskje vakker. Hun så ikke lenge nok, men la merke til hvordan kvinnen beveget seg sikkert, var på plass i livet. På plass der Inger trodde hun selv skulle være ved siden av Olav.
Og barnet. Gutt eller jente? Hun så det ikke tydelig, bare den røde dressen. Olav holdt ham i været mens han aldri hadde vært sånn med barn sammen med henne. Han hadde alltid sagt: Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal være rundt små barn. Hun trodde på ham.
Tredje dag ringer hun Kari.
Kan du komme innom?
Selvfølgelig. Hva er det? Du høres rar ut
Kom innom. Jeg lager kaffe.
Kari er der på en time. Hun bor i strøket ved siden av, de handler på samme butikk. De har vært venner i over tjue år. Livene deres gikk i litt forskjellige retninger, men kontakten bestod, telefoner, små besøk og kaffe.
Kari ser på Inger idet hun tar av seg jakka.
Inger. Hva har skjedd?
Vent, bli med ut på kjøkkenet.
Hun forteller alt. Rett frem, uten drama. Kari lytter tålmodig, klemmer hånden hennes én gang underveis. Når Inger går tom for ord, blir Kari stille.
Herregud, sier hun til slutt. Herregud.
Ja.
Er du sikker? At det var han?
Kari, jeg har sett på denne bilen og denne mannen i syv år. Jeg er sikker.
Hva tenker du å gjøre?
Jeg vet ikke. Jeg tenker.
Kanskje du bør konfrontere ham? Direkte?
Jeg skal. Når han kommer tilbake.
Du er sterk, Inger. Men du trenger venner. Du skal ikke gå med alt dette alene…
Kari, sier hun. Jeg klarer meg. Jeg trenger ingen medlidenhet, bare at du er her. Du er her nå. Takk.
Kari svarer ikke. Hun bare holder om henne, lenge, som bare gode, gamle venner gjør det.
Jeg er alltid her. Uansett hva du trenger. Alltid.
Det vet jeg.
Kari går når det har blitt mørkt. Inger vasker koppene, skrur av lyset, legger seg uten å skifte, kun oppå sengeteppet.
Hun tenker slik: Syv år brukte hun på å bygge noe hun trodde var ekte. Ikke perfekt, men ekte. Felles hverdag, felles vaner, felles frokost med kaffe og grøt. Hun trodde det var kjernen: ikke glød, men det, å være sammen.
Men mens hun bygde sitt sammen, bygde han sitt et annet sted. Fem minutters gange fra hjemmet deres.
Fem minutter.
Hun lukker øynene. Regnet sildrer stille utenfor, forsiktig vårregn, ikke melankolsk men forventningsfullt.
Olav kommer hjem på femte dag, utpå ettermiddagen. Han ringer på, selv om han har nøkkel. Inger åpner.
Jeg er hjemme, sier han, og smiler matt.
Vent, sier hun.
Noe i stemmen hennes stopper ham.
Hva?
Sett deg i stua. Jeg må snakke med deg.
De setter seg. Han i sofaen, hun i godstolen overfor. Mellom dem et lite bord med en papirvase fylt med hjemmelagde tulipaner, brettet en kveld hun kjedet seg.
Olav, sier hun den dagen du dro, så jeg deg fra vinduet. Du sto ved nabobygget. Der var en kvinne og et barn. Du holdt barnet i armene.
Han ser på henne. Sier ingenting. Ikke med unnskyldende taushet, men med en annen slags stillhet.
Olav?
Inger, sier han til slutt.
Jeg vil ikke ha noen scene avbryter hun. Rolig, veldig rolig, selv om alt inni durer høyt. Jeg vil ikke skrike eller gråte. Jeg vil bare vite én ting. Er det ditt barn?
Pause.
Ja, sier han.
Hun nikker. Det var alt. Hun visste det, nå har hun det bekreftet.
Hvor gammel er han?
Tre år.
Har dere vært sammen lenge?
Inger, jeg…
Jeg spør deg.
Han senker hodet.
Fem år.
Fem år. To år før barnet kom. Da de akkurat hadde vært gift i to år. Helt i starten.
Jeg skjønner, sier hun.
Inger, jeg mente aldri å såre deg. Det bare skjedde…
Skjedde bare, sier hun. Ikke hvasst, bare stille. Fem år, som «bare skjer».
Jeg skjønner hva du tenker.
Neppe.
Inger, jeg…
Olav. Hun reiser seg. Trenger ikke mer forklaring. Jeg har sett nok. Jeg så hvordan du holder barnet. Hvordan du ser på henne.
Det er rart: hun gråter ikke. Hun har ikke lyst til å gråte. Så tungt og samtidig klart føles det, som ren luft etter tordenvær.
Jeg går og pakker litt. Du skal få vite hvor jeg er. Jeg kommer tilbake for å hente resten etterpå.
Hvor drar du?
Til mamma. Så får vi se.
Inger, vent. Vi kan snakke. Jeg kan forklare…
Du har allerede forklart.
Hun går på soverommet, drar frem den lille kofferten. Pakker ned: noen klær, papirer, sminke. Undertøy, sokker, en varm genser. Boka fra nattbordet. Bilde av mor og far i ramme. Parfymen hun liker. Lader.
Han står i døråpningen og ser på.
Inger, kan vi ikke snakke? Du gjør ikke dette riktig.
Er det noen riktig måte?
Ikke noe svar.
Hun lukker kofferten, passerer ham og kler på seg i gangen. Regnfrakken, de gode støvlene. Tar med kofferten.
Kommer et øyeblikk tilbake i stua, går til bordet med papirtulipanene. Tar av seg gifteringen og legger den ved siden av vasen. Rolig. Ikke kastet, bare lagt fra seg.
Hun går ut i gangen, finner nøkkelknippet, tar av husnøkkelen og legger den på hylla.
Inger, sier han.
Olav, sier hun. Jeg ønsker deg alt godt. Helt oppriktig.
Så går hun.
I heisen speiler hun seg i den mattpolerte ståldøra. Utydelig, men hun kjenner seg selv igjen. Heisen durer. Første etasje, dørene går opp.
Det er kaldt ute. Hun trår ut på fortauet med kofferten, blir stående og puster. Så går hun mot bussholdeplassen. Hun skal til moren, som bor i en annen bydel, førti minutter med buss.
Ingen skandale. Ingen roping. Hun vet ikke da, om mange måneder, at det er nettopp denne stillheten hun vil huske at hun gikk rolig. Ikke fordi hun har tilgitt, men fordi det var hennes valg. Hennes verdighet. Ikke for hans skyld, men for hennes egen.
På holdeplassen blåser det. Hun knepper frakken helt igjen.
Det går et år.
Byen virker uforandret. De samme lindetrærne i hovedgata, nå fullt ut i grønt. De samme butikkene, det samme apoteket på hjørnet. Den gamle damen ser hun stadig gå tur med hunden sin. Livet glir sakte i småbyer, og Inger har lært at det er helt fint.
Hun leier nå en liten leilighet på andre siden av byen. To rom, tredje etasje, vinduene vender ut mot en hage. Hagen tilhører den eldre huseieren i etasjen under; hun dyrker jordbær og floks. Inger har lært å elske lukten av floks om sommeren hun åpner vinduet tidlig, før varmen kommer, og bare puster.
Hun har startet et lite firma: sin egen verksted. Ikke med én gang. Først var det forvirring, samtalene med mor, telefonene til Kari, møter med en advokat angående skilsmissen. Utover høsten, når alt det formelle er over, og hun endelig kjenner ro, husker hun papirtulipanene.
Hun har alltid drevet med håndarbeid: strikking, sying, leire, én gang et kurs i kurvfletting. Alt bare som hobby, egentlig. Men plutselig, en oktoberkveld, forstår hun: hvorfor ikke gjøre det til alvor?
Hun ringer Kari.
Kari, jeg vil starte et verksted.
Hva slags?
Hjemmedekor, småting, lys, blomster av papir, kranser. Jeg kan jo lage mye forskjellig, du vet det. Jeg kan leie et helt lite rom, ta det veldig rolig, bare meg selv.
Du vet hvor mye det koster? Utgifter, leie, materialer?
Jeg vet. Jeg har litt oppsparte midler. Kan begynne forsiktig. Ingen ansatte, bare meg.
Mener du dette?
Ja.
Kari tenker seg om.
Vet du, det overrasker meg ikke. Ikke i det hele tatt.
Hun finner et lite lokale i sentrum relativt fort. Et rom i en gammel blokk, rimelig leie, eieren bryr seg bare om at det ikke står tomt. Inger maler veggene hvite, monterer noen hyller, setter inn en stor arbeidsbenk og god belysning. Verkstedet kaller hun enkelt: Ingers Verksted.
Først kommer bare familie og venninner mødre, naboer, morens venninner. De kjøper dørkranser av tørkede blomster, små veggdekorasjoner, håndlagde lys, strikkede planteunderlag. Etter hvert skriver noen om henne i en lokal Facebook-gruppe, så flere. Inger lager en side på nettet, legger ut bilder. Bestillingene renner ikke inn, men hun får nok til å dekke utgiftene. Nok til at hun slipper å bekymre seg for penger.
Det viktigste er noe annet.
Det viktigste er at hun hver dag står opp og vet: denne dagen er hennes. Helt og fullt. Hun bestemmer rytmen, om hun åpner verkstedet, hvem hun snakker med, hva hun lager. Følelsen kan ikke forklares til noen som ikke har kjent den. Eget morgenritual. Kaffe. Eget program.
Hun tenker sjelden på Olav. Noen ganger dukker minner opp: en frakk i et utstillingsvindu, lukta av hans gamle pipe. Da lar hun det rulle gjennom seg, gir det et lite øyeblikk og går videre. Ikke bitter. Kanskje litt trist. En mild, dempet sorg over det hun aldri fikk. Barnet hun aldri fikk. Årene som gikk med på å vente.
Men det er en stille sorg man kan leve med.
En dag i slutten av april, nøyaktig ett år etterpå, er hun på vei hjem fra verkstedet. Det skumrer, vårluften er myk og lukter av regn og poppel. I handleposen har hun materialer til en mobil til barnerom, bestilt av en ung kvinne. Lys tre, duse farger, pom-pomer av ull hun ser det for seg allerede.
Utenfor et lite kaffested hun alltid passerer, står en mann på Ingers egen alder, i grå jakke, med gråstenk i håret. Han stirrer på henne.
Inger? sier han. Er det virkelig deg?
Hun stopper, ser nøye etter.
Even?
Jøss! Han ler. Det er jo sikkert tyve år siden vi så hverandre!
Even Jensen. De jobbet sammen i sin tid, den gang hun holdt på med et helt annet yrke. Han var yngre, morsom, oppfinnsom. Siden tok livet dem ulike steder.
Ja, tenk, det må være det, svarer hun. Hvordan har du det?
Det går nå, sier han. Flyttet tilbake hit for tre år siden, fikk nok av Oslo. Og du er fortsatt her?
Jeg har aldri flyttet, egentlig.
Ikke sant, du er ekte drammenser! Tar du en kaffe? Han nikker mot kafeen. Det er faktisk ganske hyggelig her inne.
Hun tenker på materialene i posen, at hun har en bestilling å gjøre ferdig. Men hun blir med inn.
De setter seg ved vinduet. Bestiller kaffe; hun får cappuccino, han tar sort kaffe. Even forteller: jobbet mange år i byen, vært gift, så skilt, så gift igjen, så brøt det sammen. Han forteller det uten bitterhet.
Og du? Du var gift, ikke sant?
Ja. Nå er jeg skilt. Over et år siden.
Var det vanskelig?
Hun holder kaffekoppen, kjenner varmen.
Ja, sier hun ærlig. Men det er sånt man kommer gjennom. Og etterpå skjønner man at det var det riktige. Ikke at alt var dårlig før, bare fordi det er bedre nå.
Har du endret deg?
Ikke egentlig. Eller, jeg har blitt mer meg selv.
Even nikker, ser på henne med rolig blikk.
Hva gjør du nå?
Jeg driver verksted. Hjemmedekor og håndarbeid.
Seriøst? Det passer deg! Du hadde alltid noe hjemmelaget på pulten din.
Husker du?
Klart det. Den lille malte vasen av glass. Du plukket glasskår og…
Det var en gammel parfymeflaske, sier hun og ler. Jeg malte den.
Stemmer! Alle spurte hvor du hadde fått den fra.
De blir stille sammen, en god stilhet.
Er du fornøyd? spør han til slutt.
Hun ser ut. Det begynner å mørkne, men byen virker mild og vennlig i gatelys. Ute går folk hjem, noen med barn i hånden eller handlenett.
Ordet er ikke riktig, sier hun. Fornøyd er for lite. Det er så enkelt. Jeg har fått noe annet nå. Vanskelig å forklare…
Prøv.
Hun tenker seg om.
Hver morgen går jeg til verkstedet. Av og til er det bestillinger, av og til lager jeg bare noe for meg selv. Og der, ved arbeidsbenken, kan jeg skape noe ut av ingenting. Det føles meningsfullt. Ingen har gitt meg dette, ingen kan ta det fra meg. Det er mitt. Kanskje det er nettopp det det vil si å leve.
Even smiler.
Ja, det tror jeg du har rett i.
Ute lyser gatelyktene gyllent. Gamle slagere spiller lavt fra disken. Kaffen i koppen er nesten kald.
Even, jeg går hjem nå. Det blir en lang dag i morgen.
Klart, sier han. Han hjelper henne med posen. Det var fint å se deg.
Like så.
Hva heter verkstedet?
Ingers Verksted. Ingenting avansert.
Det passer deg.
Ja, det gjør kanskje det.
De tar farvel i kafédøren. Hun vender hjemover uten å se seg tilbake.
Hjemme er det stille. Floksene i hagen under har lukket seg for natten, duften forsvunnet, men hun åpner vinduet for det. Den svale aprilluften er ren og klar.
Hun setter på vannkokeren og tømmer ut pakkens innhold: ull i pastellfarger, lyse trepinner. Hun fordeler alt på benken, ser for seg hvordan hun skal lage små pom-pomer som dansende skal henge over en babyseng.
Vannkokeren klikker. Hun lager te, tar koppen og stiller seg ved vinduet. Ute i bakgården ligger hagen i mørke, ett vindu lyser i naboblokka fremdeles. En bil farer forbi i det fjerne.
Hun tenker at livet etter skilsmissen, slik det har blitt, ikke var et sammenbrudd, ikke et nederlag. Ingen store ord, bare et faktum. Femti to år, nytt liv etter femti, eget lite firma, egen liten leilighet, egen småby hun kjenner og er glad i. Andre ville kanskje sett det som lite. Ikke nok. Smått.
Men det er hennes eget, og det er alt.
Hver eneste kaffekopp om morgenen er bare hennes. Hver avgjørelse hva hun skal gjøre, hvem hun skal snakke med, og hvem ikke. Hver eneste pom-pom av mintgrønn ull.
Ute suser vinden svakt i vårbladverk. Et sted langt borte begynner nok et regnskyll.
Inger holder den varme koppen med begge hender, ser ut i mørket mot hagen, og tenker at i morgen må hun kjøpe mer beige ull. Snart er det tomt, og bestillingene fortsetter å komme.
Hun må kjøpe mer ull. Og et nytt kjøkkenhåndkle. Det gamle er helt falmet nå.
