Det er nå førti år siden, men jeg tenker fortsatt på ham. Jeg bestemte meg for å finne ham igjen.
Jeg fant ham etter førti år. Ved et tilfeldigvis klikk på internett, mellom en oppskrift på eplekake og en annonse for antirynkekrem. Navn, etternavn, og ved siden av et bilde: grått hår, briller, et smil jeg kjenner med en gang.
Jeg stanset i halvveis. Hjertet mitt slo hardere, som om kroppen husket noe som sinnet ikke våget å navngi. Jeg klikket. Kunstnerens profil, et lite galleri i en bakgate på Grünerløkka i Oslo, bilder av landskap, gamle porter, en kvinne i et vindu. Under ett av bildene sto: «Høsten husker mer enn sommeren».
Jeg visste at det var ham. Jan. Min Jan fra så mange år tilbake, den jeg elsket i stillhet gjennom hele videregående og lenge etterpå. Etter eksamen dro han, jeg ble igjen.
Livets vei gikk en annen: ekteskap, barn, så skilsmisse, lang stillhet og rutine. Men den følelsen brant aldri helt ut. Den lå bare skjult, som et brev i en skuff.
Før jeg rakk å tenke mer, skrev jeg:
«Vet du om du husker meg? Jeg husker deg. Hvis du har lyst på en kopp te, er jeg i Oslo.»
Han svarte samme dag:
«Jeg husker deg. Jeg drikker alltid te etter klokken fire. Adressen finner du på nettsiden.»
Jeg kjøpte billett. Pakket en liten veske, en varm genser og det gamle brevet jeg aldri sendte. På toget så jeg trærne som suste forbi gylne, rødlige, rimfrosne og følte noe merkelig: som om tiden snudde tilbake, som om jeg var atten år igjen.
Jeg gikk av på Oslo S, og for første gang på lenge følte jeg at noe virkelig viktig skjedde. Jeg visste ikke hva, men jeg ville ikke gå glipp av det.
Atelieret hans lå i en sidegate på Grünerløkka. Gamle, smale trapper, tunge dører med et lite glassvindu, over dem et kobberskilt: «Jan M. Kunstatelier». Hjertet mitt slo raskere da jeg banket på. Et øyeblikk var det stille, så hørte jeg den kjente stemmen:
Åpent.
Jeg gikk inn. Interiøret var annet enn jeg hadde forestilt meg, men akkurat som det skulle være: tjæreduft, dempet lys, sol som strømmet inn gjennom et høyt vindu, lerreter langs veggene, en bøtte med pensler, en kopp med ufullstendig kaffe. Han stod ved staffeliet med ryggen til meg, snudde seg sakte, som om han visste jeg kom. Han smilte ikke bredt, men stille, med øynene.
Du har ikke forandret deg, sa han, selv om det ikke helt var sant. Men i stemmen hans var det ingen løgn.
Det har du heller ikke, svarte jeg.
Han førte meg til en gammel, myk lenestol. Han helte vann til teen. Vi snakket. Først om ingenting tog, køer, at Oslo blir vakrere om høsten. Så om alt: hvordan årene hadde gått, mitt liv, at vi begge hadde mistet nære, at vi var litt alene, selv om så mange mennesker var rundt oss.
På bordet duftet nybakt brød. I koppen dampet te med nellik. Gjennom vinduet strømmet mykt, gyllent lys. Det var så stille at jeg hørte mitt eget åndedrag.
Tenker du noen ganger på den sommeren? spurte han plutselig.
Hele tiden, svarte jeg før jeg rakk å tenke mer.
I to dager var vi uatskillelige. Vi gikk i Frognerparken, spiste pølse og lompe på Youngstorget, lo av de små minnene som kun de som husker smaken av appelsinbrus i en glassflaske og klokkespillet før timen kan forstå.
Han spurte ikke hvor lenge jeg var kommet. Jeg sa ingenting om når jeg skulle dra. Det var som en boble skjør, stille og vakker. Og den føltes helt virkelig.
Den tredje morgenen pakket jeg vesken og la den ved døren. Han rakte meg en kopp te og sa kun:
Ikke dra ennå.
Men jeg har forpliktelser, hjem
Han ristet på hodet.
Alt venter der. Her venter noen som ikke vil miste deg igjen.
Jeg så ut på de høstfargede trærne og tenkte: Kanskje denne gangen er det jeg som skal bli.
Jeg tok ikke toget. Bagasjen ble liggende ved døren, og jeg ved vinduet, med en kopp te i hånden, i hans stol, i hans verden. En kort stund følte jeg skam, som om jeg hadde gjort noe ansvarsløst. Men følelsen forsvant raskere enn den kom.
Jeg ble en dag til. Så en annen. Til slutt sluttet jeg å telle.
I atelieret hans fløt tiden på en annen måte. Jeg hjalp ham sortere maling, tørket rammer, leste høyt mens han skisset. Plutselig innså jeg at livet kunne være enkelt, lett, uten å dele opp alt i biter.
Om kvelden gikk vi i Gamlebyen. Blant folk, men hver for seg. Ingen så rart på oss. Kanskje fordi det fremsto naturlig. Eller fordi ingen brydde seg om vi var tretti eller seksti år gamle.
En dag fant jeg en liten skisse på bordet. Jeg sittende ved vinduet, stirret på lyset. Underskrift: «Høsten som kom tilbake». Jeg sa ingenting. Jeg berørte papiret med fingrene og smilte stille.
Jeg vet ikke om dette varer evig. Jeg planlegger ikke. Jeg spør ikke. Ett øyeblikk er nok at noen sa: «Bli», og at jeg virkelig hørte det.
Jeg hadde ventet på dette i førti år. Nå ville jeg ikke vente lenger.
