Det er allerede kveld. Svigersønnen min har nettopp kjørt svigermoren hjem til oss. Han setter fra seg to av veskene hennes på gangen før han går inn for å snakke med Ingrid. Da hun ser sin egen mor, blir Ingrid helt overveldet av skuffelse. «Så nå må jeg ta meg av deg for resten av livet mitt? Du vil vel ikke reise tilbake til bygda di senere »
For ikke så lenge siden hørte jeg om en gammel venninne som hadde et ganske dårlig forhold til sin egen gamle mor. Heldigvis endte alt godt til slutt svigersønnen tok ansvar for svigermoren og ordnet opp slik at hun fikk plass på en god omsorgsbolig, betalt og alt. Men på det tidspunktet visste ikke Ingrid noe om dette; hun fikk først vite det etter at moren var skrevet ut av boligen.
Ingrids mann tok altså svigermoren med hjem og sa til Ingrid: «Moren din er frisk nå, jeg har kjøpt alt hun trenger, men hun må være under litt tilsyn en stund fremover. Derfor kommer hun til å bo hos oss en periode. Det er vel greit for deg, eller?»
Egentlig ville det vært mer naturlig om Ingrid stilte det spørsmålet til mannen sin det er jo hennes egen mor det gjelder. Men i stedet for å takke mannen sin for hjelpen, reagerte hun på en uforståelig måte: «Mamma, jeg har akkurat flyttet til Oslo, jeg forsøker å få orden på livet mitt, og så havner du her! Du vil bo i samme hus som meg, her! Betyr det at jeg må passe på deg resten av mitt liv, og at du ikke engang vil flytte tilbake til bygda senere?»
Den eldre moren ble naturligvis urolig over datterens ord, men det var Ingrids mann som ble mest sjokkert.
Endelig fikk han se den virkelige Ingrid, slik hun var bak fasaden. Denne jenta kjente han ikke igjen fra da han fridde til henne. Den gamle moren, bekymret, begynte å pakke sammen sakene sine for å reise tilbake, mens Ingrid, full av bitterhet, smalt døren bak seg og dro til en venninne.
Sent utpå kvelden kom Ingrid hjem igjen. Hun fant koffertene sine ferdigpakket og en billett til toget liggende klart. Hun skjønte ingenting og spurte ektemannen:
«Hvorfor, har ikke mamma dratt ennå? Eller er det du som skal reise?» «Nei,» svarte han, «det er dine ting og din billett. Kanskje bør vi prøve å bo hver for oss en stund. Jeg har lenge ønsket meg barn, men i dag innså jeg at jeg ikke er klar for at barna mine skal ha en slik mor. Tenk litt over hvordan du oppfører deg. Dra hjem til bygda di og bo hos moren din en periode, hun blir værende her med meg så lenge. Og om du får snudd tankene dine, kan du komme tilbake», forklarte mannen hennes rolig. Ingrid hadde aldri sett for seg at mannen hennes skulle ta en slik avgjørelse.
