ET FORBLØFFENDE LIV
På bryllupet til venninnen vår Ingrid, festet vi i to dager det var livlig, lystig og fullt av god mat og drikke. Brudgommen var like flott som en ung Sven Nordin og overraskende beskjeden for sitt vakkert utseende. Hele gjestefølget observerte Lars i smug: himmelblå øyne, uvanlig lange og tette svarte øyevipper (for en ironi, hvorfor skal menn få slike gaver fra naturen?! Skjebnen, altså!), markant hake, rett norsk nese og silkemyk hud med et hint av solbrunhet. Prikken over i-en nesten to meter høy og bredskuldret som en stavkirke. Hadde vi ikke vært så glade i Ingrid, ville vi kranglet oss sammen til å kjempe om denne fenomenale mannen midt på bryllupsbordet. Ja, Lars var utsøkt.
Du har jammen sikret deg en kjekkas! angrep vi Ingrid, og alle prøvde å gjøre ansiktene sine så triste og ensomme som mulig, i tilfelle det skulle være flere vakre slektninger blant Lars familie.
Å, jenter, nå må dere skjerpe dere! Jeg forelsket meg i Lars på grunn av hans enkelhet. Han er fra bygda, oppvokst med bestemor, har alltid drevet gårdsbruk, og er usedvanlig hendig. Vi ble kjent da foreldrene kjøpte hytte i bygda hans. Lars er omsorgsfull, snill og til å stole på. Han har alltid holdt gården strøken, skjønner dere. Skikkelig mann! Det var så vidt jeg klarte å overtale ham til å flytte til byen det tok mange kvelder med lange samtaler.
Lars viste seg å være like dyktig i arbeidet som i omgang med nye svigerfamilien. På noen år lærte han seg å sette pris på god vin, parfyme, politikk, kunst, reiser, Oslo Børs, sport, og han ble kvitt dialekten fra Telemark. Han satte seg bak rattet på en komfortabel Volvo, generøst lånt av svigerfar, og fikk en solid stilling på svigerfarens kontor. Hvem som ga dem leiligheten avslører jeg ikke dere kan vel gjette.
På det andre året av ekteskapet oppdaget Ingrid at Lars hadde en svakhet for hvite sokker. Uansett hvor han var, bar han alltid kritthvite sokker hjemme, på besøk, og til og med i gummistøvler, med vågalt blikk på møkkete gulv. Ingrid mislikte denne fascinasjonen, men vasket gulvet to ganger om dagen og holdt blekemiddel på lager. Så fikk Lars klengenavnet Sokken.
Det var først i åttende graviditetsmåned Ingrid oppdaget at Lars hadde en elskerinne. Hun var for øvrig gravid like lenge. Sokken ble kastet ut, oppsagt, forbannet og sørget over, alt i løpet av én dag. Etterpå kom de tunge og klissete høstdagene. Ingrid lå stadig på den nå skremmende store sengen, stirret i taket med tørre øyne:
Jeg gråter senere. Nå er det ikke bra for babyen.
Hun ble liggende i stillhet, som Lenin i mausoleet, og vi byttet på å sitte vakt hos henne og støtte henne med taushet.
Vi hadde lyst til å gråte hjerteskjærende, rive ut sider fra livets bok og slå ut forræderiske kapitler. Men vi måtte tie og vente.
På fødselsdagen hoiet vi, ristet ballonger, ba personalet om å la oss ta med et glass te til dåp, og snakket om å dra av sted til bjørner og tatere, ønsket helse og lykke til alle. Den nye bestefar gjorde seg spesielt bemerket: dagen før, rørt og lovende å rydde opp etter seg, tegnet han med kritt en stor kronglete hilsen under vinduet til Ingrid: «Takk for barnebarnet!», og prøvde å synge noe, men ble stoppet av vakten. Vakten lot seg overbevise om å lære seg bestefars repertoar i sin vaktbu med en dram uten å forstyrre roen.
På hjemreisedagen var bestefar frisk og opplagt, og han gråt tårer av stolthet og lykke. Vi gråt også, hele delegasjonen, lo, kysset Ingrid, kastet blikk på den lille, blå konvolutten, og unngikk frimodig å snakke om pappas norske nese hos lille Magnus. Bare Ingrid gråt ikke, selv i gledesrusen:
Senere. Tenk om det påvirker melken?
Hun fortsatte å være taus med oss i to måneder, før hun en dag gikk for å besøke Lars. Ikke med fyrstikker eller syre, men med et brennende ønske om å knuse og tusle og gråte. Hun ville konfrontere, slå i veggen med bare knyttneven, skamme, og prøve å bli kvitt den smerten som bandt henne til sengen velte alt det unødvendige på forræderen, ødeleggeren av hennes håp og deres verden med en liten sønn, der hun Ingrid hadde sett seg for seg strikke sokker til kjære mann og barn ved lune kvelder, høre Magnus le og holde dem på tur hånd i hånd, og Lars så nær og så nødvendig med sønnen.
Og hun ville så gjerne se i øynene til den skamløse kvinnen som sov med hennes mann. De øynene måtte selvfølgelig være dristige og sannsynligvis vakre. Ingrid skulle spytte i de øynene. Bestemt, hun skulle spytte. Og om det ble nødvendig, klore dem ut.
Hvor hun skulle gå for å skape drama, fikk hun vite tilfeldig av de engasjerte gårdsdamene under trilleturen med barnet. De snille damene stoppet Ingrid, minte henne om Lars svik, beskrev ruta til elskerne og mulige hevnvarianter i detalj. Ingrid ble stum, gråt innvendig, og vurderte å gå, men gjorde det merkelig nok ikke.
Så står hun, Ingrid, foran den nødvendige inngangen til en falleferdig blokk, og det skulle bare klatres opp til femte etasje der, om så skrik eller spytt.
På første etasje tenkte Ingrid at hun sikkert ikke ville treffe noen hjemme, og at hun bare sløste tid. På andre etasje håpet hun faktisk litt at ingen var hjemme. På tredje etasje hørte hun desperat barnegråt fra femte.
En tynn og gråtende jente åpnet døren, og hennes utseende passet ikke til bildet Ingrid hadde av en forlokkende rival som hadde stjålet hennes mann.
Mens Ingrid forundret betraktet de sniffende seksti kiloene av konkurrenten, gråt barnet fortsatt skjærende inne i leiligheten.
Hei, Ingrid. Lars er ikke her, han dro fra oss for to uker siden. Og hvor han er, vet jeg ikke sa jenta og satte seg på gulvet, gråtende.
Ingrid mistet fullstendig lysten til å krangle. Hun fikk bare lyst til å gå inn og trøste barnet til denne håpløse mamman. Og så stikke til med replikken: «Liker du å leke da må du ta ansvar, din tulling!» Ja, hun måtte bruke tulling, og se nedlatende, for det har hun rett til som den sviktede.
Babyen trengte mat, ansiktet var opphovnet, stemmen hes jenta på gulvet hadde mistet styringen, hun hadde ikke penger, Lars var borte, og melken forsvunnet. “Du kan godt slå meg,” sa hun, “men gutten heter Henrik husk det, for sikkerhets skyld. Han er bare ni dager eldre enn Magnus.”
Ingrid måtte hjem fort Magnus ville snart ha melk. Det var ikke lett å løpe: to svære bager med Oda trakk henne ned, Oda selv pustet tungt, og hun bar Henrik i armene. Ingrid løp og lurte på hvor de skulle sette to ekstra senger.
Tre år senere feiret vi bryllupet til Oda, og etter fire år feiret vi Ingrid. Ingrid sin nye mann hater hvite sokker, mener livet skal være mer fargerikt, og elsker Ingrid, sønnen og de to døtrene deres. Oda er mor til fire gutter, og mannen hennes håper fortsatt på å få en datter.
Vi har alle fått erfare at livet gir oss prøvelser, men det er nettopp gjennom omsorg og tilgivelse vi finner styrke. Ingen vet hvor lykken finnes, men den vokser best når vi deler den og lar sår leges av kjærlighet.
