Min fremtidige ektemann og jeg hadde vært sammen i mindre enn et år da vi bestemte oss for å gifte oss. Da jeg traff moren hans for første gang, ante jeg ikke at hun skulle møte meg og vår lille datter som kom til verden etter bryllupet med så mye skepsis og negativitet. Vår lille jente var en klassisk blondine, med blåklokkeøyne, mens mannen min hadde mørkt hår og var mørk i huden, som sin yngre bror.
Da jeg lå på barselavdelingen, ringte svigermor meg, gratulerte og ville gjerne møte sitt barnebarn. Møtet fant sted, men snart ble ansiktet hennes kaldt, og hun spurte rett ut i resepsjonen på sykehuset: Har de byttet babyen på sykehuset, eller?
Alle rundt oss ble stående i stum forbauselse, og svigermor stirret på meg, ventende på svar. Forvirret klarte jeg bare å stotre frem at det ikke kunne ha skjedd, jeg hadde jo vært sammen med babyen hele tiden.
Det neste hun sa, sto skrevet i pannen hennes, men hun holdt det inne til vi kom hjem. Der, mens vi puslet med steltiden, sa hun: Dette er ikke ditt barn, ser du ikke det? Er du blind?
Mannen min frøs, fullstendig overrasket, men svigermor ga seg ikke: Hun ligner ikke på deg, og ikke på moren sin heller. Er det ikke på tide å tenke litt? Kanskje det er en annen pappa i bildet!
Da satte mannen min foten ned, ba moren sin dra, og fulgte henne ut. Jeg ble såret til tårer. Vi hadde gledet oss så mye til denne dagen, svangerskapet var ikke enkelt, men datteren vår var frisk, sterk og full av liv. Jeg husker hvor lettet jeg var da jeg så henne for første gang, og jordmoren lo: For en sangfugl du har fått, lungene er i hvert fall i orden!
Det var så fint, og vi fikk ro oss ned sammen, men alle drømmene jeg hadde om en rolig familiefeiring etter hjemkomsten, forsvant i et øyeblikk med svigermors oppførsel.
Svigermor ga seg ikke, hun ringte til mannen min jevnlig, og hver gang hun tok turen innom vårt hjem, slapp hun giftige kommentarer om både meg og barnet mitt. Aldri løftet hun datteren vår opp, hun ville bare snakke med sønnen sin alene, overbevise ham om å ta farskapstest og se på øynene hennes. Jeg overhørte stadig hvordan hun la press på mannen min med sine anklager. Han prøvde gang på gang å overbevise henne: Dette er mitt barn, mamma, og jeg stoler på min kone. Men svigermor bare lo hånlig: Ja vel, men da tar vi vel og får det bekreftet svart på hvitt!
Under en av disse samtalene mistet jeg tålmodigheten. Jeg kom inn på kjøkkenet og sa, tydelig utmattet: Hvor lenge skal vi høre dette tullet? La oss bare gjøre testen, så kan vi henge resultatet på veggen i gullramme, hvis du vil!
Svigermor stirret på meg med sinne i blikket, men hun sa ikke mer. Slik fikk vi til slutt gjort testen. Mannen min ville ikke engang lese svaret, han visste hva det ville stå, mens svigermor svarte knapt da hun så resultatet, og ga bare papiret tilbake til meg. Jeg greide ikke dy meg: Hvilken farge vil du ha på rammen? Lys eller mørk?
Det var tydelig at hun ble rasende. Dette er bare fusk, dere har sikkert stelt i stand dette sammen med noen bekjente! Se på lillebror, han fikk et barn som, ja, det er ingen tvil om hvem faren er!
Men det betydde ingenting at vi hadde testresultatet motsetningene mellom oss og svigermor fortsatte. Årene gikk, det gikk fem år, med stadig uenighet og nye barn både hos oss og svigerbroren min. Svigersøster og jeg sto sammen, og lo ofte litt av svigermors mistenksomhet.
Da svigersøster fikk sitt andre barn, var vi sammen for å hente dem hjem fra sykehuset. Idet jeg løftet teppet for å hilse på babyen, brast jeg ut i latter det var som å se vår datter om igjen! Jeg sa, lattermild: Jasså, kanskje dette også er mitt barn, da?
Alle skjønte spøken, stemningen lettet et øyeblikk, og til og med mannen min lo. Bare svigermor var knallrød i ansiktet og hadde ikke noe svar. Fra den dagen var det som om noe endret seg hun sluttet å komme med stikk, og en dag kom jeg inn og så henne leke med datteren vår.
Nå er vår datter favorittbarnebarnet, vår lille markjordbær og alt det der. Svigermor overøser henne med gaver, som om hun prøver å ta igjen for de årene hun hadde vært så avvisende. Jeg har tilgitt, men som det sies en liten bismak blir igjen. Kanskje forsvinner den med tiden.
Livet lærer oss at fordommer og mistanker lett kan såre og skape avstand, men at kjærlighet, tålmodighet og tid kan tine selv de kaldeste hjerter.
