Det er slik, vi får besøk snart, så dere må finne et annet sted å være. Dere forstår jo at dere ikke får noen fest med oss.
Å, gutten min, hvor skal vi gå? Vi har ingen andre her, spurte mor.
Jeg vet ikke, men husk da naboen i bygda inviterte dere en gang, så bare dra av sted.
Lars Olsen og Ingrid Nilsen har allerede angret hundre ganger på at de trodde på sønnen sin og solgte huset sitt.
Det var tungt for dem, men det var deres hjem. De var de som stod på dørstokken. Sånn er det.
De holdt seg tilbake fra eget rom for ikke å sette svigerdatteren Kari i sinne. Hun ble irritert av alt hvordan de gikk med klossete skritt, hvordan de drakk te, hvordan de spiste.
Den eneste i leiligheten som egentlig trengte dem, var barnebarnet Mats.
Han er en godlynt, kjekk fyr som elsker de gamle til døds. Når moren løfter stemmen i hans nærvær, får hun straks en respons fra ham.
Sønnen deres, Jonas, var enten redd for kona eller liksom likegyldig, han stod aldri opp for foreldrene.
Mats spiste til og med middag sammen med bestemor og bestefar, men han var sjelden hjemme. Han var på praksis og bodde i et hybel ved jobben, kom bare hjem i helgene.
De gamle ventet på barnebarnet, det var som en feiring. Nå var nyttårsaften rett rundt hjørnet, og Mats kom tidlig om morgenen bare for å hilse på alle med den kommende feiringen.
Han gikk inn på rommet deres, ga hver av dem varme, fine sokker og votter. Han visste at de alltid frøs, så han ville gjerne gjøre dem glade. Bestefaren fikk en enkel votte, bestemor en med broderi.
Ingrid presset vottene mot ansiktet og begynte å gråte.
Bestemor, er du lei? Liker du dem ikke?
Å, du, kjære du. De er de beste. Jeg har aldri hatt så fine gaver i hele livet.
Hun klemte barnebarnet og kysset ham. Mats begynte å kysse bestemorens håndflater han hadde gjort det siden han var liten. Hennes hender luktet alltid av noe; av epler, av kaker, men mest av varme og kjærlighet.
Så, mine kjære, bli her i tre dager uten meg. Jeg skal ta en liten pause med gutta, så kommer jeg hjem igjen.
Kos deg, gutt, sa bestemor, vi venter.
Mats pakket sekken, tok farvel og dro. De eldre gikk tilbake til rommet sitt.
Om en time hørte de Kari øve på hva hun skulle si til mannen om de komende gjestene. «I huset er det gammelt. La dem gå et annet sted. Det er pinlig foran folk, kan ikke slappe av.»
«Hvor skal vi legge gjestene til å sove etterpå?», spurte Jonas. «Hvorfor skal jeg gjøre det?», svarte han, men Kari ville ikke høre på ham.
De eldre satt som mus, drakk ikke engang te på kjøkkenet. Lars fant noen vafler fra skuffen, delte med Ingrid.
De satte seg ved vinduet og tygde stille, så redde for å snakke. En tåre truet Ingrids øye. Hvor vondt det er å innse at du ikke lenger betyr noe for noen.
Utenfor begynte det å bli mørkt. Jonas kom inn i rommet.
Det er slik, vi får besøk snart, så dere må finne et annet sted å være. Dere vet jo at dere ikke får noen fest med oss.
Å, gutten min, hvor skal vi gå? Vi har ingen andre her, spurte mamma.
Jeg vet ikke, men husk da naboen i bygda inviterte dere engang, så bare dra av sted.
Hvor skal vi dra? Bussen kjører ikke lenger, vi vet ikke hvor stasjonen er. Og lever hun ennå?
Jeg vet ikke, men Kari sa at dere har en time på å gjøre dere klare.
Jonas gikk ut. Lars og Ingrid så på hverandre, hver sin tåre holdt tilbake. De begynte å pakke, så Mats gaver kom til nytte.
De kledde på seg varmere og gikk stille ut i den nesten mørke gaten. Folk hastet omkring i sine gjøremål.
Ingrid tok Lars i hånden, de gikk sakte mot parken. På veien svingte de innom en liten kafé, bestilte te og smørbrød de hadde ikke spist noe hele dagen.
De satt i nesten en time i kaféen, ville ikke gå ut i den kalde vinden. Snøen falt, kulden ble hardere. I parken var en liten lysthus. De bestemte seg for å søke tilflukt der i det minste et tak over hodet.
De satte seg tett sammen. Ingrid så på vottene på hendene sine. Lars kikket på kona og sa:
Det er godt at barnebarnet vårt har et rent hjerte, selv om foreldrene våre er litt harde.
Ja, vi lovte ham å holde oss unna, men klarte det ikke, svarte bestemor.
Tiden gikk, snøen fortsatte. I bygningene blinket juletrærne. Mange satt allerede ved bordet, feiret nyttår. Plutselig dukket en liten hund opp ved føttene deres.
En søt liten spansk hvit terrier, som kikket opp på dem med store øyne. Den løftet seg på Ingrids fang.
Å, du, hva gjør du her alene? Har du gått deg vill? spurte Ingrid.
Da hørte de en kvinnestemme fra avstand:
Lora, hvor er du? Det er på tide å dra hjem. Hvor er du, kjære?
Jenta kom løpende, hun het Silje. Hunden hennes, Lora, stod på Ingrids knær og bjeffet. Silje så på de eldre og sa:
Unnskyld meg, Lora vil ikke bite noen. Hvor lenge har dere vært her?
Lenge, kjære, du har en fin hund, svarte bestemor.
Hvorfor drar dere ikke hjem? Det er så kaldt, og nyttår er om en time.
De eldre var stille.
Unnskyld, har dere noe sted å gå? spurte Silje, men de ristet bare på hodet.
Det var merkelig. Silje tenkte høyt: Jeg har gått meg vill.
Lora fortsatte å logre med halen. Silje foreslo:
La oss gå et annet sted, jeg har et lite hus med peis. Vi kan varme oss.
Ingrid og Lars så på hverandre, sukket, reiste seg. Selv med varme sokker, frøs føttene fortsatt. De gikk sakte, mens Lora sprang rundt, logrende. På veien snakket de sammen.
Ingrid fortalte hvordan de endte i lysthuset. Det var pinlig, men Silje trøstet henne. Silje var tydelig opprørt over at hun måtte kaste foreldrene sine ut på gaten. Hun savnet dem så mye at hun ville gi alt for at de var her.
I leiligheten var det varmt, duften fra kjøkkenet var deilig. De bestemte seg for å drikke te først, så sette seg for å spise.
Et juletre med fargerike lys stod i stua. Det føltes koselig, som hjemme. Ingrid hjalp Silje med å dekke bordet.
Lars lekte med Lora. De feiret nyttår på en god måte. De eldre takket Silje, og hun lovet at de ikke måtte være alene denne natten. På morgenen skulle de ikke dra. Silje foreslo at de skulle bo hos henne i en uke.
Det var godt for dem, som om de hadde funnet en ny familie.
Mats kom hjem, løp rett inn på rommet til bestemor og bestefar, men det var tomt. På sengen skjønte han at de var borte.
Mamma, hvor er bestemor og bestefar? spurte han.
Hvordan skulle jeg vite det? Gå.
Hvor gikk de? Når?
31. desember, vi ba dem gå en tur, vi har gjester, du forstår.
Jeg er også flau over å bo her med dere! Det er ikke dere som er gamle, det er dere. Jeg føler med dere, ropte Mats.
Mats kledde på seg og løp ut. Han visste ikke hvor han skulle lete, men spurte folk på gaten. Noen hadde sett to eldre i nærheten.
Etter to timer ga han opp, men så en jente gå med en hund i det fjerne. Han nærmet seg, og oppdaget at hun hadde de samme vottene han hadde gitt bestemor.
Unnskyld, hvor har du de vottene? spurte han.
Hva? svarte hun.
Jeg ga dem til min bestemor, men nå er hun borte, og jeg vet ikke hvor hun er.
Du er Mats?
Ja, hvordan vet du?
Jeg heter Silje. Kom med meg.
Silje snudde seg, ropte på Lora, og de gikk hjem til Silje. På veien fortalte hun hvordan hun hadde funnet bestemor og bestefar i lysthuset, tatt dem inn og gitt dem et sted å bli.
Silje åpnet døren, og kjøkkenet duftet av pannekaker.
Jeg elsker den lukten, sa Mats.
Se hvem vi har med Lora, ropte Silje.
Mats gikk inn på kjøkkenet, bestemor kastet seg i armene hans og begynte å gråte. Bestefar kom ut av rommet. Så satte alle seg ved bordet, drakk te og spiste Siljes hjemmelagde pannekaker. Mats ba om unnskyldning til foreldrene sine.
De snakket lenge om hva de skulle gjøre videre. Silje overtalte dem alle. Bestemor og bestefar ble hos henne. Mats leverte deres eiendeler. Nå er han nesten alltid gjest hos Silje.
Før bodde bare Silje og Lora i den store tre-roms leiligheten. Nå er det alltid folk der, det lukter godt, Lora er lykkelig og velger selv hvem han vil sove ved siden av om natten.
Silje og Mats, det er en helt annen historie. Men hovedpoenget er at godhet er en stor følelse.
Noen ganger er det bare å gi noen et smil, spørre hva som har skjedd, gjøre noe godt. Alt det kommer tilbake, det lover jeg.
Gi en tommel opp og del tankene dine i kommentarfeltet, hva synes du om dette?
Hei venn, hvis du vil lese flere historier fra oss, legg igjen en kommentar og ikke glem å like. Det gir oss motivasjon til å skrive videre!
