DET DU KORTER NED, FÅR DU ALDRI TILBAKE
Når Synnøve viste frem bryllupsbildene sine til venner og kjente, kom hun alltid med en spøk:
Åh, så sliten jeg var i den kjolen! Den var jo vakker, men så tung og klumpete! Neste gang jeg skal gifte meg, velger jeg en lett og luftig brudekjole i stedet.
Alle trodde hun tullet, og lo med henne. Det var tross alt en sannhet i det Synnøve spøkte, og alle visste at hun hadde giftet seg av ekte kjærlighet. Det hele startet som en romanse på fjellet. Synnøve var 21 år, og Eivind 28.
August, lune fjorder, musserende vin, stjerneklar himmel og feriestemning alt dette smeltet sammen og endte i et søknadsskjema til Folkeregisteret. Før den tid måtte Eivind riktignok skille seg fra sin andre kone, og Synnøve måtte flytte til hennes kjæres hjemby.
Oslo Bergen Oslo. Denne strekningen ble nesten dagligdags for Synnøve de neste ti årene.
Men det kom først senere. I starten måtte den lille familien leie seg et sted å bo. Eivind lot sin andre kone overta leiligheten, fordi hun truet med både det ene og det andre om han ikke vendte tilbake til henne, og til deres liv.
Etter en tid roet hun seg. Kanskje Eivind hadde lovet henne gylne løfter? Om den første kona orket han ikke å snakke. Det kapitlet var for lengst forbi. Det første ekteskapet varte bare halvannet år. Det funket ikke. Etter en stund hadde til og med Eivind giftet bort sin eks-kone til en kamerat. Alle ble fornøyde.
Den andre kona holdt ut litt lenger. Tre år tok det før Eivind forstod hvor vanskelig forholdet egentlig var. Barna kom ikke på tale hun kalte dem “små mennesker” og ville ikke ha noen!
Alle disse familiære og hverdagslige problemene rørte ikke Synnøve. Ikke det minste. Hun brydde seg egentlig bare om seg selv, var ambisiøs og sikker på sin egen skjønnhet. Eivind behandlet henne som en dronning. Han var overbevist om at han hadde funnet paradis på jorden. Når han ga blomster, kom de i digre buketter. Om det var kåper, kjøpte han tre ulike. Og sko, ja, Synnøve kunne bytte sko hver dag. Han tok henne med til London, til Paris og til Montenegro for å utvide horisonten, og lade opp før de fikk sitt første barn.
Raskt etterpå ble lille Maria født. Mens Synnøve passet jenta, kjøpte Eivind et koselig hus og innredet det med alt de behøvde. Alt var gjort med omtanke. For sine kjære jenter!
De feiret innflyttingen, Maria begynte i barnehage.
Synnøve satset på videreutdanning. Men hun ville studere i Oslo, sin hjemby. Der var venninnene, moren, og til og med fremmede kjentes hyggelige ut. Under byens gamle trær var livet rolig.
Maria ble værende hos svigermoren sin, som forgudet barnebarnet over alt på jord. Synnøve reiste til Oslo hver studieøkt. Eivind var overdrevent sjalu. Gang på gang kom han etter henne til Oslo, arrangerte noen komiske, klønete «tilfeldige» møter selv i en annen by! Men Synnøve ga aldri grunn til engstelse. Så det ut til
For henne handlet alt om frihet. Hun orket ikke dagliglivet, husarbeid, ansvar for mann eller barn. Hun ville helst studere hele livet, leve utenfor de vanlige rammene. Hvorfor skulle hun, som var så vakker, bruke livet på å vaske opp?
Etter noen år hadde Synnøve tre røde vitnemål i veska. Hovedfaget var psykologi. Hun bar rundt på disse papirene overalt og lette entusiastisk etter jobb. Eivind protesterte kraftig:
Har vi ikke nok penger, kanskje? Jeg blir jo gal av å vente på deg! Synnøve, la oss få en sønn! Eller en datter. Bare du er her!
Synnøve kunne ikke se for seg å bli mor igjen. Hun syntes hun hadde gjort sin plikt. Liv hadde hun gitt, mannen hadde hun gitt en datter hva mer kunne noen forlange? Svigermoren foreslo at Maria kunne bli boende hos henne så lenge «til Synnøve modnes», som hun sa. Barn trenger kjærlighet; Synnøve trengte frihet.
Uten å nøle lot Synnøve seg overtale og reiste hjem til Oslo uten å varsle Eivind. «Jeg ringer fra Oslo,» tenkte hun.
Men i Oslo ventet Eivind. Han hadde lært seg hennes triks.
Hvor er Maria? Hvorfor er du her, og ikke hjemme? Har du funnet deg en annen? spurte han opprørt.
Eivind, ikke bekymre deg! Jeg har ingen friere. Jeg er bare lei av livet vårt. Jeg vil ha frihet! svarte Synnøve rolig.
Frihet? Fra meg og datteren vår? Hva skjedde med kjærligheten? Kanskje du er midt i en livskrise? Vi kan klare det sammen, Synnøve, tryglet Eivind.
Vi klarer det ikke sammen… svarte Synnøve bestemt.
Eivind søkte hjelp hos svigermor. Hun løftet på skuldrene:
Hva med meg? Dere får ordne opp selv. Synnøve lar seg ikke overtale. Hun er sta som en fjellvegg!
Eivind reiste hjem til Bergen alene. Han ante ikke hva han skulle gjøre. Hvordan overbevise henne? Hvordan redde familien? Alt virket meningsløst.
Dagene og ukene gikk. Synnøve holdt seg unna. På telefon svarte hun kort og avmålt. «Alt bra her.»
Tiden gikk uansett
Etter mange søvnløse netter bestemte Eivind seg for å selge huset, hente Maria og flytte til Oslo alt for å redde familien.
Synnøve var kald, prøvde å stoppe ham. Ville ikke at Maria skulle flytte, bytte skole, miste venner Dessuten var moren til Maria skeptisk til dette.
Men sannheten var at Synnøve nøt friheten. «Leve som en fri fugl» det var hennes motto. Hun startet egen systue, fikk leid en leilighet, hadde både mannlige og kvinnelige beundrere. Men så kom plutselig både mann og datter tilbake i livet hennes.
For Synnøve var fortiden noe hun ville slette. Alt som hadde vært, tilhørte en annen kvinne.
Eivind brydde seg ikke om kjerringrådene, og tok Maria med til Oslo. Håpet levde enda i ham. Den slitne kjærligheten fantes fortsatt. Han hentet Synnøve etter jobb, passet på Maria. Jenta var et levende bilde av sin mor. Forgjeves. Synnøve var som en statue; ingenting kunne røre henne.
Til slutt sa hun klart ifra:
Eivind, la meg være i fred! Vi må skilles. Maria kan bo hos meg om hun vil.
Maria var da 11 år. Hun trengte ikke å bo hos noen ny familie. Hun hadde en far som elsket henne, en bestemor som ba for henne natt og dag. Maria husket moren, elsket henne men kunne aldri fullt ut forstå at hun, så lett og frivillig, ga slipp på sitt eget barn.
Tiden går. Ingen kan stoppe den.
Livet går videre, og hver får som fortjent.
Eivind sluttet å kaste bort krefter på det umulige. Han innså at Synnøves hjerte aldri ville åpnes for ham igjen.
Skjebnen førte Eivind til en enkel, jordnær kvinne. Hun sto trygt med bena på jorden, uten drømmer om luksus. Nå bor de i ei lita bygd. Kvinnen har to sønner fra før.
Hun var lykkelig så lenge hun hadde støvler til høstværet, en god og varm jakke til dyrene, og barn som klarte seg i livet.
Eivind fant ro, trygghet og varme sammen med henne. Som det norske ordtaket sier der det er enkelt, er det hundre engler, der det er vanskelig, er det ingen.
Etterhvert fikk de en datter sammen. Slik opplevde Eivind ekte lykke. Om det så tok fire forsøk. Han åpnet aldri skuffen til de tre første ekteskapene igjen.
Synnøve bor hos moren sin. En av forretningsforbindelsene lovte henne gull og grønne skoger, men lurte henne trill rundt. Systua gikk konkurs. Alle beundrerne forsvant like fort.
Kort sagt; det kom mange friere, men alle stakk av. Synnøve jobber nå som skolepsykolog vitnemålene kom til nytte til slutt. Hun angrer ingenting. Selv om menneskesinnet har dype rom. Kanskje vil Synnøves hjerte en gang fylles av anger? Hvem vet
Maria har giftet seg (ja, årene har gått, jenta er blitt voksen) og bor hos bestemoren i Bergen, hun som oppdro henne.
På bryllupsdagen bar Maria en lett og luftig brudekjole. Moren, Synnøve, ga henne
Det er som det sies i Norge: «Det du kutter bort, får du aldri tilbake.» Livet gir deg aldri igjen det du har hastet forbi. Husk å ta vare på det som betyr mest, før det er for sent.
