Ingen bryllupsdag
Hvorfor er du så stille i dag? spurte Ingrid og så søkende på Eirik. Vi avtalte jo at vi skulle dra og velge ut soveromsmøbler på lørdag. Men nå virker du trist. Hva er det egentlig?
Eirik visste: nå eller aldri. Det måtte sies nå.
Ingrid… Jeg har noe jeg må si. Om bryllupet vårt.
Ingrid hadde ventet lenge på denne praten. De hadde begge blitt enige om å ha en enkel feiring, men hun kunne se at Eirik innerst inne ønsket å gjøre det stort, med masse venner, fotograf, kanskje et band Hun hadde virkelig ventet på denne samtalen!
Men la oss ikke ha lange introduksjoner nå. Jeg tror jeg vet hva du skal si, smilte Ingrid.
Men Eirik sa bare:
La oss utsette det Kan vi ikke utsette bryllupet litt?
Det var ikke akkurat den praten hun hadde forberedt seg på.
Utsette? hun ble stående som forsteinet. Hvor kom dette plutselig fra? Hvorfor? Vi snakket jo nettopp om å bestille invitasjoner Du satt jo til og med og valgte ut motivene! Vi snakket om hvem vi skulle invitere! Har du ombestemt deg, vil du ikke gifte deg med meg lenger?
Hun ventet at han, som i en dramatisk film, kom til å si at følelsene hadde kjølnet.
I stedet svarte Eirik helt skjevt i manuset.
Det går ikke så bra økonomisk akkurat nå … mumlet han. Lønna min kommer sent, det er vanskelig å spare. Også Vi har jo bare bodd sammen i et halvt år. Kanskje det er litt tidlig, synes du ikke?
For tidlig?! Ingrid fikk knapt pusten. Eirik, vi har vært sammen i tre år! Tre år med forhold og et halvt år samboere for deg er det for tidlig?
Eirik så faktisk ikke så redd ut lenger.
Ikke start nå, Ingrid. Jeg vil ikke ha en konflikt. Det er bare en pause. Jeg har ikke ombestemt meg, men et bryllup er dyrt.
Ok Men da foreslår jeg at vi bare gifter oss på rådhuset, og feirer med venner etterpå.
Ingrid, da får vi jo ikke et ordentlig bryllup.
Så la oss droppe hele greia da!
Men du har jo drømt om det
Jeg overlever.
Merkelige unnskyldninger, tenkte hun.
Ingrid
Kan du være ærlig? Er det skjedd noe? Er du ikke sikker på at du elsker meg? Eller kanskje du har møtt ei annen? Bryllup er for dyrt høres ikke helt overbevisende ut.
Eirik ristet på hodet.
Nei, Ingrid, jeg sverger. Jeg vil bare at alt skal bli perfekt, skjønner du? Og nå kan jeg ikke gi deg det perfekte bryllupet. Og ja, vi har bare vært sammen i et halvt år som samboere. Kanskje vi trenger mer tid for å virkelig kjenne om vi passer sammen
Det var noe logikk i det han sa Han virket overbevisende, men Ingrids magefølelse skrek inni henne. Sjelden hadde Eirik forsøkt å overbevise henne om noe så grundig. Han hadde jo selv mast om å gifte seg fortest mulig.
Hun lot som om hun trodde på ham.
Etter den samtalen ble Eirik ikke en vanlig kjæreste, men en perfekt kjæreste. Han la plutselig merke til detaljer han aldri hadde sett før, vasket alltid opp, spurte hva hun ville ha i butikken Som om han skulle gjøre opp for det kansellerte bryllupet. Men fortsatt var han dyster. Ikke bare tankefull han var rett og slett mørk, sukket om natten mens han stirret i taket, og viftet bort spørsmålene hennes med et Nei da, bare litt sliten.
Ingrid prøvde å ikke presse. Senere, senere, senere, hvisket stemmen i henne.
Noen uker etter ble de invitert hjem til Eiriks foreldre. Ingrid hadde liten lyst til å dra, og Eirik snakket heller ikke lengre om bryllup. Foreldrene ville garantert spørre, og situasjonen ville bli pinlig.
Men de måtte dra.
Selvfølgelig kom bryllupet opp.
Når tenker dere å gjøre oss glade? spurte moren hans, mens faren forsvant for å se på TV. Vi har sett oss ut et sted til selskapet. Bord til tjue personer. Hvilken dag passer det?
Eirik så mest ut som et sint grantre like sur som Ingrid. Hva skulle egentlig bestilles? Det skulle jo ikke bli noe.
Mamma, vi har sagt det. Det er utsatt, mumlet han.
Utsatt? Hvorfor det da? Har dere ikke penger nok, Eirik? Du burde vel ha tenkt på dette før, som mann?
Etter middagen, mens mennene pirket på en ødelagt, demontert høyttaler som de aldri fikk reparert, gikk Ingrid på badet for å ordne seg.
Det var merkelig rent der, som på et operasjonsrom. Ikke et støvfnugg, ikke engang sminke utenom dusjsåpa og sjampoen. Moren hadde alt annet på rommet sitt. Ingrid hadde latt seg fascinere av det, hvordan hun orket å bære det fram og tilbake hver dag.
Hun tørket ansiktet med et håndkle, så lyttet hun Veggene der hadde evnen til å føre stemmer, men bare når det handlet om andres hemmeligheter. Eirik var tilbake på kjøkkenet og pratet med moren. Ingrid hørte
Eirik, har du bestemt deg for å slå opp med Ingrid?
Ingrid ble stående helt stille, med håndkleet hengende ned. Hadde hun hørt riktig? Forsiktig, uten å lage lyd, la hun øret mot den kalde flisen.
Mamma, jeg har jo sagt det. Vi har utsatt. Men vi har ikke slått opp.
Utsatt er bare en unnskyldning! hvislet Ellen, Jeg ser jo at du lider. Hvorfor trenger du henne? Du forstår jo at hun ikke er en ekte kone. En ekte kone hører på mannen sin, men denne gjør det ikke Hvorfor gifte deg, når det blir skilsmisse om ett år?
Men jeg elsker henne, mamma, sa Eirik.
Ingrid rakk så vidt å bli rørt.
Men det moren sa etterpå fikk henne til å glemme sentimentaliteten.
Du sier du elsker henne? Hun er slu, Eirik. Jeg har sagt det før! Hun har ikke engang blitt din kone ennå, men allerede har hun snudd deg mot oss. Du hjelper ikke søsteren din lenger, du kommer ikke ut til hytta Hun forandrer deg, og ikke på en god måte.
Ingrid sto helt klistret med øret til flisen. Snudd ham mot dem? Når hadde hun gjort noe sånt? Hun hadde alltid vært høflig mot Eiriks foreldre, selv da Per, faren, slaktet hennes nye frisyre. Hun ble såret, men sa ingenting!
Hun kunne ikke huske én eneste gang hun hadde forsøkt å vende Eirik mot familien. Hun sa alltid til ham at han måtte holde kontakten, fordi hun visste hvor mye familien betydde for ham.
Plutselig skjønte hun: utsatt på grunn av penger var bare et skalkeskjul. Det var moren som i smug var helt imot bryllupet!
Ingrid gikk ut til dem.
Å, Ingrid kom ut! Vi snakket nettopp om at man ikke skal vente for lenge med å gifte seg. Man er jo ung en gang, men å leve uten å være gift, det liker jeg ikke.
Hvor hyggelig av henne.
Selvfølgelig, Ellen, svarte Ingrid. Vi skal ikke vente så lenge. Vi må bare spare litt først så er det rett inn på rådhuset, ikke sant, Eirik?
Ja, Ing, nærmest som om vi allerede er gift, svarte han.
Da de kjørte hjem om natten, prøvde Eirik å holde rundt henne, men Ingrid trakk seg unna. Hun visste ikke hvor hun skulle begynne. Burde hun ta det opp? Dersom Eirik ikke hadde forlatt henne på morens kommando, måtte han vel elske henne men bryllupet var likevel avlyst.
Du oppførte deg rart da moren din pratet, sa hun og så ut på de tapte lyspunktene langs fjorden.
Jeg? Det var bare det at hun maser om bryllupet og
Ikke lyg. Hun maser ikke om det, tvert imot. Hun er imot bryllupet vårt. Hun sa at jeg har satt deg opp mot henne. Hun ville at vi skulle slutte.
Eirik vred nervøst på rattet.
Så du hørte det? Ingrid, mamma er bare redd for å bli glemt når sønnen gifter seg. Det er helt vanlig. Ikke ta det personlig. Hun roer seg nok etter hvert.
Det var ikke mors ord som såret Ingrid mest, men Eiriks egne. Han forsvarte henne ikke. Han nikket bare og lot alt fare for fredens skyld.
Spørsmålet om bryllupet ble hengende. Eirik fortsatte å gå rundt som om han hadde tygd på en sitron, og når Ingrid antydet noe om fremtiden, svarte han alltid: Kanskje senere
Så en dag la Ingrid merke til Eiriks telefon, ulåst på bordet.
Jeg skal bare sjekke klokken, tenkte hun. Ikke lese meldinger. Bare et raskt blikk …
På skjermen lå det siste varselet fra søsteren hans, Vilde. Vilde var bare to år yngre enn Ingrid, men oppførte seg fortsatt som tolv. Ingen jobb, ingen studie, bor hjemme og lever på foreldrene.
Meldingen var tydelig:
Skjønner, jeg får ikke se noe penger. Du har blitt under tøffelen igjen. Bare fortsett å bo med henne, hvis en eller annen jente er viktigere enn familien.
Ingrid leste. Under tøffelen igjen.
Hun husket …
Før bryllupet ble avlyst, da Vilde ringte Eirik for penger til en eller annen fornøyelse, sa Ingrid, uten å greie å holde seg:
Eirik, hun er 27 år og bor hjemme og ber deg om penger. Kanskje på tide å jobbe selv? Vi har ikke uendelig budsjett.
Normalt blandet hun seg ikke, men denne gangen gjaldt det felles økonomi. Ingrid jobbet like mye som Eirik, hun skulle ikke sponse familien hans. Eirik hadde vært enig den gangen om enn motvillig: Du har rett, Ingrid. På tide å sette grense.
Nå var det klart hvem som hadde snudd familien mot henne.
Hun tok telefonen til Eirik, åpnet samtalen med Vilde, og sendte sin egen mobil en kopi av meldingen. Så la hun telefonen nøyaktig der den hadde ligget.
Eirik ristet av seg snøen i gangen:
Kjøpte brød, og – sjekk, den sjokoladen du liker med nøtter! Jeg tenkte kanskje vi burde dra ut en kveld
Eirik, avbrøt Ingrid.
Hva, ventet du noen andre? prøvde han å spøke.
Ingrid svarte ikke med et smil.
Hva skriver egentlig Vilde til deg? spurte hun.
Eirik husket: Om man ikke vil bli presset opp i et hjørne, gjelder det å angripe.
Har du snoket på mobilen min mens jeg var ute?
Det klassiske forsvarsverket. Skyv skylden over på henne.
Det spiller ingen rolle, Eirik. Jeg vil bare at du forklarer meg. Nå.
Eirik sto stille noen sekunder, ansiktet vandret mellom sinne og panikk.
Ingrid, la det ligge. Hun er bare snurt for alt mulig.
Sur for hva da? At jeg sa hun kanskje burde bli voksen? spurte Ingrid.
Hun er vant til at hun alltid får, vet du. Det er vanskelig å slutte med lommepenger når de har vært gratis hele livet. Det går over, ikke tenk på det.
Har hun snudd foreldrene dine mot meg?
Eh ja, innrømmet Eirik. Jeg prøvde å forklare dem at det er våre penger, at Vilde må ordne for seg selv Men mamma ble forbanna med en gang Ingrid har satt deg under skoen, du glemmer familien for hennes skyld! Men jeg mener ikke det selv
Likevel avlyste du bryllupet Ok. Hun har snudd familien din mot meg, det har jeg skjønt. Jeg klarer ikke å prate med dem. Men hva mener du selv? Vil du gifte deg med meg, eller utsetter du det bare fordi du ikke tør si nei til moren din?
Selvfølgelig vil jeg gifte meg med deg! Bare ikke nå Kanskje senere når alt har roet seg
Det var svaret.
Vet du, Eirik jeg har innsett én ting. Jeg vil ikke gifte meg med en som ikke er sikker på følelsene sine og hopper til for hvert nys fra søsteren sin. Det er faktisk bra at vi avlyste bryllupet.
