Alt virket normalt. Ifølge ultralyden var barnet helt friskt. Men fødselen ble vanskelig. Det var en jente, men med helseproblemer. Så store at legene prøvde å overbevise meg om å forlate henne.
Jenta mi lå i kuvøse. Da mannen min kom på besøk, fortalte overlegen ham at det var mulig babyen ikke ville overleve, og dersom hun gjorde det, ville hun kanskje bli en byrde. Han grublet lenge, og til slutt bestemte han seg for at det var best å forlate oss, for ikke å ødelegge sitt eget liv. Jeg sa ingenting jeg var helt knust.
Men like før jeg skulle skrives ut, sa jeg ifra at jeg ikke ville gi opp datteren min. Mannen min pakket tingene sine og dro. Jeg kom hjem til en tom leilighet med babyen min. Jeg var alene. Da bestemte jeg meg for å kjempe for datteren min. Jeg oppsøkte sykehus og leger, grep hver mulighet jeg fikk. Og det ga resultater.
Mange andre mødre med syke barn støttet meg. En dag møtte jeg en mann på sykehuset. Han fortalte meg sin historie: Kona forlot ham for en yngre mann, de hadde aldri hatt barn, og han tilbrakte dagene alene.
Han så på datteren min med en slik varme at jeg fikk tårer i øynene. Han hjalp meg med råd, kunnskap og penger. Etterhvert ble vi så nære at vi ikke lenger ville skilles. Vi giftet oss.
Nå er datteren min nesten frisk. Og nå har vi fått en til i familien en liten gutt.
