Du klarte ikke å oppdra barna dine skikkelig. Se bare på Niklas til Sander…
Eira skjønte først ikke hvorfor moren plutselig hadde begynt å hakke på henne. Alt virket jo greit før, spesielt i barndommen. Moren satte henne ofte som eksempel for storebroren, roste henne.
De levde et ganske vanlig liv, ikke rike, men heller ikke i nød. Det nødvendige fantes, og til større innkjøp sparte familien sammen. De hadde til og med bil, ikke ny riktignok, men den gikk. Når det trengtes, skrudde far under panseret selv.
Etter videregående dro broren Sander til Oslo. Det gikk mye penger på ham studier, leilighet, mat…
Eira skjønte at foreldrene stretet, sparte på alt. Og snart var det jo hennes tur til å studere, det var bare to år mellom henne og Sander.
Én Oslostudent til har vi ikke råd til. Det finnes høyskole her også, søk der, sa foreldrene.
Eira begynte på høyskolen hjemme og skaffet seg jobb. Først som avisbud i helgene, så som kelner på det lille kafeet ved huset. Hun fikk studieplass på statlig støtte, tjente penger til klær selv, og handlet mat til familien innimellom.
Flink jente, sa moren. Du er til nytte hjemme, du jobber og studerer. Sander har det fullere, han rekker ikke å jobbe, kravene er store i Oslo. Han er sliten.
Jeg også, svarte Eira. Jeg sitter oppe nettene og skriver oppgaver.
Nei, det er ikke det samme. Det er hjemme hos oss.
Så fikk broren endelig diplom, og begynte å lete etter jobb. Hvorfor tilbake til småbyen, egentlig hovedstaden ga jo muligheter. Jobber fantes, men ikke med de betingelsene han ønsket. Foreldrene hjalp igjen.
Han må bare få innpass, så ordner det seg, sa far.
Ting ordnet seg eller flyttet seg i alle fall. Sander fikk jobb, og plutselig giftet han seg med sjefens datter. Det skjedde raskt på grunn av barn.
Sønnen kom til verden, og han slo seg godt til ro. Svigerforeldrene kjøpte leilighet til paret, svigerfaren ga Sander forfremmelse og høyere lønn. Flaks. Foreldrene pustet lettet ut.
Eira giftet seg også, men ikke med noen sjefssønn bare en helt vanlig mann. De sparte selv til leilighet, og det ble ikke i Oslo.
Først fikk de en datter, så kom tvillinggutter. De ventet bare ett barn til, men plutselig kom to. Det var strevsomt, men de klaget ikke. Ungene vokste og gikk på skolen.
Etter trettifem års ekteskap bestemte foreldrene seg for å feire. Både sølv- og perlebryllup var forbigått alltid for trang økonomi. Men denne gangen våget de det.
Sander kom hjem med sønnen konen var opptatt, men sendte gave: et gavekort på hvitevarer. Hun anbefalte oppvaskmaskin.
Gaven ble levert på forskudd, maskinen valgt og installert. Hele kvelden skrøt moren, viste gjester hvor flott det var. Etter selskapet trengtes ikke oppvasken å håndteres maskinen gjorde alt.
Gaven fra Eiras familie ble borte i all applaus og begeistring over oppvaskmaskinen. Reisegave for to en liten bryllupsreise for foreldrene var faktisk dyrere, men bleknet ved siden av brorens gave.
Foreldrene dro på tur, takket Eira, men kommenterte at pengene var brukt tankeløst. Turen ble til et minne, mens oppvaskmaskinen varte.
Så begynte det: enhver anledning fylte moren med kommentarer om den vellykkede sønnen. Sønnen bodde i hovedstaden, derfor var han viktig. Karriere, flott leilighet, kone, barn og bare én i tallet!
Én sønn, ikke tre elleville unger som dine. Hvorfor fikk dere så mange? Barna må oppdras! Lett nå, men etterpå? Se på Sander…
I Sanders leilighet er alt toppmoderne. Støvsugeren går selv, lyset tenner og slukker automatisk, oppvasken forsvinner av seg selv, ferdiglaget mat leveres, og hushjelp kommer regelmessig…
Mamma, jeg klarer alt selv, og barna og mannen hjelper.
Men Sander…
Og Sanders…
Og broren din…
Tiden gikk, Eiras barn vokste opp. Ingen av dem søkte til Oslo, men alle tok høyere utdannelse i hjembyen. Moren måtte mene noe om det også.
Det ble ikke normale barn av dere. Se på Niklas til Sander…
Mamma, barna våre er gode. Og alt om Niklas vet du ikke! Vi var hos dem ingenting er så rosenrødt som du tror.
Ikke snakk slik! Det ble ikke noe av deg, så hvorfor skulle barna bli noe? Fattigfolket formerer seg!
Ja, mamma, det ble ikke noe av meg. Fin jobb, men ikke i Oslo! Mannen er flink, men ikke han. Barna har toppkarakterer, men på hjemmebane!
Flott leilighet og bra oppussing, men ingen hushjelp. Bare en vanlig støvsuger og oppvaskmaskin, og bryteren takler vi uten teknikk.
Vi hjelper deg, men ikke på Oslo-måte! Sander sender ikke penger til medisiner, han har jo store utgifter!
Han har blitt noe, men du er ingen!
En dag kom Sander hjem. Moren trodde han skulle på besøk, men han skulle flytte inn for godt. Kona hadde søkt skilsmisse, han mistet jobben i svigerfarens firma, og det var store problemer med sønnen.
I hjembyen fant han ikke jobb, lønnen her holdt ikke mål mot Oslo-lønn.
Vi har besluttet, sa moren til Eira, at Sander må få åpne firma. Han er klar for det. Kan ikke være vanlig ingeniør, ikke etter Oslo.
Dere har besluttet, gjør som dere vil.
Vi trenger din hjelp. Det må bli lån, dere trenger jo ikke så mye. Dere bor jo ikke i Oslo.
Men Sander bor heller ikke der lenger! Kanskje på tide å lande litt.
Du trenger ikke, men han trenger! Han…
Mamma, vi hjelper barna våre og dere, litt til hver. Vi må bytte bil snart, og annet smått.
Bilen kan vente. Pengene til Sander er viktigere.
Jeg vet det, mamma. Sander har alltid vært viktigst. Helt siden han dro til hovedstaden. Nei, jeg ville ikke til Oslo selv, men dere hjalp ikke meg her engang.
Din families hus ble pantsatt for å finansiere Sanders studier og leie. Fars gamle hus gikk til bilen han skulle ha i Oslo.
Jeg ba om lån til barnevogn til tvillingene. I lån! Men fikk ikke. Dere tror vi har besøkt ham? Vi leverte bare pakker fra dere. Bodde på hotell, for konen likte ikke oss vi er jo bare fra distriktet!
Han er skilt og trenger hjelp. Ikke engang bolig har han.
Bilen er borte vrak, etter sønnen.
La oss ikke snakke mer om hans problemer. Bare hjelp.
Nei, mamma! Det finnes jobber her, og lønninger. Dessverre små for ham. Fine for oss, bare fattigdom for han.
Hva skal jeg gi ham? Småpenger? Kapital til firma, ny bil, ny bolig… Nei, mamma! Det er ganske spesielt at en så vellykket bror skal ta penger fra den mislykkede søsteren fra distriktet, som jo ikke ble noe!
Hvorfor snakker du sånn til meg?
Alt er bra, mamma. Jeg har bare skjønt det nå det ble bare folk av broren min. Nå bor han med dere, så la ham hjelpe dere. Hans tur.
Eira! Du tvinger oss til å selge leiligheten. Forstår du hva du gjør?
Jeg tvinger? Husk å beholde minst et rom selv.
Så solgte foreldrene storleiligheten, kjøpte en liten, gammel ettroms. Resten av pengene fikk Sander, som dro til Oslo igjen. Hva skulle han i vår småby?
Firma ble det ikke. Sander var fortsatt folk i morens øyne. Nå kom kravene om hjelp til henne selv, trengte oppussing av ny leilighet. Eira hjalp, men ville ikke betale for oppussing.
Jeg vet hvor arven havner uansett, la ham stelle i stand. Han er jo en stor mann!
Sanders penger tok slutt. Han var tilbake hos foreldrene. Nå i en liten ettroms, trangt og trist.
Felt seng på kjøkkenet. Han hadde vært noe, nå var han hjemme. Foreldrene hadde satset, men satset feil, som man sier, de bommet.
Hva tenker du? Legg gjerne igjen en kommentar, trykk på liker!
