Mamma, jeg har tatt med meg Sigrid, ropte Tamara ute i gangen, og Nina løftet blikket fra notatene sine. Jeg henter henne i kveld. Nå må jeg løpe.
Ytterdøra smalt hardt igjen. Nina lente seg tilbake og gned seg mellom øynene. Om et øyeblikk kom moren inn i rommet med niesen på armen. Tre år gamle Sigrid blunket søvnig.
Igjen? spurte Nina.
Valentina nikket bare, satte jenta ned på gulvet. Sigrid trippet straks bort til sengen, klatret opp med rutinerte bevegelser og strakte seg etter nattbordet. Hun fant den slitte fargeboken og boksen med fargestifter, satte seg godt til rette med beina under seg. Ingen ord. Bare velkjente handlinger, som et innøvd ritual.
Nina reiste seg og gikk inn i stuen til moren, som sto ved skapet og rotet i arbeidstasken.
Mamma, forsøkte Nina. Jeg er på siste året. Om tre måneder skriver jeg bacheloroppgaven. Jeg trenger tid til å studere, ikke…
Tamara trenger hjelp, avbrøt Valentina. Hun hadde et dårlig ekteskap, det vet du. Nå prøver hun å finne seg selv igjen. Du må forstå det.
La henne finne seg selv for seg selv! hvisket Nina stramt, så ikke Sigrid skulle høre det. Hvorfor skal vi ta ansvaret for hennes valg? Det er hennes unge, mamma. Hennes!
Valentina så for første gang på henne.
Nå holder det. Jeg må dra på jobb, sa hun og lukket vesken. Jenta er ditt ansvar.
Nina kjente hun burde si mer at dette ikke var rettferdig, at hun hadde makroøkonomieksamen om to dager og en bachelor som hang over henne. Men hun så på moren og visste: det nyttet ikke.
Hun bare nikket.
Valentina dro. Nina gikk tilbake til rommet der Sigrid satt og fargela en enhjørning med lilla stift, så ivrig at tungespissen stakk frem.
Tante Nina, se! Hun løftet maleboken. Er det fint?
Veldig fint, Sigrid, svarte Nina og satte seg på kanten av sengen, skjøv sammen notatene.
Dagen sneglet seg videre. De tegnet, så på barne-TV på laptopen, så ble Sigrid sulten og Nina kokte makaroni mens hun prøvde å lese fagboken ved kjøkkenbordet. Bokstavene danset for øynene. Sigrid sølte saft på duken. Senere ble hun grinete, ville ikke sove men orket ikke leke. Nina bar henne rundt i leiligheten, nynnet vagt til hun duppet av på skulderen hennes.
Da kvelden kom var Nina helt utmattet. Fagboken hadde ikke blitt åpnet siden i formiddag.
Tamara kom ved sju, Nina åpnet mens hun hadde søvnige Sigrid på armen.
Vi må løpe, vennen, sa Tamara og tok med seg jenta. Og dro.
Ikke et takk. Ikke et spørsmål. Nina var så sliten.
To måneder gikk i det samme mønsteret: Sigrid dukket opp uten varsel, Tamara forsvant, Nina balanserte studier og barnepass. Bacheloren fikk hun skrevet til slutt, men hun satt våken nettene gjennom, rødøyd, mens niesen sov på naborommet.
Så møtte Tamara Eirik. Alt utviklet seg raskt, og tre måneder senere sto Nina i domkirken i Oslo, så søsteren stråle i hvitt ved siden av den bredskuldrede mannen som så forelsket på henne. Valentina gråt tause gledestårer, tørket dem bort med lommetørkle. Sigrid snurret rundt i rosa selskapskjole, allerede vant til alle oppmerksomhetene. Nina klappet sammen med alle andre og håpet; kanskje, kanskje roer Tamara seg nå, kanskje hun tar ansvar for sin egen familie.
Snart kom en gutt, de kalte ham Kristian. Nina dro på barselvisit med blomster og blå ballonger, holdt det lille bylten og håpet at nå hadde søsteren funnet lykken. Eirik var stolt, Sigrid erklærte myndig at hun var storesøster nå. Det varte i åtte måneder.
Moren ringte midt i et kvartalsregnskap på jobb. Valentina snakket fort, usammenhengende. Eirik hadde funnet en annen. Tamara fant meldingene. Skandale. Skilsmisse.
Nina satt med telefonen klemt mot øret, masserte tinningene. Historien gjentok seg nå med to små barn.
Tamara mestret det enda dårligere denne gangen. Hun kom til moren, hulkende, satte fra seg barna og dro for å “komme til seg selv”. Kom tilbake timer eller dager etter.
Nina følte bare én ting livet hennes forsvant litt mer for hver dag.
Det gikk et år. Nina fikk opprykk, men rakk knapt glede seg. Tamara møtte Andreas, og alt rullet på: blomster, restauranter, store ord. Tredje bryllupet var mindre, bare familien. Nina drakk champagne og visste nå blir det verre.
Valentina ringte i lunsjpausen. Nina satt på kafé med kontoret rett over gaten, pirket i salaten, tenkte på handlelisten til kvelden.
Nina, morens stemme var spent og engstelig samtidig. Sitter du?
Jeg sitter. Hva nå?
Tamara er gravid.
Stille mellom dem, over lydene i kaféen.
Tvillinger, la Valentina til. En gutt og en jente.
Nina så stumt på ruccolaen som fløt sammen for øynene. Fire barn. Tamara skulle ha fire unger med tre forskjellige menn. Og når enda et ekteskap rakner for det kom til å rakne hvor skulle de barna havne da? Hos henne. Hos moren.
Hører du meg, Nina? Valentina insisterte.
Ja, mamma, Nina la hodet i hendene. Hils Tamara og gratuler.
Hun la på før Valentina rakk å svare. Stirret lenge på den mørke skjermen. All matlyst var borte.
Nina kom hjem i åtte-tiden, sliten og tom. Valentina satt på kjøkkenet, klamret seg til en kopp kald te. Hun begynte å snakke med det samme, fort, usammenhengende, redd for å bli avbrutt.
Nina, jeg forstår ikke, hvordan havner vi her, tvillinger, fire barn! Og hvis det går galt igjen, du ser jo, menn er viktigere enn barna for henne! Hvordan skal vi klare dette? Jeg blir ikke yngre, blodtrykket stiger, og du har jo jobben…
Nina hengte rolig veska på knaggen, gikk bort til bordet, men satte seg ikke. Hun så ned på moren, på de grå stripene i håret, mørke ringer under øyne, nervøse fingre om tekoppen.
Mamma, sa Nina, og Valentina brøt av. Jeg vil flytte. Til en annen by.
Valentina stivnet. Så på datteren som om hun ikke forsto ordene.
Jeg klarer ikke mer, pustet Nina ut. Jeg orker ikke bygge livet mitt rundt Tamaras problemer. Jeg har gjort nok, mamma. Ofret nok; tid, utdanning, forhold, karriere. Det er nok nå.
Valentina prøvde å si noe, men Nina stoppet henne med en opphøyd hånd.
Du kan bli med meg. Hvis du også vil vekk, tar vi alt fra start et annet sted. Hvis ikke, forstår jeg men jeg må dra. Jeg er lei av å være barnevakt for søsteren min sine barn. Ja, jeg er glad i dem. Men de er ikke mine. Ikke mitt ansvar.
Hun pustet dypt, som om hun kastet av seg en tung sekk hun båret hele livet. Valentina sa ingenting, så bare forbi Nina, mot et punkt på veggen bak henne, tankene utilgjengelige.
Nina ble stående litt til, ventet svar, men moren var stille. Da gikk hun inn på rommet, la seg rett ut på sengen og stirret i taket. Hjertet hamret, hendene var klamme. Hun hadde endelig sagt det hun tenkt på i månedsvis.
Fikk ikke sove før langt utpå morgenen.
Da hun våknet, lå det en dokumentmappe på kjøkkenbordet. Nina kjente den godt, moren hadde alltid papirer på leiligheten i den de fikk den etter bestemor da Nina var tenåring. Hun bladde uforstående gjennom innholdet hvorfor hadde moren tatt den frem?
Vi selger, lød det i døråpningen, og Nina skvatt.
Valentina sto der, blek etter en søvnløs natt, men mer samlet enn vanlig. Hun hadde tatt en avgjørelse og holdt fast ved den.
En tredel skal Tamara ha, det er hennes rett, sa hun og satte seg ved bordet. For resten kjøper vi en liten leilighet i en annen by. Vi trenger ikke stort.
Nina stirret vantro, ville dobbeltsjekke, være sikker på at hun forsto. Men Valentina møtte blikket, og Nina så den samme slitasjen som hun kjente i seg selv. Moren hadde bare skjult det bedre. Eller kanskje Nina ikke ville se det før nå.
Nina kastet seg rundt halsen på henne, klemte hardt. Valentina svarte, strøk henne over håret, akkurat som da hun var liten.
Vi drar, jenta mi, hvisket hun. Nå er det nok.
To måneder senere: Alt var klart, kjøper var funnet, de hadde ordnet en enkel toroms i Drammen for 1 950 000 kroner. Nina ordnet overflytting til lokalavdelingen der. De sa ingenting til Tamara før det var for sent å snu flyttekassene var pakket, togbilletter lå klare.
Tamara kom styrtende en halvtime etter de ringte. Hun dundret inn, høygravid og rasende, håret i uorden, stemmen skjærende.
Hva i all verden driver dere med? Forlater dere meg? Nå? Når jeg skal ha tvillinger snart?
Nina rakte henne konvolutten med andelen hennes fra boligsalget. Tamara rev den opp, gløttet på pengene, gråten dirrende i ansiktet.
Hva skal jeg med dette, da? vrælte hun, og pengene spratt utover linoleumen. Jeg trenger hjelp, ikke almisser! Dere skjønner ingenting!
Du har hatt “vanskelige perioder” i fem år, Tami, sa Nina stille. Vi er utslitte.
Ut? Er dere utslitte? Tror dere jeg har ferie, kanskje, to barn pluss to til på vei?
Du har valgt dette selv, Tamara, svarte Nina rolig. Nå er det vår tur.
Tamara så på moren, tigget om støtte, men Valentina så vekk og latet som om hun strammet glidelåsen på veska.
Dere er ikke familien min lenger, hveste Tamara, samlet sedlene med skjelvende hender. Ingen av dere.
Hun trampet ut. Nina og Valentina utvekslet et blikk. Ingen sa et ord. Nina tok veska, svingte den over skulderen. Valentina løftet kofferten. De gikk, låste døra for siste gang og gikk ned trappene, mot toget.
Toget rullet ut fra Oslo sentralstasjon en time senere. Nina satt ved vinduet, så perrongen gli bakover, gatelyktene og betongblokkene forsvinne i mørket. Valentina døste, utmattet og tom, mot Ninas skulder.
Bak dem forsvant Oslo alle kranglene, all barnestøy, all skyldfølelse og tyngden av ansvar for andres valg. For første gang på lenge trakk Nina pusten helt ned. Alt foran henne var fremmed.
Toget bar dem fremover inn i det ukjente, mens Nina lukket øynene.
