Naboene lo da jeg, Gunnar, begynte å mate en hjemløs katt ved inngangen. Den la seg hver dag ved den samme døren. Ingen tenkte over hvorfor.
Jeg feide gårdsplassen fra klokka seks om morgenen, som alltid. Kosten skrapte mot den våte asfalten, og den lyden hadde lenge blitt vekkerklokka for de tre første etasjene. Løvet luktet surt og råttent, selv om kalenderen viste april.
Katten satt på det nederste trappetrinnet. Trefarget, mager. Pelsen hang i dotter på sidene, og ribbeina stakk fram selv på avstand. Den så på meg med grønne øyne og åpnet munnen lydløst, som om den mjauet, men noen hadde skrudd volumet helt av.
Jeg stanset og lente kosten mot veggen. Satte meg på huk, kjente knærne knake i morgenskulden.
– Hvor i all verden kommer du fra?
De grønne øynene blunket. Munnen åpnet seg igjen, lukket seg uten en lyd.
Neste morgen satt den på samme plass. Dagen etter også. Jeg tok med et aluminiumsfat hjemmefra og rester av gårsdagens kylling. Katten spiste rolig, med ørene tett inntil hodet, som om den ventet et slags bakholdsangrep. Etter maten gikk den ikke bort.
Den gikk opp trappene og la seg utenfor døra til leilighet nummer tolv. Akkurat tolv, ikke tretten eller ti.
På tredje dagen la jeg merke til vanen. På femte dagen sluttet jeg å regne det som tilfeldig.
Lise fra fjerde etasje kom ut på mandag med en søppelsekk og stanset opp, stirret på fatet ved trappetrinnet.
– Gunnar, du har vel ikke gjort dette til en hel restaurant for den?
– Jeg mater den, – svarte jeg og fortsatte å feie.
Lise ga seg ikke.
– Ja, nå begynner det. Lopper, skitt, hår overalt. De på tredje har en liten unge, har du tenkt på det?
Hun snakket høyt og selvsikkert, og den søte parfymen overdøvet selv lukten av våt asfalt. Røde negler glimtet da hun byttet hånd på sekken.
Tore fra andre etasje røykte under skjermtaket i en utvasket joggebukse. Han gliste gjennom røyken.
– Gunnar, du er jo en katt-hvisker. Kanskje den kan gi deg lottotallene også?
Jeg sa ingenting. Så sa jeg lavt, uten å henvende meg til noen spesiell:
– Denne katten kom ikke tilfeldig.
Lise fnyste. Tore dro inn røyken og pustet sakte ut, så et sted forbi meg.
– Filosof, – mumlet han og gikk opp.
Kosten skrapte videre. Katten lå utenfor døra til tolv, med tynne labber brettet inn, og slapp ikke blikket fra dørstokken. Taus.
Vera fra tolvte bodde alene. Hun var over sytti, nøyaktig alder visste ingen, for hun feiret ikke bursdag og inviterte aldri gjester. Lav, tørr, alltid i et blått skaut og en gammel grå frakk.
Før gikk hun ned hver morgen for å handle brød. Jeg så henne gripe rekkverket med begge hender og sette foten på trinnet som om hun testet is. Hun kom tilbake med et brød i pose og melk. Noen ganger nikket hun, andre ganger gikk hun taus.
Jeg prøvde å huske når jeg så henne sist. To dager siden. Eller mer.
Etter at kona døde, tok jeg meg selv i å lytte etter andres dører. Fire år med den vanen.
I andre etasje stanset jeg ved døra. Malingen nederst var flasset av helt til treverket. Innenfor var det stille.
Katten satt ved føttene mine og stirret på døra uten å blunke.
Onsdag møtte jeg Lise i trappa.
– Har du sett Vera i det siste?
– Hvem? Å, hun i tolvte, – Lise rettet på håret. – Nei. Hun er jo alltid for seg selv. Kanskje hun har reist.
– Hun har ingen slektninger.
– Nettopp, – Lise trakk på skuldrene. – Da går hun bare ikke ut. Det er jo fortsatt kaldt.
Ute var det pluss fjorten grader. Jeg orket ikke krangle. Hælene til Lise trampet nedover, og parfymen fordampet i oppgangen som om den aldri hadde vært der.
Jeg gikk tilbake til døra. Bøyde meg, la øret mot sprekken. Ingenting. Eller nesten ingenting.
Da ga katten lyd. For første gang. Stille, hest, som om strupen hadde glemt hvordan det gjøres, men prøvde. Et svakt «mjau», mer som et sukk.
Jeg satte meg på huk og strøk hånden over ryggen. Ribbeina kjentes som eiker på et gammelt gjerde.
Katten tok ikke blikket fra nøkkelhullet.
Jeg banket på morgen og kveld, og midt på dagen. Ingen åpnet.
Tore sto og røykte på avsatsen og så på.
– Gunnar, altså. Ikke bry hodet ditt. Gamle folk vil noen ganger bare være i fred. Mormor min låste seg inne i en måned en gang – det viste seg at hun så på en serie.
– Vera har ikke TV.
Tore ble stille, mumlet noe utydelig og forsvant inn døra si.
Dagen etter vasket jeg gulv i første etasje da lyden kom ovenfra. Ikke mjauing.
Den våte kluten falt ut av hånden og slo mot trinnet.
Jeg løp opp, to trinn om gangen.
Katten sto utenfor døra til tolvte.
I trettende smalt en lås, en nabo stakk hodet ut.
– Hva er det som skjer?
– Ring etter ambulanse, – sa jeg uten å nøle. – Og etter noen som kan bryte opp døra. Nå.
– Men, du kan ikke bare – du må ha lov…
– Ring. Med en gang.
Hendene var våte av kluten. Jeg tørket dem på jakken, lappen på albuen ble bløt.
Døra ble brutt opp etter tjue minutter. Den gled opp med en tørr knirk, og tung, innestengt luft strømmet ut i trappeoppgangen. Jeg gikk inn først.
Vera lå på gulvet i gangen, mellom kjøkkenet og stua. Tøffelen på venstre fot sto rett opp mot veggen, som om noen hadde satt den der med vilje. Ved siden av lå tørre glasskår, og på linoleumen var det en hvit ring etter vann som allerede hadde fordampet.
Telefonen sto på et lite bord i stua. Halvannen meter fra den utstrakte hånda. Halvannen meter var altfor langt.
Legene sa senere: lårhalsbrudd, dehydrering. Et døgn til, og det hadde vært for sent.
Da de bar henne ned på båren, var Vera ved bevissthet. Sprukne lepper, grumsete øyne, grått ansikt. Men hun så ikke på legene eller på naboene ved rekkverket.
Hun så på katten, som igjen satt taus på nederste trinn. Munnen halvåpen. Ingen lyd.
Fingrene hennes beveget seg på pleddet, så vidt.
– Gunnar, – hvisket hun. – Gi den mat. Vær så snill.
Halsen min snørte seg sammen, jeg kunne bare nikke.
Ambulansedøra smalt igjen, blinklyset farget gårdsplassen rødt og blått og dro. Lise sto ved siden av, hånden trykket mot munnen. Tore satt på benken, albuene på knærne.
Neste morgen gikk jeg ut i gården klokka seks, som alltid.
Fatet ved inngangen var tomt. Ved siden sto en annen skål, grønn, av plast, tydeligvis fra noens kjøkken. I den var det rent vann.
Jeg så opp mot de mørke vinduene. Ingen lys. Men i femte etasje knirket ei luke.
Kosten skrapte som vanlig mot asfalten. Ti minutter senere kom Lise ut. Uten sminke, i ei jakke over nattkjolen. Stanset på trappetrinnet og ble stående, så på katten som spiste fra skålen.
Sto. Bøyde seg, strøk hånden over den flokete ryggen. Raskt, nesten i smug.
Så gikk hun til søppelkassene uten å se seg tilbake.
Tore kom senere med et rutete pledd, rullet sammen.
– Gunnar, – han kremtet. – Ta dette. Hvis den trenger… altså, nå om natta. Det er gammelt, men jeg har vasket det.
Han la det på trinnet og gikk, uten å vente på svar. Jeg bredte pleddet ut. Katten snuste på stoffet, tråkket litt med labbene, rullet seg sammen til en ball og lukket øynene.
I gårdsplassen luktet det våt løv og noe annet.
Fatet sto ved inngangen, med mat. Og ingen lo lenger.
Jeg har lært at de stille tegnene ofte sier mest. Vera hadde ingen stemme igjen, men katten ble hennes. Og vi som hørte på, vi lærte å se.
