Dette hendte på en norsk barneskole
Denne hendelsen fant sted på en barneskole i en liten by i Norge i 1986. Vitnene åtte år gamle barn fortalte aldri historien til noen, så saken ble aldri kjent. Selv foreldrene, som nok visste hvordan det hadde foregått, klaget aldri på læreren. Ingen sa et ord.
Jeg fikk høre dette direkte fra læreren selv. Hun ble plaget av minnene og hadde dårlig samvittighet for hvordan hun hadde håndtert en vanskelig elev.
Situasjonen var faktisk svært ubehagelig. For å være ærlig, vet jeg ikke helt hva jeg skal mene om det som skjedde.
Jeg deler historien og håper på deres innspill
En ung lærerinne, La oss kalle henne Inger Johansen, kom til en distriktskole etter endt utdanning. Bare 22 år gammel og uten erfaring, men med et stort ønske om å få sitt første faste klasse, og vise hva hun var god for både som lærer og menneske.
Og det skal sies: Hun fikk det til. Elevene hennes, som hadde kommet inn etter en grundig utvelgelse (det var også en spesialklasse på trinnet), gjorde det bra på skolen, til både foreldrenes og skolens tilfredshet. Heller ikke med disiplinen var det store problemer.
Blant 35 elever vil det alltid være noen som tester tålegrensen til læreren. Slik var det også for Inger. Men hun klarte raskt å få kontakt med dem, vekke interesse og engasjere dem i klassemiljøet. Alle, bortsett fra én
Eivind kom fra et hjem med bare én forelder. Moren brydde seg lite det holdt visst at han fikk mat. Gutten vokste opp uten veiledning, og hverken ville eller kunne omgås andre barn eller voksne på en normal måte.
Inger prøvde på alle mulige måter å bli venn med Eivind. Men alt slo feil. Han gjorde alt han kunne for å være vrang. Han kunne sitte hele timen under pulten og lage grimaser så hele klassen lo. Han bannet med de styggeste ordene og ropte dem høyt, slik at alle skulle høre. Han kom alltid med stygge kallenavn og fikk jentene i klassen til å gråte. Han røykte demonstrativt ute i skolegården, noe ikke engang de eldste elevene turte.
Hvis noen sa noe til ham, svarte Eivind frekt:
Ja vel, og hva skal du gjøre med det, da?
Men det verste Eivind gjorde var å spytte!
Det fantes ikke én eneste elev han ikke hadde spyttet på minst én gang.
Han så ut til å fryde seg over det: Han samlet opp en god munnfull spytt og sendte det med et smekk mot sitt neste offer
Ekkelt er bare fornavnet.
Inger Johansen tok mange runder med Eivind, prøvde å forklare hvorfor man ikke kunne holde på slik, prøvde å skamme ham forgjeves. Han ble bare mer sta og spyttet mer.
Til slutt ringte Inger til moren. Hun pleide ikke å be foreldre om hjelp, men nå så hun ikke noe annet valg.
Vær så snill, snakk med sønnen din. Han hører ikke på meg. Han har nå spyttet på alle i klassen, og det er vel snart min tur.
Moren lovet å «hjelpe» og tok til visst oppgaven med hard hånd. Neste dag kom Eivind på skolen blå og med et hat i blikket.
Samme dag drev han «kampanjen» videre: Han spyttet i korridorene i friminuttene. Først i skjul man ante ikke hvor spyttet kom fra men etter hvert rett ut i det åpne.
Han så ut til å like å plage folk. Eivind lo skadefro når andre brast i gråt eller viste avsky. Hvorfor han spyttet på eldre elever, er ikke godt å si. Liten og puslete virket han helt uten evne til å forstå selvforsvar.
Større gutter tok flere ganger tak i ham, ga ham juling, advarte ham og lot ham så gå. Eivind løp bare et stykke unna og ropte grove skjellsord tilbake.
Kort sagt: Sekundeklassingen hadde tirret på seg alle. Høydepunktet kom da han sendte en svær spyttklyse i hodet på geografilæreren, som alle elsket. Han hadde klatret opp i en trapp og sendte spytt til dem som passerte nedenfor. Læreren merket ikke hva som skjedde, men det gjorde 10.-klassingene, som straks sørget for at Eivind måtte innom helsesøster.
Inger, dette vil gå galt, sa den gamle helsesøsteren da uromomentet hadde løpt, noe må gjøres.
Jeg har prøvd alt han reagerer ikke. Blir bare verre, svarte Inger oppgitt.
Noen forstår kun sitt eget språk, mumlet helsesøsteren.
Skal jeg spytte på ham, for å få ham til å forstå, eller? snerret Inger irritert.
Nei, det vet jeg ikke
Samtalen sluttet der, men tanken festet seg hos Inger.
En tid etter holdt Eivind seg rolig, men så begynte han på nytt.
En dag hadde en jente bursdag og hadde med sjokolade alle fikk, og både lærere og elever gratulerte henne. Eivind fant på nytt på noe: Han spyttet bursdagsbarnet rett i ansiktet. Jenta begynte selvfølgelig å gråte Han sto bare og gliste, så lærerinnen rett i øynene som for å si:
Ja vel, og hva gjør du nå?
Da rant det over for Inger
Hun ba Eivind komme opp til tavla.
Hun reiste seg, låste døra, og så lenge og alvorlig på den lydløse klassen.
Nå vil jeg at alle som har blitt spyttet på av Eivind, skal reise seg.
Nesten alle reiste seg.
Vi har sagt mange ganger at dette er ubehagelig og ekkelt, men han hører ikke. Kanskje han rett og slett ikke forstår. Nå skal vi forklare alle sammen.
Barna så forventningsfullt på henne tredve spente barneblikk.
Nå lar jeg dere alle gjøre noe stygt. Ordentlige folk gjør ikke sånt, men vi har ikke noe valg. Nå får dere alle gå frem og spytte på Eivind, én gang hver. Jeg håper han skjønner hvor ekkelt det er.
Barna gikk frem mot Eivind, noen med tilfredshet, andre nølende og utilpass. Eivind kastet seg mot døra, men den var låst. Til slutt sto han i et hjørne, hvor en etter en spyttet på ham. Ingen lo. Ingen sa noe. Hele seansen var stille, bare Eivinds klynking hørtes.
Da de alle satte seg, var det vondt å se på gutten
Jeg sparer deg for detaljene. Tenk deg å være den det har blitt spyttet på av tretti personer
Eivind satt på gulvet og gråt ukontrollert.
Inger så på klassen. Det var helt stille.
Jeg vet ikke med dere, men jeg skammer meg. På vegne av oss alle, sa hun lavt.
Barna så ned.
Husk denne dagen og lov at dere aldri skal håne eller gi dere til å plage andre verken med ord eller handling. Dere har sett hvor det kan ende.
Hun låste opp døra. Eivind stormet ut med bøyde knær.
Jeg skal ikke si at dette må være vår hemmelighet. Jeg vet at dere forstår det selv, sa Inger lavt. Dere kan gå.
Eivind var borte resten av dagen.
Han kom ikke neste dag heller.
Inger gikk hjem til ham. Hun gruet seg til å snakke med moren, men det var tydelig at hun ikke hadde fått vite noe.
Han er liksom ikke seg selv, gråter hele tiden og vil ikke på skolen, sa moren unnskyldende.
Kan jeg prate med ham? spurte Inger.
Moren slapp henne inn.
Da Eivind så henne, krøp han under dyna.
Jeg skjønner at dette er vondt, sa Inger og la hånda på ham, og kanskje du er redd for at de andre skal le av deg nå.
Eivind sa ingenting.
Men du er ikke feig, er du vel? Kanskje noen ler, men det går over.
Ingen svar.
Kanskje du vil bli flyttet til en annen klasse? Kanskje de liker at du spytter på dem?
Eivind spratt frem med fortvilet stemme.
Jeg lover, jeg skal aldri spytte mer! Ikke flytt meg, vær så snill
Flott. Og vet du hva? De andre lurer på om du har det bra.
Eivind så ned og sa ingenting.
Inger strøk ham over håret.
Da sees vi i morgen!
Vi ses svarte han lavt.
Da Eivind kom tilbake, oppførte alle seg som om ingenting hadde skjedd.
Ingen spyttet mer i klassen.
På ungdomstrinnet bemerket lærerne at det var en uvanlig sammensveiset gjeng.
De holder alltid sammen, sa noen.
Ja, eller så bærer de på en forferdelig hemmelighet, vitset andre.
Kanskje Inger kunne sagt noe om denne hemmeligheten. Men hun flyttet til en ny by og var aldri tilbake på den skolen.
I årevis plaget dette henne. Hun var redd hun hadde ødelagt noens psyke ved en dum feil.
Da hun fortalte meg dette, foreslo jeg å finne ut hvordan det gikk med Eivind.
Det gjorde hun.
Hun fant ut at Eivinds mor hadde giftet seg med en kaptein i Forsvaret da Eivind gikk på sjette trinn, og han hadde hjulpet Eivind å søke seg inn på Sjøkrigsskolen, og han kom inn der.
Nå nærmer Eivind seg fem og førti, jobber som offiser, og har fortsatt kontakt med mange av sine gamle klassekamerater. Han har til og med besøkt barndommens by.
Og på klassegjenforeninger er det ingen som nevner hendelsen. Ikke engang i spøk. Det ser ut til at de rett og slett ikke husker det Noen år senere, en lys vårmorgen, lå det et håndskrevet brev i Ingers postkasse. Hun kjente straks igjen navnet på avsenderen.
Kjære Inger,
Du husker meg sikkert ikke på en god måte. Likevel vil jeg si takk. Det du gjorde den dagen på skolen, var kanskje ikke pent, men det fikk meg til å skjønne noe viktig. Verden er ikke bare mot meg og jeg er ikke alene.
Det tok noen år før jeg forsto helt. Men jeg glemmer aldri den hånden du la på hodet mitt etterpå, og at du kom hjem til oss. Ikke mange voksne hadde giddet det.
Jeg ville bare si at alt ordnet seg og at jeg aldri spyttet på noen igjen.
Vennlig hilsen
Eivind
Inger holdt brevet lenge, og for første gang på mange år kunne hun trekke pusten dypt og slippe minnene fri. Noen valg kan aldri gjøres om, men kanskje finnes det også nåde, både for dem som ber og dem som tilgir.
