Den velkjente mars-måneden

DEN MARSJEN VI ALDRI GLEMMER
Mars er ikke bare en måned det er et årlig eksperiment i mental utholdenhet, spesielt når forelskelsen føles like underlig som været utenfor vinduet: det er enten vår, verdens ende, eller bare at noen har spredt grå maling over hele Oslo.
Kjærligheten mellom Oskar og Åsne sprang ut nettopp i mars, og det forklarte alt.
Mens andre par møttes under blomstrende epletrær, ble de kjent den dagen Oskar utilsiktet sprutet sølevann på Åsne, som svarte med å sende en smeltende snøball som føltes som den skjulte en stensopp rett på frontruta hans.
Det var kjærlighet ved første sprett.
Mars i Oslo vibrerer av romantikk på gummistøvler.
Skal vi gå en tur?
hvisket Oskar inn i telefonen, med stemmen myk som nyfødte lam.
Jeg har ikke robåt, sukket Åsne.
Jeg bærer deg på ryggen, forsikret Oskar.
Deres stevnemøter lignet treningen til Sivilforsvaret på marka: Oskar bar Åsne over innsjøer av flytende grøt, mens Åsne holdt et paraply over ham, den slo krøll og prøvde å fly til Bergen sammen med håpet om tørre sokker.
Det er dybde i dette, filosoferte Oskar, venstre støvel slafset, vi er akkurat som to ender i Frognerparken.
Endene har dratt til Sør-Europa i oktober, Oskar.
Vi er som to klønete pingviner som bommet på Antarktis.
Kjærligheten deres ble tydelig i de små detaljene.
Dyp følelse i mars er ikke et ring i et glass champagne (der flyter bare isbiter uansett), men den siste tabletten Paracet, delt i to.
Denne er til deg, sa Oskar med høytid, han rakte henne halvparten av det gule pulveret.
Fra hjertet.
Hvorfor er det katt hår på den?
Det er krydder.
For immunforsvaret.
Åsne så på ham med den rare lua med dusk, rødt nesetipp og gal glans i øynene og skjønte: det er dette.
Universets kode har hacket seg selv og sammenføyd to som klarer å le med feber (som for menn er nesten dødsleiet).
Det mest romantiske øyeblikket kom mot slutten av måneden.
Solen brøt gjennom, og Oslo var plutselig kulisser til et opprør av renovasjonsarbeidere.
De sto på Sognsvannsbroen.
Vinden var så sterk at den prøvde å dra Oskars jakke av ham.
Åsne, begynte han, han måtte rope mot lyden av vår, jeg vil si du er for meg som som den første hvitveis!
Like blek, og presser deg gjennom søppel?
lo Åsne, og strammet skjerfet som var viklet tre ganger rundt hodet.
Oskar nølte.
Nei.
Like sterk.
Du holder ut denne helsikes marsen, og er fortsatt her.
Selv etter at jeg mistet mobilen din i en snøfonn som egentlig var en dam.
Åsne så på ham, nyste (i takt med trikken som kjørte forbi), og lo.
Ok, super-hvitveis.
La oss gå hjem.
Jeg har kilo sitroner og funnet oppskrift på gløgg.
Overlever vi søndag, erklærer jeg vår kjærlighet som et kulturminne.
De gikk gjennom byen, rundt isfjell på fortauet.
Dypt var det, dybden til kneet det var akkurat så mye vann i inngangen deres.
Men det brydde de seg ikke om.
For den marsjen handler ikke om hvor rene skoene dine er, men hvilken hånd du holder mens dere sklir mot uunngåelige april
Ett år gikk.
En ny den marsjen var kommet.
Byen ble forvandlet til kulisser til filmen Vannbyen, produsert på budsjett av tre tiøringer.
Oskar og Åsne sto foran en enorm dam som hadde okkupert hele bakgården.
Naboene klamret seg til gjerdet, stirret mot bredden av isflak, og en pensjonist speidet mot skyene, håpet på enten helikopter eller en due med laurbærblad.
Oskar, sa Åsne, og kastet et blikk på sine nye hvite joggesko, kjøpt i et øyeblikks urimelig optimisme.
Vi er voksne.
Vi har boliglån, jobb og årsmeldinger.
Vi kan jo ikke bare
Jo, avbrøt Oskar, og trakk frem to knallgule gummistøvler med print av glade ender.
Jeg kjøpte dem i går.
Din størrelse.
Åsne pustet tungt.
Det er dyp kjærlighet når partneren vet ikke bare skostørrelse, men graden av ens vilje til å forfalle.
Fem minutter senere stod de midt i dammen.
Vannet klukket, solen glitret i møkkete isbiter, og forbipasserende stirret som om de hadde rømt fra et snilt, men lukket sykehus.
Vet du, Åsne hoppet, spruten traff naboen med minklue.
Beste vårstarten noensinne.
Dette er kodename Den gule anden, svarte Oskar alvorlig.
Universet prøvde å drukne oss i melankoli, men vi har vanntette hæler.
De stod midt i dette vår-kaoset klønete, gjennomvåte, men i perfekt harmoni.
Dette er den rare kjærligheten, bare forstått av dem som finner bunn der andre kun ser søle.
Oskar omfavnet henne, og solen varmet så sterkt at det steg en sølvaktig tåke fra jakkene deres.
Vi damper, noterte Åsne.
Nei, smilte Oskar.
Vi er endelig varmet opp til rett temperatur.
I denne marsen forstod de det viktigste: Får livet deg til å vasse i dammer, så kjøper du de mest fargesprakende støvlene og lærer deg å danse i demOg akkurat da innså de det, begge to mars var ikke en test de måtte bestå, men et løfte: Uansett hvor mye grått himmelen kaster ned eller hvor dypt de må vasse, kommer de alltid til å møtes i midten, bruke opp siste Paracet, og kanskje lage gløgg av sitroner.
En solstråle traff vannet så det glitret, og Åsne lente hodet mot Oskars skulder.
De sto der uten å si noe, lot byen suse rundt dem, små ender i et hav av muligheter.
Mars vil alltid finne dem, med sølete fortau og halvsmeltende snø.
Men Oskar og Åsne vil alltid ha gummistøvler, latter, og hånd i hånd et lite, mykt opprør mot alt som er kaldt og vått.
De lo igjen, tanken var enkel: Når resten av verden klager på mars, skal de feire for det er akkurat her, i den rare, vakre mellomtiden, at det umulige skjer og kjærligheten deres blir en tradisjon som aldri lar seg drukne.
Så gikk de hjemover, bak de gule endene, og etterlot seg spor som skulle tørke først når april kom mens universet, for en gangs skyld, nikket fornøyd og lot solen skinne litt ekstra, bare for dem.