Den merkeligste delen med å bli voksen er å se moren din bli gammel.
Så ofte klager vi over henne
At hun snakker for mye, blander seg i alt mulig, krever for mye.
At hun alltid er der, uroer seg for småting vi ikke kan forstå.
Men et morshjerte slutter aldri å vokte sine barn.
Hun elsker så sterkt at kjærligheten hennes iblant forveksles med en plikt til å tåle alt.
Hun tåler rop, dårlige humør, avvisning
Og selv da, beskytter hun dem som sårer henne mest.
Det finnes mødre som tier for kjærlighetens skyld, gjemmer på smerter som tygger hull i sjelen.
Og mens alle andre lever videre, eldes hun stillemed et hjerte som tynges av andres byrder.
Men når hun ikke lenger er her
Da kommer de vakreste blomster fra ingensteds.
Da hyrer man inn det fineste orkesteret.
Da renner tårene, og ingen er der til å trøste.
Og da spør vi oss selv
Hvorfor ventet vi med å gi alt før det var for sent?
Hvorfor så vi henne ikke virkelig før hun var borte?
Ikke vent til din mor er reist før du innser at hun ga hele sitt liv for deg.
Elsk henne i dag.
Hør på henne i dag.
Klemt henne i dag.
For det gjør vondt å vokse opp men å se henne eldes uten kjærlighetdet gjør enda vondere.
