Hver mann har sine små hemmeligheter. Noen gjemmer penger i sokken, andre ljuger om fisketuren. Men Even Haug legger alltid mobilen sin med skjermen ned.
Uansett hvor han er. På kjøkkenbordet skjermen ned. På nattbordet før leggetid skjermen ned. På restaurant, på hytta hos svigers alltid skjermen ned.
Ida la ikke merke til det med det samme. Først bare noterte hun seg det. Så begynte hun å undre. Etter hvert prøvde hun å la være å gruble, for det var jo ikke særlig hyggelig. Dette er en typisk kvinnetriks: ikke tenk på det før det smeller skikkelig fra klar himmel.
Helt greit ekteskap, sånn generelt. Ingen store fyrverkerier, men heller ingen åpenbare kriser. Even jobbet, Ida jobbet. På lørdager gikk de på Meny, så på serier, og av og til hadde de besøk. Gjestene det var Pål og Synne. Pål hadde vært Evens beste venn siden BI, Synne var hans fargerike, høylytte kone med en selvtillit som kunne rokke selvbanken på Oslo Børs. Ida lot seg imponere i nøyaktig tre minutter, men viste aldri at hun ble sliten av det.
Alt var helt normalt. Om det ikke var for den forbaska telefonen.
Ida så nesten alltid den skjermen snudd ned, og tenkte: la gå, han er voksen. Kanskje bare en vane.
Men én dag strakte hun seg etter saltet, dyttet borti telefonen, og den skled over på stolen skjermen opp.
Even reagerte før hun rakk å se noe. Dasket på med hånda.
Sorry, sa Ida.
Det går fint, sa Even.
Og begge latet som om ingenting hadde skjedd. Slik man alltid gjør når det definitivt har skjedd noe.
Ida var en smart dame. Det var jo akkurat det som gjorde livet vanskelig.
Smartere kvinner lager ikke drama over mobil. De observerer. Lager mentalt skjema: én kolonne med fakta, én med forklaringer. Så lenge forklaringene funker, forbli man stille.
Så Ida var stille. I flere måneder. Skjemaet hennes vokste seg stort.
Første faktum: Even begynte å jobbe overtid hele tiden. Før var det aldri senere enn åtte, nå kunne han komme hjem ni, halv ti, ja til og med elleve én gang. Alltid den samme forklaringen: rekneskap, rapport, klient fra Stavanger.
Faktum nummer to: Han ble fjern. Sliten. Stirret tomt på Dagsrevyen og svarte på spørsmål som om hun snakte til ham over veldig treg wifi.
Faktum nummer tre han ble stressa når Pål ringte.
Det var nytt. Pål kompisen gjennom tykt og tynt, alltid blid for en prat, kunne snakke om fiskestenger og aksjer i halvtimevis. Men nå, så fort Even så navnet lyse opp, stivnet uttrykket hans bittelitt. Ikke mye. Men nok til at Ida så det.
Hun spurte en gang:
Er alt bra mellom deg og Pål?
Ja, selvfølgelig. Hvorfor?
Du virker litt rar når han ringer.
Det syns du bare, sa Even og tok opp mobilen.
Synne ringte til Ida neste onsdag. Småprat, som damer gjør. En kopp te, litt tomsnakk om ingenting. Synne var typen som kunne fått en FN-konferanse til å bryte ut i latter, aldri kjedet seg en meter i kassa på Rema.
Hvordan går det? spurte Synne.
Helt vanlig. Even jobber seint igjen.
Akkurat, ja, sa Synne altfor nonchalant.
Neste fredag, fire stykker rundt spisebordet som alltid. Pål og Synne tok med vin og bløtkake, Even spradet rundt med grillspade og late som han koste seg veldig. Ida dekket bord og observerte.
Mellom Even og Synne en merkelig stemning.
Tidligere hadde begge skravlet i munnen på hverandre, nå vogget de rundt samtalene som to hummer i en balje.
Pål snakket rolig om arbeidet, øynene slitne som norsk vinter. Ida så på ham og lurte: Vet han? Eller vet han ikke? Eller vet, men later som? Eller er det bare jeg som surrer?
Hvorfor er du så taus i kveld? spurte Even etter at gjestene hadde gått.
Bare sliten.
Du burde legge deg litt tidligere.
Mhm, svarte Ida.
Hun la seg. Stirret i taket. TV-en på stua summet svakt, Even satt og trakk ut tiden. Mobilen hans lå på nattbordet. Skjerm ned.
Ida vendte seg mot veggen.
Hun lot forklaringene leve litt til.
Lørdag morgen forsvant Even på EU-kontroll, i hvert fall ifølge ham selv, i omtrent tre timer.
Ida drakk kaffe, bladde i Aftenposten, begynte å rydde. Støvsugeren, klut, flytte på noen nipsboller. Så, i sofaen i stua der lå mobilen.
På puta. Skjermen opp.
Han hadde glemt den!
På tre år hadde Even aldri glemt mobilen. Han kunne glemme nøkler, lommebok, til og med gå hjem fra kontoret i november uten jakke men mobilen? Aldri.
Ida ble stående med kluten i hånden.
Mobilen lyste. Bare lå der og blinket.
Hun slapp kluten. Gikk bort.
Varsel på skjermen. Noen ord. Ida hadde aldri lest meldingene hans før. Ikke fordi hun stoler blindt, men fordi voksne folk fortjener litt privatliv. Sånn er hennes prinsipp. Bra for alle, unntatt henne.
Varselteksten lot hun være.
Men det var et bilde.
Lite, rundt profilbilde, slik de fleste har i Messenger. Kvinnelig ansikt, mørkt hår, smil.
Ida kjente det smilet godt. Synne.
Hun stirret på denne lille sirkelen med Synnes fjes på, ett sekund, to, fem. Skjermen sloknet, mobilen ble mørk. Ida sto fortsatt stille.
Gikk så ut på kjøkkenet, helte seg et glass vann.
Synne. På en måte venninne. Typen man bruker fredagskvelden i lag med, vet om hennes allergi for skalldyr og bursdagen hennes 22. mars. Ida husket det. De pleide å kjøpe gave sammen, hun og Even.
I fjor også.
Hun gikk tilbake i stua. Nytt varsel på mobilen, skjermen blinket, så døde.
Ida leste ikke den heller.
Hun skjønte at så lenge hun ikke leste, fantes det fortsatt en ørliten sjanse for at Synne bare lurte på noe helt uskyldig. Gratulerte med noe. Spurte etter Pål. Skrev feil. Nei, ikke mulig ikke når navnet lyser opp.
Hun visste godt hva klokken var.
Ida satte seg i sofaen ved siden av mobilen. Stirret på den. Mobilen lå der og tidde, som en katt som har sett alt og velger å leve videre med det.
Brikkene falt endelig på plass. Alle de små tingene; overtid, fjernhet, uro når Pål ringte. Den kvelden Synne og Even nesten ikke snakket sammen. Og at Synne svarte på Evens arbeidsunnskyldninger altfor raskt.
Klart hun visste. Fordi hun var årsaken.
Ida satt der og kjente en rolig ommøblering av tarmene.
Pål bestevenn i 20 år.
Kunne han virkelig ikke vite? Eller vet han, men velger å se bort? Akkurat som hun selv.
Et smell i ytterdøren. Føtter i trappa.
Even kom hjem før tiden kanskje EU-kontrollen var superrask, kanskje han husket mobilen i siste liten.
Ida ble sittende i sofaen.
Even kom inn, så henne. Så mobilen. Ansiktet endret seg bittelitt, en halv millisekund. Men Ida hadde åtte ukers trening i ansiktsanalyse.
Glemte, sa han, nikket mot mobilen, som om det var ingenting.
Ja, ser det, svarte Ida.
Hun reiste seg, ruslet ut på kjøkkenet, tok det ubrukte glasset vann og drakk opp.
Bak henne var det stille.
Ida, sa Even.
Ikke nå, svarte hun, helt jevnt. Jeg er ikke klar ennå.
Og det var sant. Hun var ikke klar for samtale, ikke for gråt, ikke for den slags forklaringer som ikke forklarer noe. Bare for det hun allerede visste.
Samtalen kom søndag kveld. Uten skriking, uten flyvende tallerkener, ingen såpeopera. De bare satt på kjøkkenet. Even begynte selv, han hadde nok ventet på at hun skulle spørre.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, begynte han.
Du trenger ikke si noe. Jeg så alt på profilbildet, sa Ida.
Han tidde lenge. Spurte:
Du visste det?
Jeg ante det. Med diverse forklaringer.
Hva gjør vi nå?
Jeg vet ikke hva du gjør. Jeg må vurdere skilsmisse.
Synne fikk vite det samme kveld Ida ringte selv. Korteste telefonsamtalen i hennes liv.
Synne, jeg vet det. Du trenger ikke forklare. Om du sier det til Pål eller ikke, er opp til deg. Men ikke ring meg mer.
Det var stille i andre enden. Et «Ida» begynte å komme, men Ida la bare på.
Hva med Pål? Han fikk vite det mandag. Hvordan, aner ikke Ida og bryr seg ikke. Even kom hjem mutt, satt i stolen, stirret lenge ut i intet og sa så:
Pål ringte.
Ja vel, svarte Ida.
Og det var alt.
Tre års ekteskap. Tjue års vennskap. Et knøttlite profilbilde, og to hjem falt sammen som paraplyer i Bergensvind. Nesten lydløst. Uten effekter.
Ida pakket kofferten uken etter. Bøker, klær, noen kjøkkenredskaper hun hadde hatt med seg inn. Even satt i rommet ved siden av. Hun hørte stolen skrapte innimellom.
I døra stoppet hun. Mobilen lå på bordet.
Skjermen ned.
Ida gikk ut og lukket døra stille bak seg.
