**23. april 2026 Dagbok**
I dag sitter jeg, Marit Synnøve Hansen, 84åring, på bussholdeplassen rett utenfor den lille hytta mi i Brekken. Jeg vet ikke lenger hvilken vei jeg skal ta. På benken ligger en slitt linsepose og en papirkurv med alt jeg eier, så lite at selv de siste minnene mine får plass.
«Jeg kaster bort Rigmor, så fryktet jeg ingen,» mumler jeg stille til meg selv, «gå du av sted, gamle, for du hører ikke hjemme her lenger».
For bare tre år siden bodde vi fem i en treroms leilighet: jeg, min datter Solveig, min sønn Ivar med sin kone Nina, og barnebarnet mitt, Arne. Vi var en liten, sammensveiset gjeng.
Alt begynte å falle fra hverandre da en ny regnskapsfører, Rigmor, kom inn i Ivars arbeidsplass. Hun hadde reist fra en større by til vår lille landsby ingen vet hvorfor. Hun fikk et rom i en hybel, en jobb på kontoret, alt ser så enkelt ut. Men hun var ikke fornøyd. Hun begynte å lure på menn, og valgte meg. «Ektefellen er ingen murvegg», pleide hun å si.
En aprilkveld kom Ivar hjem med en kuffert, men han så aldri mer tilbake. På vei ut sa han:
Jeg er bare 45 år gammel, og nå forstår jeg hva ekte liv og kjærlighet er.
Nina, hans kone, holdt munnen lukket. Hun ventet til Arne hadde tatt eksamen på skolen, så også hun var klar til å dra:
Vi drar til Oslo. Arne må begynne på universitetet, og vi skal bo i foreldrehusene mine. De har stått tomme i tre år, men vi kan pusse opp. Trenger vi hjelp, kan bror min hjelpe. Jeg skal også finne en deltidsjobb på skolen.
Vi pakket i to dager. Broren kom med en liten varebil, og vi satte av sted. Arne ga meg et fast grep rundt hoften og visket:
Ikke tenk på meg, bestemor, jeg kommer ofte på besøk.
Han holdt ordet to ganger, så lenge Solveig var i live. Da hun døde, og Ivar flyttet inn med Rigmor, har Arne aldri kommet tilbake.
Livet mitt ble mørkt. Rigmor begynte å innføre sine egne regler. Først var hun sjenert, inviterte meg til bordet med maten hun lagde til seg selv og Ivar. Så begynte hun å bestemme:
Du lager for mye brød på kjøkkenet, så jeg gjør rent i rommet ditt en gang i uken i stedet for å tørke gulvene tre ganger om dagen.
Siden da får jeg bare grøt havregrøt, bygggrøt eller perlegrøt som jeg spiser morgen, middag og kveld, og drikker te uten sukker.
For noen dager siden kom Rigmor med nyhet: sønnen hennes skal komme om en uke. De diskuterte hvor han skulle få jobb, for etter en ungdomsinstitusjon får man sjelden en god stilling.
Da jeg skulle på jobb i dag, kom Rigmor til meg med et papir:
Her er adressen til aldershjemmet. Gå dit og takk for at jeg ikke kastet deg på gaten.
Hun presset papiret mitt i hånden og smalt døren bak seg. Jeg gikk så langt som bussholdeplassen, men jeg kan ikke lenger lese adressen. Jeg ser en ung mann stå ved holdeplassen og roper:
Unnskyld, kan du lese adressen for meg og fortelle meg hvilken buss jeg skal ta?
Han ser på meg, ser at jeg er bestemor Marit, og svarer:
Hvor er du på vei, frøken Marit? Arne er på vei, han leter etter deg. Jeg ringer ham nå.
Fem minutter senere kommer Arne løpende. Det viser seg at Nina, en nabo som har arbeidet som pleiemedarbeider på aldershjemmet før hun gikk av med pensjon, ringte i går og fortalte at Rigmor planla å sende meg på internat. Hun hadde spurt om adressen, og nå har Arne fått vite det.
Arne pakker sakene sine og sier:
Jeg tar deg, bestemor, som en dronning, med taxi til Oslo. Mor har allerede gjort klar et rom til deg. I hagen blomstrer epletrærne nå så vakkert!
Da Rigmor og Ivar hørte at Arne hadde tatt meg med til byen, jublet de. Glede varte ikke lenge. Da papirene ble sett gjennom, viste det seg at leiligheten alltid hadde tilhørt meg. Selv min avdøde mann hadde bare bruksrett. Rigmor og Ivar måtte derfor flytte tilbake til hybelen.
Jeg solgte leiligheten, og pengene ga jeg til Arne, så han kunne kjøpe seg et sted i Oslo. Prisene i hovedstaden er høye, så han nøt bare med å kjøpe en ettromsleilighet, men den er ny og romslig. Han planlegger å gifte seg snart så har han og hans unge familie tak over hodet.
Jeg sitter nå på denne holdeplassen, ser busser kjøre forbi, og tenker på hvordan livet har snurret seg. Kanskje er dette ikke slutten, men bare en ny begynnelse.
Marit.
