Den usynlige venninnen
Rundt Ingrid hadde det de siste tre dagene samlet seg en hel skokk av elever. Jenta hadde fått rykte på hele skolen som synsk og en ekte sjelesørger. Alle ville ha en bit av visdommen hennes. De ventet på henne utenfor doene, satte seg ned ved bordet hennes i kantina, og kom drassende med sjokolade, skolebøker og andre små gaver som hun av en eller annen grunn alltid takket nei til.
Jeg liker Simen i 5B, tror du vi kan få familie sammen en gang? drømte klassevenninnen Kari høyt.
Ville ikke satset på det, svarte Ingrid, mens hun gnagde på en bolle og sippet til tekoppen. Simen virker grei, men han piller seg i nesa og spiser det han finner der. Han går i hvert fall aldri sulten, men ellers Sånn kan du ikke holde ut et helt liv, altså.
Æsj, det hørtes fælt ut! Men hva med Henning, han er kjempeflink på skolen og holder på å lære seg å spille gitar, sa Kari og smilte.
Den Henning plager katter. Binder tomme makrellbokser i halen og jager dem rundt på gårdsplassen. Han blir sikkert slem, og slutter ikke å drikke når han blir voksen.
Hvorfor tror du det?
Har du sett mange edrue gitarspillere? Dessuten, du er altfor ung til å styre med sånt, bedre å bruke tiden på deg selv. Guttelus forsvinner ikke. Jobb heller litt mer med matten, og slutt å bite negler, ellers får du orm i magen.
Ingen vil være med meg, de sier jeg er feit, og inviterer meg aldri med, sa Pål fra 4C, og dyttet Kari så hun nesten veltet av benken.
På onsdag kan du melde deg på bryting. Snakk med gymlæreren. Du blir neppe syltynn, men ingen kommer til å kalle deg navn. Forresten, slutt å dytte på framtidige kona di, la Ingrid til.
Ingrid reiste seg og bar brettet bort til oppvasken.
Ingrid, tror du jeg burde ta førerkort nå, eller vente et år? spurte læreren i samfunnsfag, Marianne, mens hun sto ved vasken.
Marianne, for å ta lappen må du ha bil. Du har bare pappas gamle Volvo. Skjønner du forskjellen?
Joda, tror det
Ingrid himlet med øynene og fortsatte, mens hun tørket hendene: Selg rasket, kjøp deg sykkel og shorts. Om to måneder blir du uansett hentet til jobben. Men skal du først gjøre noe vettugt, burde du vurdere å låne til leilighet renten er lav for tiden, og det er litt pinlig å bo hos foreldrene dine i en alder av trettifem. Det sier jeg deg som en som vet hvordan tingene henger sammen.
Alle fulgte forbløffet med på henne mens hun forlot kantina og gikk mot klasserommet for håndarbeid.
I løpet av de førti minuttene de andre jentene lærte å tre en nål eller brukte for mye tid på å måle ut med målebånd, hadde Ingrid rukket å stoppe et par bukser, sy inn et skjørt og hekle et par sokker som hun ga til læreren i håndarbeid, med kommentaren: «Gravide damer bør holde føttene varme.» Læreren dro rett hjem for å kjøpe graviditetstest etterpå, og neste dag fikk hele klassen sjokoladekake som takk fra henne.
Også hjemme oppførte Ingrid seg annerledes. Hun irettesatte moren for å kjøpe ferdighakket kjøtt, satte i gang og lagde hjemmelagede kjøttboller. Om kvelden satte hun seg med «De tre musketerer» i stedet for å glo på YouTube, og snekret i vei med tuller og tullprat med noen usynlig. Faren satt bak PC-en og gløttet bort på henne, og Ingrid kom med en kommentar om at han hadde dårlig holdning. Han kunne forresten like gjerne gå ut og banke matten, i stedet for å surfe rundt på shady nettsider.
På skolen begynte ryktene å gå, lærerne ble bekymret, og krevde at skolens psykolog skulle kobles inn. Hele lærergruppen, inkludert rektor, ble samlet midt i skoletiden.
Ingrid, kjære deg, blir du mobbet på skolen? begynte skolens psykolog forsiktig, en mann med moteriktig skjegg og briller.
Det eneste som plager meg, er at skolen får tildelt flere millioner, men det vi får i gymsalen er en gammel bukke og to meter tau, svarte Ingrid.
Alle snudde seg mot rektor, som plutselig forsvant på et møte ut av vinduet.
Har du ingen venner?
Vennskap er et abstrakt begrep, svarte Ingrid, og snurret flettene mellom fingrene. I dag leker dere sisten i friminuttet, i morgen vasker venninnen din opp hjemme hos deg, mens du fyller ut skattemeldingen.
Hvilken skattemelding? Hvem har fortalt deg om sånt?
Venninna mi.
Der har vi kanskje svaret. Kan du invitere henne hit?
Hun er allerede her, sa Ingrid helt rolig. Salen ble stille.
Vi ser henne ikke. Hva heter hun?
Ragnhild Sørensen.
Jaha, hvor gammel er hun?
Sytti.
Hva annet sier hun til deg?
Hun sier at man skal pusse tennene fra tannkjøttet, at den hunden i bakgården ikke er slem, bare livredd og sulten, at man aldri må glemme slekta si. Og så, hun sier at dere har beregnet eiendomsskatten feil, det lønner seg å gå innom kommunen og be om ny takst dere har regnet etter gammel ligningsverdi, ikke markedspris.
Psykologen noterte flittig, og understreket spesielt det siste.
Til slutt ringte de foreldrene mine via høyttaler, begge var på jobb.
Men vent nå litt! utbrøt pappa i mobilen. Det var jo mamma som het Ragnhild Sørensen! Hun døde for ti år siden.
I rommet ble det stille, noen sukket og enkelte ba stille med foldede hender.
Ja, ti år har gått, men ingen har besøkt henne en eneste gang. Alt har grodd igjen, gjerdet står på skeiva, sa Ingrid med et oppgitt drag over stemmen.
Ja, altså jeg ville jo, men tiden har bare fløyet avgårde stotret pappa fra telefonen.
Seansen var over.
Dagen etter dro hele familien til kirkegården. Ingrid hadde aldri møtt bestemoren, bare hørt små drypp fra faren. Graven fant vi ikke med én gang; marmorfeltet hadde blitt stort, tidligere var det jo bare furuskog her.
Jenta hadde med en bukett gule tulipaner som hun ordnet i en utskåret plastflaske. Pappa rettet på gjerdet, mamma plukket bort ugresset.
Pappa, bestemor sier at du er et bra menneske, men har satt deg for mye fast i jobben og på nettet, så du har ikke tid til verken henne eller meg, sa Ingrid stille.
Pappa rødmet og nikket stille.
Hun sier vi skal prøve å bli flinkere, sa han, strøk Ingrid over håret og så på det falmede bildet på gravsteinen.
Nå har hun fått fred og kommer nok ikke til meg mer, men jeg kommer til å savne henne, for hun er så snill, morsom og vis.
Alt dette stemmer. Bestemor var et bra menneske, hun så rett gjennom folk. Har hun sagt noe mer?
Ja, hun mener at den agurkdietten din bare er tull. Vil du gå ned i vekt, må du heller begynne å trene. Og å åpne valutakonto var ingen god idé sånne avgjørelser må regnes grundig på! Og det billige betongen du bestilte til grunnmuren på badstuaPappa lo, rørte seg utilpass, men med et glimt i øynene. Det var typisk mamma å si sånt. Hun hadde alltid det siste ordet, til og med fra grava.
Ingrid smilte. Hun la en liten stein oppå gravsteinen, slik hun hadde sett noen gjøre på filmen om jødisk tradisjon.
De sto lenge i stillhet; luften var fylt av fuglekvitter og svake ekko av noe bakenfor. Et snev av vår, en ny begynnelse.
Pappa fant hånden til Ingrid og holdt fast. Sammen ruslet de tilbake mot bilen, og Ingrid syntes nesten hun hørte en vennlig, usynlig latter i vinden en latter som bare hun kunne høre.
Etter dette var Ingrid ikke så synsk lenger. Hun visste det var hun som måtte passe på dem nå, og om hun skulle trenge råd, visste hun hvor hun kunne gå. På veien hjem snakket de om alt mulig rartom gamle dager og nye planer, om ekte venner og gode minner.
Og om noen spurte, sa Ingrid bare at hun hadde vært sammen med sin beste venninne. For noen ganger, hvis man lytter godt, finnes hun der fortsatti det varme smilet fra en fremmed, i vinden som suser mellom trærne, i en latter som aldri forsvinner helt.
For vennskap, tenkte Ingrid, er kanskje det eneste som aldri egentlig forsvinner.
