UNØDVENDIG MAMMA
Marius, sett deg! Vi må snakke sammen, og det litt brennkvikt! Kona satte seg bestemt ved kjøkkenbordet med et uttrykk som ikke la opp til diskusjon.
Mannen lot seg falle ned på stolen ved siden av. Ingrid tørket tårene med et lommetørkle.
Jeg vet rett og slett ikke hva vi skal gjøre med mamma. Hun går nesten ikke lenger. Hun klarer ikke én vinter til alene i gamlehuset sitt, det er jo nesten på vei til å ramle sammen uansett.
Hva foreslår du da?
Sa jo nettopp: jeg aner ikke.
Ingrid, du håper alltid jeg skal løse alt for deg, men det er jo din mamma du må ta avgjørelsen.
Marius, vi kan ikke ta henne inn hit. Vi har en toroms og to gutter store gutter, til og med. Hvor i alle dager skal vi plassere mamma? Det er tydelig hun allerede hadde landet en beslutning og heller ville presentere den skånsomt for mannen. Hos oss i byen finnes det jo et privat eldrehjem.
Ingrid, vil du plassere din egen mor på gamlehjem?
Vi har ikke noe valg! Jeg har hørt det er slett ikke så ille der.
Men, du sa jo selv det koster flesk, mannen trakk på smilebåndet. Hvor mye da?
Totusen kroner dagen. Betaler du for en måned av gangen, kommer det på førti tusen. Da får hun både stell og medisinsk oppfølging. For oss er førti lapper mye penger, men vi får ta det på sikt.
Ingrid, dette føles så dårlig. Mamma har alltid kommet med syltetøy, hjemmelaget saus og hermetikk, og til ungene hadde hun alltid med godsaker. Dette skjer liksom fra hjertet, og så sender vi henne til gamlehjem?
Marius, tror du ikke jeg føler på dette? Jeg har ikke hjerte til annet, men ser ingen utvei.
Jaja! sukket han tungt. Er det virkelig ingen andre løsninger?
Tenkte på å selge huset hennes. Mamma har jo overført det til meg, faktisk. Men hvem i all verden kjøper det nå? Vinteren står for døren og huset må vel snart rives. Hva tror du vi får for rønna?
Har du snakka med mamma om det, da?
Ikke ennå. Vi drar til henne på lørdag og rydder i kjøkkenhagen, så får vi en alvorsprat samtidig.
Hagearbeidet kan jeg og gutta ta oss av, sa mannen og ristet på hodet. Selve gamlehjemspraten får du ta uten meg.
Marius, hun får bo der til våren i hvert fall. Liker hun seg ikke, finner vi en løsning da.
Nei, Ingrid, jeg kjenner på magefølelsen Får vi henne først inn på gamlehjem, blir det for alltid. Det føles skikkelig smålig.
***
Lill Eggen hadde vært én uke på eldrehjemmet allerede. Hun skjønte jo at dattera ikke hadde noe valg. Gå var det så vidt hun gjorde, og bo alene i det skjeve huset sitt på Ringerike var ikke lenger forsvarlig. Men hun hadde ikke drømt om en sånn alderdom, nei. Hun hadde jo sett for seg å ha de siste åra sammen med familien rundt seg, men hvem vil vel ha en dårlig mamma i hus?
En sykepleier stakk hodet inn.
Fru Eggen, barnebarna dine er her.
Bestemors ansikt glitret opp da de kom inn. Selv minstemann, Simen, var blitt høyere enn henne nå, og Sindre bikker henne med et helt hode.
Hei bestemor! Hvordan går det her?
Neida, det går an og maten er god. Sykepleierne og personalet hjelper til med alt mulig, svarte hun og flakset rundt. Sett dere, sett dere ned nå!
Vi kan ikke bli så lenge, sa Sindre og pakket ut en pose. Vi har med litt mat og varme klær til deg.
Tusen takk! og som bestemødre flest, byttet hun raskt tema. Hvordan går det på skolen, gutter?
Helt greit, kom det unisont.
Husk å følge med i timen, dere! Sindre, siste året nå har du tenkt på hva du vil søke på?
Skal nok til høyskolen her i byen.
Hvor er foreldrene deres da? Sendte de dere hit alene eller?
Pappa dro til huset ditt.
Åh, han må ikke glemme å dra opp gulrøtter før det fryser skikkelig, begynte bestemor å stresse. Og kålen bør kuttes, de er store nå!
Jeg ringer med én gang!
Simen fisket opp mobilen og slo numret:
Pappa, bestemor sier du må dra opp gulrøttene og ta inn kålen.
Jada, svarte faren på tråden.
Gi hit! Bestemor snappet raskt mobilen og satte i gang med instruksjoner: Marius, gulrøttene må tørke på avisa et par dager før du legger dem i boden. Kålen kan du kappe med stilk og stikke rett i sanden i boden, forstått? Bare de største gulrøttene småttissene kan du spise selv!
Jepp, mamma ikke stress.
Og du, kan du mate pusen min, Tussi? Stakkarn, hun er jo helt alene nå!
Skal gjøre det.
Sånn! hun ga mobilen tilbake.
Bestemor, vi må gå snart, altså, sa Simen og reiste seg.
Vent litt, da! Bestemor hentet lommeboka. Her har dere tusen kroner hver. Kjøp noe fint til dere selv.
Men du da, trenger du ikke penger?
Nei, gutten min. På gamlehjem trenger en slett ikke penger.
Takk, bestemor!
Guttene gikk ut, og igjen sto Lill og så ut av vinduet lenge, mens hun sukket.
***
Marius parkerte sin gamle Volvo utenfor blokka. Ved siden av sto naboens nyere Skoda, han fra oppgangen ved siden av. Da han så Marius komme bærende på sekker fulle av gulrøtter og kål, ropte han:
Åh, vært på småbruket?
Noe sånt, svigermor sitt.
Vi vurderer faktisk å kjøpe oss småbruk sjøl, kona og jeg. Ungene er voksne og flytta ut, vettu.
Du, Ole! sa Marius med tankefullt drag. Dere bor jo i en fire-roms?
Ja, andre etasje.
Skulle vi bytte? Du kan få vår toroms i andre etasje og så kaster jeg med huset med kjøkkenhage på kjøpet. Svigermor greier ikke å fikse noe der lenger.
Oi! Naboen klødde seg på hodet. Interessant, altså. Må nesten se på det.
Snakk med kona og kom innom i kveld, da.
Det skal jeg gjøre.
***
Marius dusja, spiste og slang seg på senga. Ingrid styrte på kjøkkenet, snart kom gutta hjem minstemann fra fotballtrening og eldstemann ja, han gikk visst rundt og var nyforelsket.
«På tide, han er jo sytten! Hovedsaken er at de ikke finner på noe dumt. Lillebror får jeg knapt lokka inn døra uansett, han er ute hele dagen»
Det banket bestemt på døra. Ingrid tørket hendene på forkleet og løp for å åpne. Der sto naboene, Vilde og Ole.
Ingrid, vi kommer visst på visitt!
Bare kom inn! Vilde, hva skjer?
Har ikke mannen din sagt noe?
Nei? Ingrid var småforvirret.
Overraskelse! Gutta har tenkt å bytte leiligheter!
Vilde, tuller du? Ingrid så uforstående ut, men gløttet inn: Kom, kom inn!
Hun forsvant inn i stua og puffet den snorkende ektemannen i siden:
Marius, våkn opp! Vi har gjester.
Han spant inn på badet i all hast:
To minutter!
I mens undersøkte naboen nøye alle kriker og kroker i leiligheten.
Kan noen forklare hva som skjer her?
Ingrid, mennene våre vil bytte deres toroms pluss småbruket mot vår fire-roms, hun glante rundt seg. Veldig koselig leilighet, altså!
Marius kom strenende tilbake, og kona stupte bort til han:
Har du gått fra vettet?
Hvis vi blir enige, flytter vi til fire-romsen deres, så kan mamma flytte inn hos oss.
Ingrid ble tankefull, men smilte lurt:
Vel, da setter vi på kaffe og tar en tur og ser på leiligheten deres etterpå!
Lill, kaffe’n kan vente! humret Marius. Til en sånn anledning bør vi vel finne noe litt sterkere også.
***
Det ble sent før Marius og Ingrid la seg den kvelden. Alt måtte gjennomtenkes og diskuteres hvordan møbler og løsninger kunne bli i ny leilighet. Mest praten sto kona for, til Marius begynte å blunde.
Sover du alt? hun dyttet i ham.
Ingrid, ikke si noe til mamma ennå. Hun sover jo ikke en natt til da. Vi tar det når alt er på plass.
***
Neste regntunge høstmorgen sto Lill ved vinduet på rommet sitt på eldrehjemmet. Stemningen passet været:
«Tre uker her nå. Det virker som barna har glemt meg. Jeg er en unødvendig mamma. Barnebarna har vært innom én gang og det var det. Datteren har ringt to ganger.
Første gang fortalte hun at hun visstnok har byttet bort huset mitt, eller solgt, eller Gud vet hva, og var så blid i telefonen. Jaja, de får vel råd til å betale for meg, førti tusen i måneden er jo ikke småpenger. Er heller ikke noe å komme hjem til mer.
Andre gangen var det: «Vi har så mye å gjøre, vi kommer når vi får tid». Slik er det jo, unge folk har alltid noe på gang. Det er lørdag i dag, kanskje de kommer. Skulle visst lært meg den mobilen men sånt får gamle aldri helt til.»
Hun satt og tenkte sørgelige tanker i et par timer før hun plutselig så barnebarnas fars bil utenfor porten:
«De har kommet jeg er ikke glemt likevel! Nei vent, hvorfor er Marius alene og har han ikke med seg noe som helst?»
Lill speidet mot døra. Den åpnet seg, Marius kom inn med smil:
Heisann, mamma!
Hei, Marius? Er det noe galt?
Nei da, gjør deg klar! Vi skal hjem.
Hjem? På besøk?
Nei, hjem for godt. Ta med alt du har.
Slutt med de gåtene!
Barna dine ville overraske deg. Det skulle være en hemmelighet til du så det selv.
Bestemor spratt opp og fikk liten fart på beina igjen. Samtidig dukket Marit fra naborommet opp, hun var blitt en god venn.
Lill, hvor skal du hen?
Marit, svigersønnen min henter meg, sa hun med stort glis. For alltid, sier han!
Åh, du er heldig! Mine har nok satt meg her på livstid, jeg.
Marit, barna dine tar deg vel hjem også! Det er ikke lett å være foreldre for gamle folk.
***
På vei mot Marius sin nye leilighet så hun ut vinduet og bekymringene forlot henne ikke helt:
«Hvorfor tar han meg hjem? De har jo bare hatt to rom, det var jo alltid så trangt der. Har ikke lyst til å være i veien for dem Kommer vel bare til å forstyrre og så sender de meg tilbake til gamlehjemmet uansett.»
Men bilen parkerte ved en annen oppgang. Hun kikket spørrende på svigersønnen.
Kom igjen da!
De gikk opp på andre etasje, ringte på døra, og den ble revet opp av glade barnebarn:
Bestemor! Nå er dette hjemmet ditt, ropte Simen.
Hun gikk inn, og der kastet Ingrid seg rundt halsen hennes:
Mamma, nå skal du bo sammen med oss! Skal jeg vise deg rommet ditt?
Lite, men lunt og koselig var det. Det sto en ny seng og garderobeskap nesten ikke til å tro at hun nå skulle bo sammen med barna og barnebarna.
Og plutselig, det puslende mot leggen
Tussi! Lill lo og gråt av glede på én gang.
